ALT ER SANT - prøvedag 24

Hva slags dag er dette?

Det er dagen vi har premiere på forestillinga/forskningsprosjektet/stuntet/bloggen «Alt er sant» på Dramatikkens Hus.

Det er dagen før vi for siste gang spiller forestillinga/forskningsprosjektet/stuntet/bloggen «Alt er sant» på Dramatikkens Hus.

Det er dagen vi like godt gjør om på hele lys- og scenekonseptet cirka en time før publikum kommer.

Det er dagen da Eldar blir satt inn som scenelydtekniker, discodanser og hund.

Det er dagen da skuespillerlæreren fra Akademiet i Fredrikstad kaller Fjerdeklasses Produksjoner for snørrunger -

med kjærlighet.

Det er dagen da den store salen i Dramatikkens Hus fylles av folk, åpenhet og varme.

Det er dagen da vi står på scenen og ikke er redde for noe, fordi vi står der sammen.

Det er dagen da vi innser at vi har invitert til ettersnakk og tilbakemelding uten å ha avtalt hvem som skal lede den eller hvordan den skal avvikles.

Det er dagen da vi definerer dette mens publikum hører på.

Det er dagen da vi nesten hadde håpet på mer kritikk.

Det er dagen da Ellinors Vise synges falskere og med mer patos enn noen gang.

Det er dagen da begrepet «revolusjon» blir forsøkt redefinert. Med varierende hell.

Det er dagen da vi fortsetter på det vi er gode på: Avstemming, diskusjon, konsensus og å avbryte hverandre med forståelse.

Det er dagen da Olec kommer, skjelver, leser, smiler, og fortsatt ikke har fått fjernet neglelakken.

Det er dagen da referentens mor på ettersnakken sier hun ble veldig rørt selv om hun bare er en vanlig publikummer (og referenten blir også litt rørt, og føler seg forpliktet til å presisere at dette utsagnet kun aller nødigst kan brukes til noe, da referentens mor er, nettopp, referentens mor, og mildt sagt inhabil).

Det er dagen da referentens venninne Hanna forteller med tårer i øynene om den 65 år gamle Øya-artisten som kom ned og klemte hver og en av sine to hundre publikummere etter endt konsert.

Det er dagen vi tar OL-gull i håndball. Igjen.

Det er dagen da vår eminente og tålmodige veileder Øystein enda en gang forsøker å lære opp publikum (men egentlig oss) i tegnsetting under debatt: Dette er innlegg. Dette er kommentar.

Det er dagen da dette systemet nok en gang kollapser, godt hjulpet av (blant andre) referenten som blir ivrig og bryter alle innleggsregler ved å starte å snakke uten å ha løftet en eneste tegnsettende finger.

Det er dagen da referenten skammer seg litt over dette.

Det er dagen da publikum sier at de har sett det vi hadde håpet at de skulle se.

Det er dagen da våre foreldre har kommet fra Tromsø og Harstad og Verdal og Bærum for å se oss – og hverandre.

Det er dagen da vi får beskjed om at vår billettservicetelefon, også kjent som Klaus Hennum, har fått inn 134 nye anrop fra folk som vil se forestilling.

Det er dagen da vi er svette, slitne, glade og skikkelig stolte av hverandre.
Og oss selv.

Det må da være lov.