KUNSTANGST. Omtrent ett år etter.

Skrevet for omtrent ett år siden om fri improvisasjon i forbindelse med produksjonen Gjøkeredet.

Jeg hater dette.

Jeg hater kunst.

Jeg hater kunstnerisk frihet.

Jeg hater veien til kunstnerisk frihet.

Jeg hater den pinlige og smertefulle veien til kunstnerisk frigjøring.

Jeg hater frihet.

Skjerpings.

Det er viktig å være åpen i slike prosesser som dette.

Spesielt denne første dagen.

Denne første timen av den første dagen av tre hele dager med komplett kunstnerisk frih.......

Hvor er Gjøkeredet!?!

Kan noen trille inn scenografien igjen? Pliiiis? Pliis-aah?! Kjetil? Plis-plisa-plisa-pliiis? Hvor er Kjetil forresten?

Kjetil?

Bob?

Kapittel 1:

Paralysert.

Hanne sitter på kanten av sceneplattformen og dingler med bena. Har en el-gitar på fanget. Driver høytlesning i mikrofon. På engelsk. Det dreier seg om samfunnet og det dreier seg om sannhet.

Den kjente og kjære mikrofonhøytlesningsatmosfæren legger seg i rommet.

”Eksistensfølelsen”.

Tittelen alene blokkerer øregangene mine, så det blir umulig å høre teksten.

Viktige eksistensielle greier.

Jeg for min del har ekstistensangst.

Denne situasjonen eksisterer i alt for høy grad.

Kapittel 2:

Hanne leser, jeg svetter.

Eldar balanserer rundt på scenegulvet på stylter med et konsentrert uttrykk i ansiktet. Det er tydelig at han vet hva han driver med.

Senere skal han komme til å klimpre på el-gitar og synge Blowing in the wind med Hanne.

Da setter kjukken foten ned.

”Do Mattias Huhn a favour will you?

Not that song, pleASE!”

Kapittel 3:

Hanne leser, Eldar balanserer, jeg håper ingen ser på meg.

Går det en streng mellom meg og Ine?

Kan det være at hun er like lost som meg der hun sitter sammenkrøpet på en pall, med knærne under haka?

Hun er uansett mer ”i det”. Har mot nok til å ikke late som hun er geskjeftiget med noe når hun ikke er det.

Jeg er ikke ”i det” i det hele tatt.

Håper ingen ser på meg nå.

Kapittel 4:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, jeg har røde merker på halsen.

Ingvild har allerede funnet den perfekte vei ut av denne frihetstorturen.

Det vil si inn, i seg selv.

Forsøk på meditasjon i kaotisk rom.

En velbegrunnet handling, uten risiko for samhandling.

En flott idè.

Kapittel 5:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, jeg fryser.

Nader tilbyr meg en snus og kaster snusboksen over bordet til meg.

Den suser forbi meg langt til siden og blikkene våre møtes i en felles forståelse av at dette var et elendig kast.

Hah!

Et begripelig øyeblikk av menneskelig relasjon i alt dette kaoset.

Puster igjen.

Klarer å karre til meg nok surstoff til å se rommet med nye øyne et øyeblikk.

Vi er jo egentlig ganske vakre.

Vi ser plutselig så unge ut alle sammen.

Kapittel 6:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er Nader, jeg gjesper en angstgjesp.

Apropos unge!

Helle ligger med naken overkropp på trampolina.

(Kun, men heldigvis!, inntullet i svart scenetape.)

Gynger på trampolina i et hav av dopapir som jeg tidligere har vært med på å kaste i kunstneriske buer gjennom lufta.

Kommer på grunnen til nakenheten, at hun ønsket å være et spedbarn, født ut av en stor vagina, som skulle være oss.

Jeg får meg ikke til å gå bort å spørre om hun vil at vi skal være vaginaen hennes nå.

Kapittel 7:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er Nader, Helle gynger, jeg gjesper igjen.

Slenger meg med Olec og synger fotballsanger.

Noe må man forsøke å foreta seg.

Synger TIL-sangen av full hals.

”Vi er bønna i fra nord, ta vel imot oss!!”.

Mattias gjør en avvergende bevegelse i min retning. Er det ikke det han gjør? Vifter meg vekk? Jo. Det er bestemt det han gjør. Nå rister han på hodet også. Ikke mulighet for feiltolkning der.

”Olec ist sing-ging!”, forklarer Mattias. Åja? Ok. Ja, da så.

Jeg setter meg igjen.

Espen gjør meg oppmerksom på at det ikke var

TIL-sangen jeg hadde sunget, men landslagssangen.

Kapittel 8:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er Nader, Helle gynger, Olec synger, jeg har unormal hjerterytme.

Jo styrer en radiostyrt bil med en lapp hvor det står

”Hjelp! Jeg har ingen egen vilje!”

Ønsker meg en sånn lapp.

”Hjelp ønskes! Har egen vilje, kan byttes mot full umyndiggjørelse.”

Byttes også gjerne mot Jo´s komplette ro og tilforlaterlighet i all denne galskapen.

Hvordan gjør han det?

Kapittel 9:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, jeg sliter.

Espen skriver.

Han tar seg med jevne mellomrom til pannen, klør seg i hårfestet. Man kan se at han faktisk tenker, han later ikke bare som.

Kjenner at ansiktet mitt overhodet ikke ligger i de foldene som vitner om refleksjon og tenkning.

Altså kan det ikke være det jeg driver med.

Espen reiser seg og begynner å løpe.

Hvor tar han det fra? Alle disse impulsene lissom?

Jeg vil helst skrive noe om Afrika, eller Midtøsten.

Noe reelt.

Men alt det står jo i avisen.

Kapittel 10:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, Espen løper, jeg noier.

Henriette?

Hvor er Henriette?

Ser henne ikke noe sted i rommet.

Tør ikke reise meg å se etter henne, vil ikke at noen skal få øye på meg i min stakkarslige tilstand. Prøver å krype sammen til en enda mindre ball enn jeg allerede er.

Henriette sitter plutselig ved bordet.

Smiler sitt strålende smil.

Spanderer et megetsigende blikk.

Ser like lost ut som meg.

Henriette den reddende engelen.

Kapittel 11:

Hanne leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, Espen løper, Henriette smiler, jeg puster.

Plutselig har alle samlet seg her.

Plutselig befinner alle seg rundt bordet. Smertztisch!

-og fortviler. Fortviler over kunstnerisk frihet.

Bortsett fra meg. Jeg fortviler ikke. Ikke nå lenger.

Jeg er varm.

Elsker dette.

Elsker dette rommet.

Elsker dette rommet med denne gjengen i.

Jeg elsker skup.

Skrevet mai 2011.