Så var dagen kommet for generalprøve på forestillingen En midsommernattsdrøm.
Vi møttes tidlig for å gå igjennom gårsdagens prøveforestilling som hadde vært en stor opptur fra overigårsdagens prøveforestilling der ingen hadde ledd av denne verdensberømte komedien. Vi hadde nemlig flyttet fokuset fra å være flinke og gjøre oppgavene våre, til å gi faen, ha det gøy og spille for publikum. Vi var alle fornøyd med at vi hadde erkjent at det tross alt var derfor vi spilte teater.
Vi fikk derfor noe å tenke på da Jo Adrian, eller Demetrius som han spiller i stykket, kom inn på krykker...
Han hadde hatt litt vondt i kneet dagen før, noe som var blitt verre iløpet av natten, og da han ikke kunne gå på benet morgenen etter, tenkte han at det var lurt å gå til legen. Der fikk han vite at det var betennelse i kneet og at han ikke fikk lov å gå på det på noen dager. Det kunne hende han ble frisk til turnépremieren i Haugesund, men det kunne ikke doktoren garantere.
Det var helt stille i rommet. En veldig rar, sjokkartet følelse. En hva-gjør-vi-nå-følelse der vi alle leitet etter svar i et tomt svart rom med noen greske søyler. En slags metaforisk gresk tragedie.
Vi diskuterte om det var noen vits å utsette premieren i Oslo for å sette noen andre inn i materialet, men det kom til å bli halveis da det var så få dager å ta av og så mye som måtte læres for vedkommende, pluss at vi diskuterte hvem det var vi gjorde det for. Vi konkluderte med at det måtte være for anmelderne og da kunne det bare være det samme.
Så vi måtte avlyse. Vi avlyste premieren. Premiereavlysning. The show must go on mæ i ræva.
Men vi kunne ikke risikere at premieren som skulle være i Haugesund også måtte avlyses så vi fant ut at vi skulle få tak i en understudy til Jo Adrian. Så da var det naturlig og ringe Ole Christoffer Ertvaag, aka Olec. Fjerdeklasses Produksjoners 10. medlem som ikke kunne være med på denne forestillingen fordi han bodde i Stavanger og nettopp hadde fått barn og jobbet med en del andre prosjekter. Men de neste to ukene hadde han fri. Eller han hadde tenkt til å ha fri. Det var før vi ringte han og lokket med ære, penger og sosialt samvær av topp kvalitet. Han kom dagen etter og vi begynte arbeidet med å sette han inn i denne kaosforestillingen. Vi oppdaget at det ikke var noe rart Jo Adrian hadde fått betennelse i kneet da han omtrent bare satt på knærne i hele forestillingen. Olec fant også ut at det ikke bare var det som foregikk foran scenen han måtte lære seg, men det var det bak scenen også. Og det var nesten like mye med alle skiftene som foregikk der.
Det var jo en krise, men vi hadde det gøy. Det var noe overlevelsesaktig over det hele. Teaterets ekstremsport liksom. Vi følte det var i fjerdeklasses ånd. Og alle var så fokusert og arbeidsom. Det slo meg at vi alltid burde være like effektive. Så slo det meg igjen at effektivisering av kunst og teater neppe ville være spesielt spennende å se på. Og så slo det meg at jeg egentlig var fornøyd med tilværelsen.
Så kjørte vi en gjennomgang og det så ut som om alt skulle løse seg, men det var helt til Ine og Ester kræsjet i et skift på bakscenen. Ine ble liggende i vingen halvbesvimt, Hanne ble truffet av en halvbesvimt Ine, mens Ester stormet ut på scenen og ropte hun hadde knekt nesen mens blodet rant.
Og da vi så tre skuespillere med ispose, en på krykker og en som ikke ante hva han holdt på med, da stoppet det opp. Alt sammen. Et øyeblikk av rakning. Fullstendig rakning i alle sømmer.
Så begynte vi å le.
Det hele var så tåpelig.
Og da det viste seg at Ester ikke hadde knekt nesen, Ine ikke hadde fått hjernerystelse, Hanne bare hadde fått sjokk og Jo Adrian sitt kne bare ble bedre og bedre, var det klart for en super premiere i Haugesund.
Og så gøy det ble. For en gjeng å reise sammen med på turne! Måtte vi ha hell og lykke med oss på ferden, da det har vært en dramatisk nok oppladning til det hele.
Vi møttes tidlig for å gå igjennom gårsdagens prøveforestilling som hadde vært en stor opptur fra overigårsdagens prøveforestilling der ingen hadde ledd av denne verdensberømte komedien. Vi hadde nemlig flyttet fokuset fra å være flinke og gjøre oppgavene våre, til å gi faen, ha det gøy og spille for publikum. Vi var alle fornøyd med at vi hadde erkjent at det tross alt var derfor vi spilte teater.
Vi fikk derfor noe å tenke på da Jo Adrian, eller Demetrius som han spiller i stykket, kom inn på krykker...
Han hadde hatt litt vondt i kneet dagen før, noe som var blitt verre iløpet av natten, og da han ikke kunne gå på benet morgenen etter, tenkte han at det var lurt å gå til legen. Der fikk han vite at det var betennelse i kneet og at han ikke fikk lov å gå på det på noen dager. Det kunne hende han ble frisk til turnépremieren i Haugesund, men det kunne ikke doktoren garantere.
Det var helt stille i rommet. En veldig rar, sjokkartet følelse. En hva-gjør-vi-nå-følelse der vi alle leitet etter svar i et tomt svart rom med noen greske søyler. En slags metaforisk gresk tragedie.
Vi diskuterte om det var noen vits å utsette premieren i Oslo for å sette noen andre inn i materialet, men det kom til å bli halveis da det var så få dager å ta av og så mye som måtte læres for vedkommende, pluss at vi diskuterte hvem det var vi gjorde det for. Vi konkluderte med at det måtte være for anmelderne og da kunne det bare være det samme.
Så vi måtte avlyse. Vi avlyste premieren. Premiereavlysning. The show must go on mæ i ræva.
Men vi kunne ikke risikere at premieren som skulle være i Haugesund også måtte avlyses så vi fant ut at vi skulle få tak i en understudy til Jo Adrian. Så da var det naturlig og ringe Ole Christoffer Ertvaag, aka Olec. Fjerdeklasses Produksjoners 10. medlem som ikke kunne være med på denne forestillingen fordi han bodde i Stavanger og nettopp hadde fått barn og jobbet med en del andre prosjekter. Men de neste to ukene hadde han fri. Eller han hadde tenkt til å ha fri. Det var før vi ringte han og lokket med ære, penger og sosialt samvær av topp kvalitet. Han kom dagen etter og vi begynte arbeidet med å sette han inn i denne kaosforestillingen. Vi oppdaget at det ikke var noe rart Jo Adrian hadde fått betennelse i kneet da han omtrent bare satt på knærne i hele forestillingen. Olec fant også ut at det ikke bare var det som foregikk foran scenen han måtte lære seg, men det var det bak scenen også. Og det var nesten like mye med alle skiftene som foregikk der.
Det var jo en krise, men vi hadde det gøy. Det var noe overlevelsesaktig over det hele. Teaterets ekstremsport liksom. Vi følte det var i fjerdeklasses ånd. Og alle var så fokusert og arbeidsom. Det slo meg at vi alltid burde være like effektive. Så slo det meg igjen at effektivisering av kunst og teater neppe ville være spesielt spennende å se på. Og så slo det meg at jeg egentlig var fornøyd med tilværelsen.
Så kjørte vi en gjennomgang og det så ut som om alt skulle løse seg, men det var helt til Ine og Ester kræsjet i et skift på bakscenen. Ine ble liggende i vingen halvbesvimt, Hanne ble truffet av en halvbesvimt Ine, mens Ester stormet ut på scenen og ropte hun hadde knekt nesen mens blodet rant.
Og da vi så tre skuespillere med ispose, en på krykker og en som ikke ante hva han holdt på med, da stoppet det opp. Alt sammen. Et øyeblikk av rakning. Fullstendig rakning i alle sømmer.
Så begynte vi å le.
Det hele var så tåpelig.
Og da det viste seg at Ester ikke hadde knekt nesen, Ine ikke hadde fått hjernerystelse, Hanne bare hadde fått sjokk og Jo Adrian sitt kne bare ble bedre og bedre, var det klart for en super premiere i Haugesund.
Og så gøy det ble. For en gjeng å reise sammen med på turne! Måtte vi ha hell og lykke med oss på ferden, da det har vært en dramatisk nok oppladning til det hele.
Her kan du kjøpe billetter til forestillingen. Vi kommer garantert til et sted i nærheten av deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar