Ett år etter - Prøvedag 4

Tid: 10-16

Sted: KHiO

Tilstede: 

Henriette Faye-Schjøll
Ester Marie Grenersen
Ine Marie Wilmann
Ingvild Holthe Bygdnes
Helle H. Haugsgjerd
Espen Klouman Høiner
Nader Ivar Khademi
Eldar Skar
Jo Adrian Haavind

Fraværende: Olec Ertvaag og Hanne Skille Reitan

Jo’s 2 minutter (fra inspirasjonsgave)

Jo hadde møtt opp tidlig og forberedt rommet for hans 2 minutter (holdt på i 2timer faktisk…), Han ville gjerne starte dagen med denne. Vi andre ventet utenfor. Han ba om to frivillige, som ble Henriette og Espen. Vi andre gikk inn og satte oss på en stol rekke foran en slags hinderløype med små trapper og platå. Mellom to platåer var et lite ”fall” ned til gulvet med en vifte som blåste oppover. Espen og Henriette entret rommet med klatrehjelm og tursekk, samt alpint-briller dekt med papir som blindet dem. Lyset ble skrudd av og et vindkontentum lød over anlegget. De tok seg kronglete gjennom løypa og klarte ganske imponerende og støttende å hjelpe hverandre over ”juvet”. Ester, som hadde gitt Jo inspirasjonsgaven som førte til oppgaven, var imponert av Jo’s løsning av oppgaven/inspirasjonen, som visstnok var en tv-serie om noen fjellklatrere.

Flere blir inspirerte og noen foreslår å starte forestillingen vår som en ekspedisjon.

Ord for dagen

Eldar leser opp et innlegg i ”Filologen”, et allmenkulturelt tidsskrift for Humanistisk Fakultet ved UiO. Overskriften er ”Seinfeld-syndromet” og er skrevet av en frustrert, oppgitt og sint, men underholdende skribent, som mener samfunnet er for opptatt av de små meningsløse og banale tingene, og at pressen er med på denne fordummingen. Pressedekningen og engasjementet rundt stabbur-saken til statsråd Haga var dråpen i begeret i følge teksten. Det å være et tenkende menneske straffes, mener han, og går så langt å si at Sokrates giftbeger for 2500 år siden godt kan sammenlignes med moderne psykiateres medisinering av enkelte individer. Han avslutter med å si at han har skjønt at han ikke er ”folk flest”, og at hvis man skal klage bør man gjøre det litt mer ”raffinert”.

Espens tolkning av Ines 10minutter

Espen viser sin tolkning av Ines 10-minutter. Det er tre store ballonger på scenen, han kommer inn med en fjerde ballong, koser med den og dytter den ut av rommet som et farvell. Google-translate kommer på anlegget og fremfører den første delen av teksten i Ines og Saras ”Lykkelig til mine dagers ende”, imens leker Espen med ballongene og jobber HARDT for å holde alle tre i luften samtidig, uten at de treffer bakken. Og det må vel kunne sies at han greier det imponerende lenge til tider.

Oppgave fra Helle

Vi skrev i tur og orden to lapper hver i forskjellige kategorier med ting vi ville ha med i forestillingen, alt fra fysisk, tekst, til musikk og rekvisitt, bilder/opptak etc. Vi la lappene i grupper etter kategori ut på gulvet. Vi fikk gå en runde og studere hva de andre hadde skrevet, deretter ba Helle oss sette sammen forestillingen vår ved hjelp av disse lappene, og sette de sammen på midten av gulvet, slik at de dannet en helhetlig konstruksjon/oversikt. Vi jobbet med å konstruere og sette sammen imens ble det spilt musikk fra Spotify. Musikken stoppet og vi gikk nærmere for å skue vårt kunstverk. Konstruksjonen så ut som et slags tre.

Vi gikk gjennom hver enkelt lapp fra starten/bunnen av dette ”forestillingstreet”, og kom etter hvert inn på at det hadde vært interessant å kartlegge og føre statistikk på vårt eget følelsesregister gjennom perioden. Flere kjenner folk som er glad i statistikk og Powerpoint-jobbing, kanskje gøy å ha en sånn oversikt av hver enkelt, og som gruppe, i forrommet før forestillingen?

Noen kommer opp med en idè om å ha en trailer eller reklamesnurt om det planlagte ”Nesodd-spelet”. Iscenesette oss selv på video som klisjéfylte karakterer i ekte spel-ånd. Kanskje ta opp selve samtalen om teaser-ideen og skrive den inn på en eventuell end-credits på forestillingen?

Espen kan fortelle at han var på radio i P2 i går og leste novellen sin ”Erling K. Hansen – skuespilleren som berørte sitt publikum”, og at han etterpå fikk god respons, pluss to nye fans: en gammel dame som rynket på nesen ved aldri å ha hørt navnet hans, og en gammel professor i teater som var interessert i å ha ham med på et prosjekt om dannelse. Ine får ut i fra dette en idé om å ha en slags radio-dramaturgi i forestillingen. Noen snakker om et uttrykk inspirert av Nord-Koreansk propaganda plakater. Det å ”søka fara” diskuteres og vi kommer inn på det å ta risiko, risikoen i å være seg selv sammen med andre. Å gi seg hen i et fellesskap i et samfunn hvor ”.. det private har blitt politisk.” Og derfra diskuterer vi kjendiskvinne-naken-posing-debatten, samt problematikken, og: ”jeg tar kontroll over min egen seksualitet”-retorikken.

Eldars tolkning av Henriettes 10minutter

Alle satte seg på gulvet og Eldar spilte gitar og sang en nyskrevet tekst basert på Henriettes 10minutter. Henriettes møte med en av teaterinstitusjonene ble presentert med enkle vers med påfølgende enkle og noe humoristiske enderim. Fremføreren forsøkte å spille på den klassiske, norske visesjangeren, med vekslende hell.

Låten falt i smak og noen fikk ideer om å inkludere ulike måter å gjenfortelle opplevelser/erfaringer fra vårt foregåtte år, i forestillingen. En sang, for eksempel, kunne fortalt historier flere har opplevd gjennom forskjellige vers. Et annet forslag var å bruke Jo’s ærlige mail til ”HakkeBakke”/Thonland og fremføre den i sann ”Lindås”/Eirik Fauske-style. Dvs: skrive teksten live via data overført på storskjerm, direkte foran publikum, og rette opp eventuelle feil/ombestemmelser – slik at man ser prosessen til forfatteren. Esters tilstandsrapport fra bloggen ble også foreslått.

Espen kom med en oppfordring om felles oppgave: å ta vare på og lete frem ulik dokumentasjon av våre tidligere prosesser som klasse. Sms’er ble foreslått som interessante kilder, for eksempel tilbakemeldinger og kompliment vi har sendt hverandre etter å ha sett ulike forestillinger personer i gruppa har spilt i. Samt tekstlig, personlig materiale vi har ført opp.

Noen foreslo å ha med en farse-del i forestillingen som gjenforteller episoder vi har opplevd i arbeidslivet i en skarp sjanger. Imaginære dører ble umiddelbart parodiert, folk ble ivrige og desibelnivået steg.

Vi diskuterte videre med utgangspunkt i ”forestillingstreet”, og her er noen ideer som dukket opp:

-Iscenesette Esters tekst (på I-phone) fra ”Gjøkeredet”-perioden. –Iscenesette oss selv som en radikal undergruppe som gjennomførte ”Rotte-stuntet” mot teatersjefene, og at det etter hvert kommer frem at det var gruppa som også hadde sendt Nader trusselbrev. –”Hemmelighets-krematoriet”: store hemmeligheter som diskuteres og holdes skjult for allmennheten. Mer og mer informasjon holdes skjult og tilslutt sier man ikke ”hei” pga. ekstrem tilbakeholdelse – vise til makthierarkiet  i norsk teater. –Ingen 4. vegg/aldri titteskap. –Skuespillere i kunstneriske prosesser som er fulle av nevroser – hva er min nevrose, og hva er din? Smitteeffekt. –Teatrene har ulike spesielle leseprøvetradisjoner, er de morsomme å se på?

 -Bruke flashmob i forestillingen med låten ”Ain’t no mountain high enough”. –Benytte Æsops fabler som allegorier I forestillingen. –Spille av lyd av folks forventninger til forestillingen. –Kai Johnsen kommer inn på scenen som vaskehjelpen ”Mossa”.

Vi viste Ingvild flashmob-videoen på youtube, som hun ikke fikk sett fra første workshop.

Ine fortalte at Pia Maria Roll har uttrykt sitt engasjement i prosjektet vårt og anbefalt at vi burde se opptaket fra ”haste”-seminaret som ble initiert av ulike teatersjefer, etter våre skriv og seminar i fjor. Vi vil bli inspirert og enda mer engasjert i å gjøre forestillingen hvis vi ser den, ifølge henne. Vi brukte ikke lang tid på å bestemme oss for å gjøre nettopp dette en kveld hos Espen, med ”no’tacos”.

Vi diskuterte hvorvidt vi ville ha logo og Espen skulle høre med broren sin som visstnok kan slikt. Helle trakk frem buttons og t-shirts også, kanskje med teksten ”Søka fara” på. Og også om vi burde sette av penger til en Spel-pott (Nesoddspelet). Helle leste opp resten av lappene i treet før vi begynte å samle inn alle lappene i sin naturlige gruppering.

Ingvild leste opp Mariken Halles tekst ”Jeg vet ingenting”.

Ines tolkning av Jo’s 10minutter

Ine satte seg foran mac’en på scenen og iscenesatte Jo’s årsoppsummering gjennom fysiskuttrykk og musikk. Mye dynamikk både i fysisk uttrykk og lyd. Fra høy entusiasme med sunn skepsis til kjedsomhet og stille venting, tilbake til stor entusiasme og spilleglede. Det hele avsluttet i en imaginær limo-tur til Island med Hollywood-faktor.    

Esters tolkning av Eldars 10minutter

Vi la oss i en klassisk Hanne Riege- ring, med hoden vendt innover, mens Ester fremførte en slags improvisatorisk, auditiv radio-performance, inspirert av Eldars perverse oppfatning av ”kunst”. Vi ble presentert for en slags lokal undergrunns radiosending (Radio Molde), med klar hang til alien konspirasjonsteorier. Radioverten fra Trondheim(!) intervjuet en lokal kjenning, fra Bergen(!!!), av et ukjent radiosignal-melding fra det ytre rom. Meldingen var av type: røverspråk fra det ytre rom, og kjenningen kunne fortelle at dette var en melding fra Eldar Skars slektninger. Eldars slektninger hadde visstnok for 200 år siden stiftet bekjentskap med romvesener og født hybrider som kom med en ganske så rørende melding tilbake til jorden. Kort fortalt: at Eldar har opparbeidet seg mer kunnskap og klokskap enn sine foreldre, og at han er forelska. Performancen var faktisk ganske så rørende, spesielt når den avsluttet med Spice Girls’ ”2 become 1”.

Vi gikk etter hvert over i en kjærlighetsnostalgisk fase og begynte å høre på musikk fra ungdomstiden. Helle fikk høre Brian Adams, og da var det gjort……………………………...............................

……………………….Okei.

 Jo viste youtube-klipp fra en musikkvideo, ”Run boy run”, som er et visuelt og auditivt mesterverk. Videoen har en klar link til opprør og menneske vs. Institusjon.

Vi diskuterte videre hvorvidt ”Ett år etter” er en god/dårlig tittel for forestillingen vår. Noen mente den klart kan oppfattes feil og automatisk trekke mot 22. juli-assosiasjoner. Andre mente vi kunne unngå dette.

Hannes dialog på bloggen, ”Fra internett til teater – å herregud!”, ble lest opp som avsluttende ord for dagen.

Vi var slitne og tunge i hodet. Til og med Espens Mac var sliten, og hadde allerede selvdiagnostisert seg selv og foreslått medisinering gjennom forslag, presentert som SPAM.

Dag 4 ferdig.

Eldar Skar