ALT ER SANT (Selv om sannhet er en subjektiv størrelse): Prøvedag 17

Et referat om referering, forseintkomming og solidaritet. (Og teater. Kanskje)

Ikke til stede: Olec og Eldar; Espen uttaler likefullt på et litt trådt tidspunkt på dagen: «Shit, det merkes godt at vi er ELLEVE stykker...»

Glidende overgang fra morgenslarv til arbeid:

Nader har fått klarsignal fra Helle om å henge på KHIO til kvart på ti, når biblioteket deres åpner, for å hente ut filmsnutt. Gruppa samtykker.

Jo henger opp minibanneret «Visjoner for norsk teater» i prøverommet vårt.

Referenten (Hanne Skille Reitan/referatdebutanten/forseintkommeren som ikke lenger vil/skal/kan tituleres som forseintkommmeren, da hun ankom presis (og dessuten føler seg truffet av Naders bekymring over arbeidsgivers leselyst)) finner et ark der noen har skrevet følgende rørende betraktning:

«Hvordan lage en bedre og ny verden

• dette kan være teater»

Dagen starter! Med en hodelyktdiskusjon. Helle googler hodelyktpriser på Clas Ohlsson, og spør om hun skal hjorte bort og kjøpe med en gang. Gruppa blir gira. Sier JA! Vi klapper henne av gårde.

Henriette: «Åh, så gøy! Vi er i GANG!!»

Jo leser opp en mail fra Kai Johnsen, og klappestemninga forsvinner som dugg for sjølaste sola. Det viser seg at det er/har vært litt kommunikasjonsproblemer mht finansiering av prosjektet, og at vi muligens er, sitat Espen, fucked. Vi har ikke kontrakt (!?! Referenten skriver i spenning). Det er kanskje litt dumt. Gruppa blir enige om å være bedre og ryddigere på alle fronter til neste gang.

Vi må få et kontraktsforslag før selve forestillinga! (Hvem tar ansvar for dette? Uvisst. Herlig.)

Det viser seg at Clas Ohlsson ikke åpner før klokka ti. Men Helle, som den tålmodige sjel hun er, venter utafor. Fint å tenke på at Fjerdeklasses Produksjoner har to utplasserte representanter som venter tålmodig ved hver sin skanse – med felles mål: Skape kunst. Referenten koser seg med dette bildet.

Ingvild/teknikerhviskeren har fiksa tilgang til scenen! Vi kan være der halve dagen, og gyver løs på arbeidet.

Første bolk: Haust

Sekvens: «Kandidatens høsteventyr». Ine trekker paralleller mellom oss og Shakespeare, og får cred for å være i sonen. Hun blir inspirert og spiller anekdoter fra HT. Ting glir nesten ut, men heldigvis ankommer Helle fra sin Clas Ohlssonreise, og kan informere om at hodelyktene har hele fem innstillinger! Det viser seg imidlertid at innstillingene ikke handler om lysstyrke, men ulik plassering på hodet. Gruppa lar seg likevel ikke vippe av pinnen. Det eksperimenteres.

Det danses.

Det diskuteres.

Vi forsøker å lage en struktur. Det går sånn passe. Ine leser opp det vi har bestemt oss for å prøve ut som form, det er fortsatt noen hull å spore. Noen blir stressa for om vi er inne i et for seriøst/ pretensiøst/retningsløst spor.

Hvem er vi?

Hva vil vi?

Hvor skal vi?

Vi tester ut en bolk, og plutselig løsner det! Det er ren teaterglede å spore i rommet. Vi belønner oss selv med en

* pause *

Noen av oss kommer for seint inn etter pause. Referenten føler det presserende å bemerke at hun hørte til denne gruppa, og er skamfull og mørk over å ha brutt med egen selvopphøyde tittel fra tidligere i referatet, men hadde oppriktig fått inntrykk av at disse pausene hadde høy gli-ut-faktor og lavt presisjonsnivå hva angår oppmøtetid og at det var sånn det var. Imidlertid: En unnskyldning er en unnskyldning er en unnskyldning, og det blir tatt opp om hvorvidt vi skal straffes for forseintkomming. Det vedtas at forseintkommere skal betale 5 kroner per for for seint minutt, uansett. Grunkene går til felleskassa. (Referenten undrer seg på hvor denne felleskassa befinner seg). Skjønn utvises ikke. Basta! Lykke til, hele gjengen.

Nader forsøker å gi oss en innføring i hvordan man klør seg i halsen fra innsiden av den (halsen, altså). Dette gjør at referenten føler behov for å vise til diskusjonen over og ironien i det. Nader vet ikke at referenten tenker dette, og lager en meget fascinerende lyd, noe som glir over i en innføring i hvordan å lage smekkelyd med leppene (Henri sliter). Det er gøy. Ine skjærer gjennom. Vi tar oss sammen. Hva skal vi prøve på nå? En videosekvens.

Ingvild mekker videklipp. Vi sender oppmuntrende ord.

Det tar tid. Vi henger på scenen, prøver å holde energien oppe.

Det viser seg at Nader ikke fikk henta ut filmsnutten likevel.

Æsj.

Vi avslutter.

Ord for dagen: «Snakkes klokka sju hos Henriettes parentos!»

Nok en * pause *; vi spiser/sover/heier på OL-utøvere vi ikke greier å uttale navnet på, men som vi likevel ser at gjør så godt de kan. Det er nok for oss.

Klokka nærmer seg sju. Referenten er ute i GOD tid, og ankommer Faye-Schjøllfamiliens overveldende hjem presist ett kvarter før tiden. Er fornøyd/flau over å være fornøyd. Fem på ankommer unge herr Høiner, også han flau; han har latt Nader i stikken. Han var på besøk, klokka gikk, Nader var treig, Espen var sulten, Nader ville dusje. Espen ville komme presis. Løper ut. Det er trikkekaos; en trikk har kjørt feil (!?! referenten lagrer dette i sitt hjerte og grunner på det) og må rygge, og alt stopper opp – Espen må ta buss istedet. Alt dette er Nader uvitende om, og setter seg på en av trikkene som egentlig står helt stille, og her faller referenten litt av, men poenget viser seg å være at Nader kommer til å komme for seint, og det er ikke hans feil, selv om det er det, for Espen føler ansvar fordi han ikke venta, men han ville jo ikke komme for seint, et vedtak er et vedtak og det ble fattet uten skjønn, men nå står Espen i gangen til Henriette og sier at han skal betale for Naders forseintkomming. Referenten vet ikke hva hun skal tro. Synes likevel det er noe ektremt vakkert og definerende ved denne lille sekvensen, og i det Ine og Ingvild kaster inn seg inn døra cirka akkurat før ett minutt over og dermed akkurat, i følge avtalen, slipper å betale fem kroner, blir det bestemt at dette skal vi ikke forholde oss til i kveld. Derfor klappes både Ester, Jo og til slutt tapre svekne Nader inn, forseintkomming til tross. Vi må jo holde fokus. Vi har valgt å samles hver dag i fire uker; ingen har sagt at vi må. Vi gjør det likevel. Fordi vi liker å være sammen. Og denne dagen, etter et par timers pause, er vi atter igjen samlet, og nå er vi, om referenten får si det, (og etter et romslig akademisk kvarter) rett og slett mer effektive enn på lenge!

(Dette må tas med forbehold om at referenten ikke var tilstede de to første ukene, og dermed ikke egentlig kan uttale seg om effektivitetsnivået i denne perioden. Hun mener likevel å kunne spore en helt ny giv denne fredagskvelden; kan det handle om de spektakulært vakre omgivelsene i det Faye- Schjøllske hjem? Eventuelt det moderate men likefullt hjertelige inntaket av alkohol? Eller bare at vi inspirerer hverandre? Det vites ikke. Men det funker som rakkern.) Detta lover bra. Skikkelig bra.

PS: På vei hjem er referenten glad og trist om hverandre; hun overveldes av inntrykk. Hun går hjem i kristelig tid, og er (u)lykkelig uvitende om eventuelle sprell som måtte begås videre utover kvelden og inn i de syndige nattetimer. Men det får være en annen historie.