En helt vanlig dag på jobben

Min opplevelse av det å spille teater den 7/11- 2011

Å spille teater på morgen: Slitsomt
å spille teater i kirken: Blasfemisk
å spille teater med musikere: Urytmisk
å spille teater med babyene til kolegaer alle steder: Stressende
å spille teater for ungdommer: Umotiverende
Slå dem sammen og jeg føler meg maktesløs

Man kan si at det å spille teater for ungdom er en veldig viktig oppgave. Jo tidligere møte med kunst og kultur er, jo bedre. En kvinne sa til meg: om vi kan få bare en håndfull av disse ungdommene til å bli interessert i musikk eller teater etter denne forestillingen, har vi oppnådd det vi skal og kanskje skapt noen nye kunstner.
Dette er jo vel og bra, men jeg for min del ender me å snu tankerekken og lurer med det på hvor mange vi skremmer bort?
Skal man spille ungdomskolekonsertforestillinger må vi møte dem på deres premisser. Selvfølgelig trenger de å kjede seg litt og de trenger å høre og se ting de i utgangspunktet tror de ikke liker, men kan man ikke skape en bro til flesteparten istede for å la ett par vågale ungdommer forsøke å hoppe over den dype kløften?
En ting er å rekrutere kunstnere. Vi er underfundige, sære og rare for mange, så til oss kommer nok gjerne de fremtidige kunstnerne til og med av seg selv, men er det ikke vår oppgave og også rekrutere fremtidens publikum?