En Fjerdeklasses Premiere!

EN FJERDEKLASSES PREMIERE!

12.30-båten var fylt med mange av Fjerdeklasses medlemmer. Små oppgaver og hull skulle dekkes før premiere-kaoset tok helt over. Hva har vi glemt? Hva er oversett? Hva kan vi gjøre for å ligge foran, og unngå å miste kontrollen på en så viktig dag? Er det i det hele tatt mulig å ha full kontroll? Ine kan meddele på båten at hun allerede har falt i trappen hjemme, med Folke i hendene. Hun reagerte instinktivt og unngikk at lillegutten fikk en trøkk i fallet, med leggen hennes som skjold. 

Er det bra å ikke føle man har for god kontroll? React - adapt - conquer… Vi har gjort dette før, men nå er alt litt større. Rutiner ved eventuelt illebefinnende blant publikum gåes gjennom. Amfiet feies, med sopelimer, til Hannes store begeistring. Hun mener at sopelimene er geniale, ja nesten bedre enn en moderene kost. Hun og Herbert koster i vei og plutselig er spelplassen forandret til en scene fra «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Bruasets monotone, anti-hektiske røst kan høres i underbevisstheten. Zen.

Herbert øver på avslutningssangen, sang og koreografi. Etter å ha danset går han over i å få satt riktig toner i tenorstemmen. Hendene er såpass fokusert på å markere riktig tonehøyde, så det blir spennende å se om han takler å kjøre koregrafien parallellt. 

En time før forestilling øver Mats inn en ny scene med enkelte av skuespillerne. Vi tror han ikke nødvendigvis gjør dette for å styrke fortellingen, mer for å holde oss på tærne og øke sjansen for at vi skal gjøre feil i spill. Med det samme kommer en svær lastebil bipende og ryggende inn ved spelplassen. Det er Brenden Stillas som har kommet for å hente tribunen. Publikum er snart på vei inn. Har vi tatt feil av dagene? Driver kvantefysikken oss et pek? Har vi havna i et tidshopp? Neida, sjåføren er her en uke for tidlig. Han smiler og sier at da kommer han neste uke. Hvem vet, kanskje han bare var ensom og hadde hørt at vi har det så koselig på Nesoddtangen Gård, og rett og slett latet som han skulle hente stillaset denne dagen? … Liker å tro det.

Hva er det vi hører nå, midt i kostymeskiftinga? Er det 17. mai? Korps?! Joda, ganske riktig tre lokale Nesoddkorps har fusjonert seg, tatt på seg spelete klær og står og øver ute på plassen. Det er nå vi skjønner at dette blir noe spesielt. «Bjørkefest» blir spilt, arrangert av vår egne komponist Kjetil, innstudert på dagen. Det er nå det begynner!

Publikum har allerede begynt å komme. Folk jobber i vei, maskineriet går av seg selv: det selges vaffler, brus, kaffe, billetter. Korpset spiller, barn leker og vi gjør oss klare. Været! Det kan meldes om 32 grader og stor sol… i Barcelona. Det er ikke så verst her heller sol og rundt 20 grader. Vi sprer oss, geleider inn publikum på plasser, eller later som mens vi egentlig bare tar inn stemninga: den er god! Folk er i godt lynne. De gleder seg til årets spel. Noen har sett det før, andre ikke. Korpsmusikk er mest sannsynlig en norsk kulturell greie som har så lang folkelig og festelig rot i våre øregangers kollektive bevissthet at man er fordømt nødt til å smile hver gang man blir utsatt for det. 

Plutselig er vi i gang, og vi blir båret frem av bølger med latter fra tribunen. 500 mennesker er samlet og med fra første stund. De ler av ting vi har glemt er morsomt! Vi synes det er gøy å spille igjen! Alt er lek, til og med alvoret. I avslutningsnummeret synger Kjellaug: Nå åpner vi opp - og den rette måten, Blir med noe jeg liker å kalle Nesoddbåten - Vi snur oss samtidig, på enern, og ser ut mot fjorden. Og der kjører akkurat nesoddbåten forbi!! Thea gråter.

Vi mottar bøtter med applaus sammen med vår herlige, levende statist-gjeng, som vi ikke egentlig liker å kalle statister fordi det høres ut som noe som er fraværende og tilsidesatt, men for at du som leser skal forstå hva jeg refererer til blir jeg pokka nødt til å bruke dette ordet. Semantikk!

Nachspelet blåses i gang. Taler holdes og veldig mange har funnet veien bort til nachspel-teltet. «Øl-krana» åpnes og hva er vel bedre enn at Nesoddens egne sønn Jonas Aasen spiller musikk fra nachspel-scena på årets Nesoddspelpremiere? Å se på alle menneskene som befinner seg på dette lille området er en ganske sterk opplevelse i seg selv, når man tenker på alle de som har lagt ned så mye vilje og entusiasme i å få til dette spelet. Barn som er med på scenen, voksne som har rigget, skrudd, laget mat, selger øl i baren, styrer lyd, spiller fem forskjellige karakterer i ett og samme spel… Og folk er så glade. Tenk at dét faktisk er mulig?! At man kan få SÅ mye, ved å gi SÅ mye!? Ingen logikk, ingen matteformel kan forklare det.

Eldar