Ine om lekenhet, ekthet og spilleglede

NRKs Karen Frøsland Nystøyl sa avslutningsvis i sin anmeldelse av "Blindpassasjer": "Teatret Vårt i Molde har dette året hatt to oppsetninger det virkelig har glimret av. Den ene er Tore Vagn Lids «Enron», den andre er denne. «Blindpassasjer» er mindre grandios enn «Enron», men den er full av det institusjonsteatrene trenger: Lekenhet, ekthet og spilleglede.
Den siste setningen der er jo selvsagt en helt fantastisk tilbakemelding på arbeidet vårt. Det er herlig når folk bemerker den gode, trygge stemningen i ensemblet, og lar seg forføre av spillegleden. Det bekrefter at vår følelse også er sann for andre enn oss selv. Dette opplevde jeg i veldig stor grad med klassen på Teaterhøgskolen. Fokuset på det positive forplanter seg og virker forsterkende både innad og utad.
Alt dette er utelukkende positivt. Men min kollega Marte Mørland og jeg diskuterte det faktum at lekenhet, ekthet og spilleglede blir trukket frem som noe spesielt. Vi har virkelig hatt det fint i arbeidet, med kreative og lekne instruktører. Det har også vært krevende, stort sett på den rette måten, men vi har da også hatt våre utfordringer. Har det vært noe spesielt ved dette ensemblet? Vi er da bare en gjeng med skuespillere (og andre kunstnerisk ansatte) som ønsker å lage en bra forestilling, som ønsker å ha det gøy sammen og finne ut av ting. Jeg kan ikke forstå annet enn at det burde være selvsagt i en prøveprosess, såvel som i en forestillingsprosess, at man er både trygg og leken. Nå er både Marte og jeg "bortskjemt" med gode kolleger og grupper fra tidligere av, og det er muligens derfor vi ikke opplever dette ensemblet noe helt unikt i så måte. Vi opplever imidlertid at andre (ansatte ved teatret, publikum, anmelder m.fl) lar seg overraske og glede av denne stemninga. Det er utrolig hyggelig, men jeg kan ikke la være å tenke at dette kanskje egentlig er litt urovekkende?
Hva kommer det av at man opplever gode ensembler og spilleglede som noe uvanlig? Eller for å snu på det: Hvordan kan man sørge for flere gode ensembler og mer spilleglede?
Handler det om hva slags fokus man har ved initieringen av et prosjekt?
Handler det om hva anmeldere fokuserer på?
Om hvordan rollebesetningen blir bestemt, og hvem eller hva som bestemmer den?
Handler det om hva de ulike grupper eller teatre velger å vektlegge ved hvert prosjekt?
Handler det om faste ensembler?
Om å få større innflytelse på egen arbeidssituasjon?
Om å ha ha et mer langsiktig perspektiv på egen arbeidssituasjon?
Om å rydde opp i ukultur på arbeidsplassen?
Om å ha mer åpenhet og mer dialog om utfordringene man møter?
Om å jobbe for å minske prestasjonskrav med påfølgende angst?
Om fokus på et felles ansvar og stolthet over hvert eneste prosjekt, som kan forplante seg fra ledelsen og nedover i alle avdelinger?
Om å omvende nei-mennesker til ja-mennesker.
Ja, for å bruke dette populære bildet - Hvordan kan man få flere band til å spille godt sammen? Handler det om gode dirigenter, om sammenfallende smak, om å føle seg som en viktig del av gruppa? Om at vokalisten ikke skal få all kreden og bandet trenger bli anerkjent for å spille opp?
Jeg tror vi kan lage mange og bedre band, men vi må diskutere litt først. Hiv og hoi