Bekymringer rundt faren for å si noe feil når du kommuniserer med hele verden og lammelsen ved det å ha alle muligheter

- En internett-nevrotikers første steg på veien mot å bli en ivrig blogger. (Dette er ikke en flogg).

Den nye bloggen er oppe veldig bra jobba Espen! Er så stolt, den er så flott!

Jeg lovet at straks den nye bloggen var oppe skulle jeg bli aktiv og legge ut stoff, bloggen er nå oppe og jeg ønsker å holde løftet mitt hvilket betyr at jeg har et problem.

For meg som har en facebook-side mot min vilje av frykt for å bli oppfattet som sær viss jeg ikke har det, som ikke publiserer annet enn totalt uskyldige og intetsigende feriebilder der og ikke uttaler meg om ting annet enn gjennom å trykke "like"-knappen på enkelte ting når jeg blir ekstra engasjert, blir det å skulle opptre som teater-bajas på en blogg på nettet sammen med ti andre crazy og stødige personligheter et stort steg.

Faktisk er det ikke en gang bloggingen eller facebookingen i seg selv som er det verste, men de lunefulle kommentarfeltene, som om mulig er enda vanskeligere å forholde seg til enn selve bloggingen.

På fredag hadde jeg bursdag, og dagen etter satt jeg i flere timer foran macen, martret av tvil rundt hva jeg skulle skrive på min egen vegg på facebook som svar på alle de hyggelige henvendelsene.

Kommentarer og svar på sådan skal jo gjerne være vittige, smarte, høflige, godt sammenfattet, sjarmerende, men uten å tippe over til å bli banale, søtladne eller for knappe, samtidig som de må vise at du har forstått/setter pris på innlegget du kommenterer på.

Resultatet var at jeg ikke klarte å bestemme meg for noe å skrive før på søndag, som er ille med tanke på hvor avslørende det er i forhold til hvor lang tid jeg brukte på å komme opp med et passende svar, som jeg heller ikke følte meg komfortabel med men publiserte likevel da jeg følte at karantenetiden for ikke å svare for lengst var passert. Det særs velformulerte svaret finnes å lese på veggen min på facebook.

I tillegg til kvalene rundt det å finne et passende svar, kommer det verste: enkelt-henvendelsene, der personen har lagt et spørsmål til gratulasjonen, som “hvordan har du det?” eller “hva gjør du?”, dette er i og for seg enkle spørsmål men kompliseres ved tanken på at alle kan lese svaret mitt og at det i mange tilfeller kanskje har gått år siden sist jeg snakket med vedkommende og nå skal jeg liksom svare i all offentlighet på hva jeg driver med om dagen? Kommer vedkommende som stilte spørmsålet i det hele tatt til å bry seg om svaret? Og hva med alle vennene til vedkommende, kommer svaret mitt til å dukke opp på veggen til den jeg svarer slik at det blir synlig for alle dennes venner også?

Jeg svarte selvsagt ikke på noen enkelthenvendelser da dette ville bety for mye bortkastet tid på grubling og konsekvensangst.

Det eiendommelige, litt stivnede ansiktsuttrykket mennesker får når de misforstår eller ikke helt skjønner hva den andre personen snakker om har man ikke muligheten til å plukke opp over nettet og får dermed aldri mulighet til å oppklare noe som helst, med mindre man mottar en irritert og irettesettende kommentar tilbake som man kan svare på, men alle som noen gang har prøvd å ha en diskusjon med noen for eksempel over sms vet det; det finnes ikke grenser for hvor mange misforståelser man til slutt har viklet seg inn i når man ikke kan se motparten.

Kommentarer kan sammenlignes med å ha en samtale med noen og jeg er skeptisk til å ha en dialog med noen når jeg

1) ikke kan se vedkommende i øynene,

2) ikke vet hvordan vedkommende reagerer på det jeg sier

3 )ikke aner om vedkommende

a) totalt misforstår eller

b) i det hele tatt bryr seg døyten om det jeg har sagt.

Det er vel knapt noen hemmelighet lenger og jeg kan trygt si ja, jeg heter Ester Grenersen og jeg lider av sosiale-medier-angst. Om ikke direkte angst så i alle fall en del uro (sammenlignbart med fylleansgt) og en stor grad av kompliserende grublerier rundt det å skulle uttale seg om noe som helst på nettet.

Jeg er problemenes, bekymringenes og skeptikernes dronning og dette langtekkelige innlegget er et nødvendig onde for at jeg noensinne skal bli klar for å blogge.

Jeg kom på en gang da jeg var rundt fjorten og en av mine beste venninner flyttet til USA for å utveksle kulturelle forskjeller med en familie i Kansas for et år og jeg motløs bladde meg til siste side i telefonkatalogen for å finne ut av hvor umenneskelig dyrt det måtte være å ringe helt til USA, men i stedet fant ut at det kostet beskjedne 31 øre i minuttet, og jeg ringte min venninne B (legg merke til anonymiseringen, den er et resultat av en halv times grublerier for eller i mot å bruke B`s fulle navn) med den gledelige nyheten at vi kunne snakke ubegrenset på telefonen så lenge hun var borte, noe vi også gjorde i de tre månedene før den første telefonregningen kom og det viste seg at 31 øre minuttet ikke er så bekjedent som det kan høres ut og pappa ble litt tynnere i håret i løpet av noen få svette minutter på telefon med Telenor der de kjapt kunne slå fast at nei, det var ikke noen feil på denne telefonregningen, den stemte på en prikk og syntes han det var overraskende etter alle samtalene deres til Kansas City?

Poenget med historien er at jeg og B kastet oss inn i disse samtaleorgiene som et resultat av at vi hadde fått en mulighet vi ikke hadde regnet med: ubegrenset kontakt.

Det er nettop det, det grenseløse, den ubegrensede tilgangen på kontakt som før, da det fantes naturlige begrensninger i form av for eksempel tellerskritt, virket forlokkende, som nå, da begrensningene er byttet ut med uendelige muligheter, virker en smule skremmende, og ikke minst lammende.

Etter mine første prøvende steg inn i bloggverden føler jeg at jeg har gått galant på snørra da dette minner mer om en avhandling enn et bloggvennlig innlegg og er antakelig mer enn syv ganger for langt til at noen gidder å lese det i sin helhet, jeg har kjedet meg selv halvdød med å skrive det, men på en annen side betyr det at jeg ikke trenger å bekymre meg så mye for at jeg nå har lagt ut noen av mine tanker på internett!, og dermed brutt min første barriere.

Svaret på problemet jeg selv introduserte i starten, og for alt jeg vet ikke berører andre enn meg, blir for min del å tenke som så:

Internett er intet verre enn en god venn som har flyttet til USA, og har du hørt de gode nyhetene? Tellerskrittene er gratis!

Blogg, jeg er klar!