Et referat om referering,
forseintkomming og solidaritet. (Og teater. Kanskje)
Ikke til stede: Olec og Eldar; Espen
uttaler likefullt på et litt trådt tidspunkt på dagen: «Shit, det
merkes godt at vi er ELLEVE stykker...»
Glidende overgang fra morgenslarv til
arbeid:
Nader har fått klarsignal fra Helle
om å henge på KHIO til kvart på ti, når biblioteket deres åpner,
for å hente ut filmsnutt. Gruppa samtykker.
Jo henger opp minibanneret «Visjoner
for norsk teater» i prøverommet vårt.
Referenten (Hanne Skille
Reitan/referatdebutanten/forseintkommeren som ikke lenger
vil/skal/kan tituleres som forseintkommmeren, da hun ankom presis (og
dessuten føler seg truffet av Naders bekymring over arbeidsgivers
leselyst)) finner et ark der noen har skrevet følgende rørende
betraktning:
«Hvordan lage en bedre og ny verden
- dette kan være teater»
Dagen starter! Med en
hodelyktdiskusjon. Helle googler hodelyktpriser på Clas Ohlsson, og
spør om hun skal hjorte bort og kjøpe med en gang. Gruppa blir
gira. Sier JA! Vi klapper henne av gårde.
Henriette: «Åh, så gøy! Vi er i
GANG!!»
Jo leser opp en mail fra Kai Johnsen,
og klappestemninga forsvinner som dugg for sjølaste sola. Det viser
seg at det er/har vært litt kommunikasjonsproblemer mht finansiering
av prosjektet, og at vi muligens er, sitat Espen, fucked. Vi har ikke
kontrakt (!?! Referenten skriver i spenning). Det er kanskje litt
dumt. Gruppa blir enige om å være bedre og ryddigere på alle
fronter til neste gang.
Vi må få et kontraktsforslag før
selve forestillinga! (Hvem tar ansvar for dette? Uvisst. Herlig.)
Det viser seg at Clas Ohlsson ikke
åpner før klokka ti. Men Helle, som den tålmodige sjel hun er,
venter utafor. Fint å tenke på at Fjerdeklasses Produksjoner har to
utplasserte representanter som venter tålmodig ved hver sin skanse –
med felles mål: Skape kunst. Referenten koser seg med dette bildet.
Ingvild/teknikerhviskeren har fiksa
tilgang til scenen! Vi kan være der halve dagen, og gyver løs på
arbeidet.
Første bolk: Haust
Sekvens: «Kandidatens høsteventyr».
Ine trekker paralleller mellom oss og Shakespeare, og får cred for
å være i sonen. Hun blir inspirert og spiller anekdoter fra HT.
Ting glir nesten ut, men heldigvis ankommer Helle fra sin Clas
Ohlssonreise, og kan informere om at hodelyktene har hele fem
innstillinger! Det viser seg imidlertid at innstillingene ikke
handler om lysstyrke, men ulik plassering på hodet. Gruppa lar seg
likevel ikke vippe av pinnen. Det eksperimenteres.
Det danses.
Det diskuteres.
Vi forsøker å lage en struktur. Det
går sånn passe. Ine leser opp det vi har bestemt oss for å prøve
ut som form, det er fortsatt noen hull å spore. Noen blir stressa
for om vi er inne i et for seriøst/ pretensiøst/retningsløst spor.
Hvem er vi?
Hva vil vi?
Hvor skal vi?
Vi tester ut en bolk, og plutselig
løsner det! Det er ren teaterglede å spore i rommet. Vi belønner
oss selv med en
* pause *
Noen av oss kommer for seint inn etter
pause. Referenten føler det presserende å bemerke at hun hørte til
denne gruppa, og er skamfull og mørk over å ha brutt med egen
selvopphøyde tittel fra tidligere i referatet, men hadde oppriktig
fått inntrykk av at disse pausene hadde høy gli-ut-faktor og lavt
presisjonsnivå hva angår oppmøtetid og at det var sånn det var.
Imidlertid: En unnskyldning er en unnskyldning er en unnskyldning, og
det blir tatt opp om hvorvidt vi skal straffes for forseintkomming.
Det vedtas at forseintkommere skal betale 5 kroner per for for seint
minutt, uansett. Grunkene går til felleskassa. (Referenten undrer
seg på hvor denne felleskassa befinner seg). Skjønn utvises ikke.
Basta! Lykke til, hele gjengen.
Nader forsøker å gi oss en innføring
i hvordan man klør seg i halsen fra innsiden av den (halsen, altså).
Dette gjør at referenten føler behov for å vise til diskusjonen
over og ironien i det. Nader vet ikke at referenten tenker dette, og
lager en meget fascinerende lyd, noe som glir over i en innføring i
hvordan å lage smekkelyd med leppene (Henri sliter). Det er gøy.
Ine skjærer gjennom. Vi tar oss sammen. Hva skal vi prøve på nå?
En videosekvens.
Ingvild mekker videklipp. Vi sender
oppmuntrende ord.
Det tar tid. Vi henger på scenen,
prøver å holde energien oppe.
Det viser seg at Nader ikke fikk henta
ut filmsnutten likevel.
Æsj.
Vi avslutter.
Ord for dagen: «Snakkes klokka sju hos
Henriettes parentos!»
Nok en * pause *; vi spiser/sover/heier
på OL-utøvere vi ikke greier å uttale navnet på, men som vi
likevel ser at gjør så godt de kan. Det er nok for oss.
Klokka nærmer seg sju. Referenten er
ute i GOD tid, og ankommer Faye-Schjøllfamiliens overveldende hjem
presist ett kvarter før tiden. Er fornøyd/flau over å være
fornøyd. Fem på ankommer unge herr Høiner, også han flau; han har
latt Nader i stikken. Han var på besøk, klokka gikk, Nader var
treig, Espen var sulten, Nader ville dusje. Espen ville komme presis.
Løper ut. Det er trikkekaos; en trikk har kjørt feil (!?!
referenten lagrer dette i sitt hjerte og grunner på det) og må
rygge, og alt stopper opp – Espen må ta buss istedet. Alt dette er
Nader uvitende om, og setter seg på en av trikkene som egentlig står
helt stille, og her faller referenten litt av, men poenget viser seg
å være at Nader kommer til å komme for seint, og det er ikke hans
feil, selv om det er det, for Espen føler ansvar fordi han ikke
venta, men han ville jo ikke komme for seint, et vedtak er et vedtak
og det ble fattet uten skjønn, men nå står Espen i gangen til
Henriette og sier at han skal betale for Naders forseintkomming.
Referenten vet ikke hva hun skal tro. Synes likevel det er noe
ektremt vakkert og definerende ved denne lille sekvensen, og i det
Ine og Ingvild kaster inn seg inn døra cirka akkurat før ett minutt
over og dermed akkurat, i følge avtalen, slipper å betale fem
kroner, blir det bestemt at dette skal vi ikke forholde oss til i
kveld. Derfor klappes både Ester, Jo og til slutt tapre svekne Nader
inn, forseintkomming til tross. Vi må jo holde fokus. Vi har valgt å
samles hver dag i fire uker; ingen har sagt at vi må. Vi gjør det
likevel. Fordi vi liker å være sammen. Og denne dagen, etter et par
timers pause, er vi atter igjen samlet, og nå er vi, om referenten
får si det, (og etter et romslig akademisk kvarter) rett og slett
mer effektive enn på lenge!
(Dette må tas med forbehold om at
referenten ikke var tilstede de to første ukene, og dermed ikke
egentlig kan uttale seg om effektivitetsnivået i denne perioden. Hun
mener likevel å kunne spore en helt ny giv denne fredagskvelden; kan
det handle om de spektakulært vakre omgivelsene i det Faye-
Schjøllske hjem? Eventuelt det moderate men likefullt hjertelige
inntaket av alkohol? Eller bare at vi inspirerer hverandre? Det vites
ikke. Men det funker som rakkern.) Detta lover bra. Skikkelig bra.
PS: På vei hjem er referenten glad og
trist om hverandre; hun overveldes av inntrykk. Hun går hjem i
kristelig tid, og er (u)lykkelig uvitende om eventuelle sprell som
måtte begås videre utover kvelden og inn i de syndige nattetimer.
Men det får være en annen historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar