Alt er sant - prøvedag 10

- Et fjerdeklasses referat

Tid: 10 - 17
Sted: Kunsthøgskolen i Oslo - Scene 5

Tilstede:
Espen Klouman Høiner (Dagens referent)*
Henriette Faye-Schjøll
Ine Marie Wilmann
Helle H. Haugsgjerd
Eldar Solve Rørvik Skar
Ester Marie Grenersen**
Ingvild Holthe Bygdnes***
Jo Adrian Haavind****
Nader Khademi*****

*= Referenten møtte opp ti minutter før avtalt tid. Ryddet og klargjorde arbeidsbordet til dagens økt. Ingen av gruppas medlemmer som legger merke til det. Referenten tar det til etterretning.  

**= Ester har varslet sen ankomst grunnet et nødvendig ærend på Claes Ohlson. Referenten blir bekymret. Claes Ohlson er som kjent en retailkjede som tilbyr kjempeutvalg av smarte og pålitelige produkter med rett kvalitet etter behov, til svært gunstige priser. Med andre ord - man kan lett la seg begeistre og bli værende der hele dagen.

***= Ingvild kommer to minutter for sent. I utgangspunktet ikke verdt å journalføre, men når hun selv insisterer på at hun har kommet tidsnok, selv om klokkene på iphonen til både Eldar og referenten viser 10:02 (Mac opererer med sånn satelitt-klokke som alltid er nøyaktig. Alltid.), så føler referenten seg pliktig til å notere det ned. Av disiplinære årsaker.

****= Jo Adrian kommer tre minutter for sent. Sånt skjer av og til.

*****= Nader kommer ti minutter for sent. Nader bor ti minutter unna Kunsthøgskolen i gå-avstand. Nader går ut av døren sin ti minutter før oppmøte-tid. Dette regnestykket burde gå opp. Dessverre viser det seg at Nader ikke er komfortabel med å ta beina fatt, han venter heller på trikken på Nybrua holdeplass for å ta denne til Olaf Ryes plass (to stopp). Naders ti minutters-margin må her kunne kalles en falsk brøk, da han ikke har tatt inn over seg den tiden som går med på å vente på trikk.       

Fraværende:
Hanne Skille Reitan (Grunnet spel, spel-premiere og spelstjerne-status.)
Ole Christoffer Ertvaag (Grunnet hovedrolle i spillefilm. Litt om filmen: Godgutten Christian flytter til Oslo og inn i kollektiv med sjekkekongene Karl og Leo. Han skal fullføre en bachelor i sosiologi på Blindern, og forelsker seg i medstudinen Mylian. Karl har som sitt eneste uttalte mål i livet å nedlegge 123 damer, én mer enn Casanova visstnok hadde. Leo har kjæresten, men sliter stort med å være trofast når sjansen byr seg. Sammen forsøker de to å overtale Christian til å la seg lære opp til å bli en sånn fyr som jenter velger å ha sex med.)

Akademisk kvarter
Referenten informerer gruppa om mail-korrespondansen han har hatt med NRK-profilen Ingrid Gjessing Linhave tidligere på morgenkvisten. Gjessing Linhave er programleder i Nitimen fra 20. august, og kontaktet referenten med et ønske om å få Fjerdeklasses produksjoner i studio for å snakke om forestillingen sin «Alt er sant». Et kjempetilbud! Eneste problemet er at vår siste forestilling er 12. august. Referenten dristet seg til å foreslå et besøk på Sommeråpent istedet, noe NRK-profilen skulle undersøke mulighetene for. Sommeråpent-redaksjonen har nok, på redaksjonelt grunnlag, veiet oss og funnet oss for lette - etter som vi aldri hører noe fra dem. Det er uansett på sin plass å rette en stor takk til Ingrid Gjessing Linhave som later til å ha fått fot for prosjektet vårt og tatt kontakt med oss på eget initiativ!

Ord for dagen
Referenten leser opp manifestet vi forfattet og framførte under seminaret (Visjoner for norsk teater) vi arrangerte som fjerdeklassinger. Manifestet ble kalt «De tre bud», var adressert teater-Norge, og var tre bud vi mente var helt essensielle for at teaterkunsten skulle være levedyktig og relevant, og ha mulighet til å utvikle seg videre.  Når de nå leses opp er det over et år siden vi sist hørte budene.  Hva gjør det med oss? Det virker som gruppa fremdeles mener budene har relevans,  i hvertfall er det ingen av oss som åpent fornekter vårt eget manifest. Spennende.
Referenten leser så opp en tilleggs-ord-for-dagen-tekst, hentet fra en bok man aldri skal kimse av - Bibelen. Johannes 2:15: Jesus blir eitrandes forbanna når han ser kremmervirksomheten som foregår i tempelet. Han raserer bodene og utbryter: «Få dette bort! Gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!». Kort, konsis og symboltung tekst (med henvisning til teater). Ingvild (les: hedningen) utbryter spontant: «Bra skrevet, Gud!»

Akademisk kvarter (!)
Akademisk kvarter har begynt å sive inn overalt. Gruppa gir Henriette kollektiv ros for referatet. Henriette mener selv referatet ble for langt, og vil ha seg frabedt rosen. Det viser seg at Henriette drakk vin i parken i går. Hun ble sittende alt for lenge og drakk alt for mye. Derfor fortjener hun ikke rosen, hun har et større potensial, hun vet hun kan så mye, mye mer. Sånn referatmessig, altså.

Eldar reiser seg. Han vil opp på gulvet. Han vil gjøre ting på gulvet. Løse oppgaver, lage forestilling på gulvet. Han blir så tung i hodet av å sitte rundt bordet hele tiden. Gruppa anerkjenner Eldars tunge hode, og hans ønske, men slår likevel hardt ned på det. Vi kan ikke gå på gulvet før vi har vært gjennom den tunge prosessen det er å finne en struktur på forestillingen. Eldar setter seg ned på stolen igjen og beklager overfor gruppa hvis han kunne oppfattes som en «gulv-nazi».

Helle har våknet. Helle skisserer opp neste ukes arbeidsprogram. Det handler om hvilke dager vi skal jobbe sent. Referenten greier ikke å få med seg hvilke dager det er snakk om, da sterke bilder av Eldar som gulv-nazist invaderer hver krik og krok av hjernen.

Ine skyter inn at vi må alle tenke på det Øystein sa i går - vi har en lei uvane av å holde samtaler gående lenge etter at konsensus er oppnådd. Alle er enige i at dette er noe vi må tenke på, og vi samtaler en stund om det.  

Dagens oppgaver og besvarelsene av disse
Dagen er ordentlig i gang. Vi skulle alle komme med tanker rundt eller forslag til struktur (les: i denne sammenhengen må begrepet struktur ses på som en blanding av dramaturgisk modell og form) for forestillingen. Flere forskjellige idéer legges på bordet. Eks: Liturgi, game-show, kontrafaktisk historiefortelling i retrospektiv (litt sånn som Evig ung) og super-trad-støvete-teater.  Noen reagerer på at enkelte av forslagene er for konkrete. Andre reagerer på forslag som er for vide, for løse. Ved å ikke velge en klar struktur, gjør vi det vanskelig å forstå hva vi ønsker å si.

(Ester dukker opp! Referenten må bare konstantere (i sitt stille sinn) at Ester ikke lar seg friste like lett av alle godsakene på Claes Ohlson som referenten selv - nei, Ester evner å disiplinere seg.)

Samtalen begynner etter hvert å gli inn på tematikk, noe som viser seg å ikke være helt avklart.
 Vi snakker om det å stå til ansvar for noe man tror på, å være ærlig overfor seg selv. At ett hvert sant møte inneholder sårbarhet. Fine ting dette. Plutselig tar samtalen en HELT ny vending. Vi begynner å snakke om briller. Ester kan fortelle at en våre mest renommerte skuespillere (pensjonert nå) bruker 3D-briller i det daglige. Vedkommende kom over et par 3D-briller sist hun var på kino. Siden har hun ikke tatt dem av seg. Hun ser visst utmerket med dem.
Vi peiler oss tilbake til tematikk. Ester har grunnet over et ord hun gjerne vil skrive opp på et av arkene som henger på veggen. Et ord som til stadighet dukker opp, et ord hun har bitt seg merke i: KRISE. Flere av oss har fortalt at de har opplevd kriser i løpet av året som har gått. Vi har snakket om det at man ikke vet hvordan man skal ta ansvar for livet sitt, en slags krise. Norge opplevde en krise med 22. juli (er nasjonen fremdeles i krise?), hvilket ansvar har felleskapet og individene for at hendelsen den 22. juli fant sted? Vi var tvunget til å ta et oppgjør med oss selv (Er vi ferdig med det oppgjøret? Neppe. Jmf. asylbarna, romfolket). Hva gjør kriser med individet, med kollektiv - vi søker felleskap, søker rom, ritualer.
Eldar spør gruppa hvilket kinesisk ord som betyr både «krise» og «mulighet» på én og samme tid. Enkelte i gruppa svarer med å foreslå ord på tulle-kinesisk. Vi samtaler videre om krise. Er teatret i krise eller er det bare oss? Identitetskriser ved å skape seg en performativ identitet gjennom sosiale medier. Et selv løsrevet fra selvet. Ingvild sier at Haddy N'jie, under minnekonserten, sa at det hadde kommet mye kunst ut av 22. juli. Ingvild påpeker at av den kunsten er det forsvinnende lite teater. Det er interessant. Vi snakker om at teatret kan favne alle uansett tro, at vi har lyst til å intervjue folk om deres forhold til tro, fellesskap, samhold, krise. Vi lurer på om det er mest relevant å stille disse spørsmålene til oss selv?

Referenten spør gruppa om det er greit at han spiller av siste delen av intervjuet med hans foreldre, delen som ikke er transkribert - men som handler om det å være en del av et felleskap, eller være utenfor et felleskap. Det er greit for gruppa. Etter en ti minutters-lyttestund er gruppa enige om at det å spille lydklipp har en veldig fin kvalitet. Det er noe spesielt ved det å høre nær familie snakke om store spørsmål, om det vi finner relevant - felleskapet. Det er dette forestillingen på en eller annen måte skal handle om - fellesskap. Problematisering av felleskap og individ.

Ti minutter til Øystein Stene kommer. Vi bevilger oss selv ti minutters kaffepause.
Øystein kommer og vi bestemmer oss for å ta praten med ham ute i sola. Øystein ber oss formulere betydningen og kontekstualisere bruken av ordet «Krise». Flere forskjellige betydninger kommer fram. Fin samtale. Relevant samtale. Så, gir Øystein oss en innføring i kirkens liturgi jmf. «det hellige rom» - teatret er opphøyd, hellig. Før Øystein forlater oss ber han oss tenke nøye gjennom hvordan vi skal gå fram for å få tematikk og form til å henge sammen på en adekvat måte.  

Lunsj

Lunsjen er over

Vi er tilbake i prøverommet. Litt hver mann for seg selv. Jo Adrian leser opp en nyhetssak fra en nettavis om borgermestern i Boston. Han henvender seg til referenten, men undertegnede har fordypet seg i sine egne tanker, følger ikke med. Heldigvis er det noen andre som lytter og responderer. Nader fikler med en lighter. Later som han skal tenne på bibelen som ligger på bordet. Dulter referenten i siden og sier at han ikke egentlig hadde tenkt til å tenne på bibelen, det var bare ment som spøk. Referenten nikker.

Prinsipiell problematisering av åpen prosess på blogg
Vi begynner å diskutere en uungåelig utfordring. Vi har valgt å være åpne om vår egen arbeidsprosess. Vi legger ut referatene hver dag. Hva skjer når vi begynner å konkretisere og bygge forestillingen? Ønsker vi da å være like åpne? Ødelegger vi ikke da forestillingen for vårt publikum? Frarøver vi ikke da oss selv muligheten til å overraske, eller tilby publikum noe de ikke allerede vet? Men hvor mange er det som egentlig leser referatene våre? Det er vel til syvende og sist bare en liten brøkdel av dem som kommer for å se forestillingen? Vi kan vel ikke begynne å holde tilbake informasjon i referatene, det strider vel mot prosjektet vårt? Vi snakker om at alle referentene har sin måte å gjengi dagen på, at sannhet i bunn og grunn er en subjektiv størrelse. Vi bestemmer oss for å fortsette på samme måte, uten å ta noen klar stilling til dette før det er strengt tatt nødvendig. Et forslag kan være å lage referater med en tydelig advarsel (spoiler-alert) når det kommer til konkrete formmessige eller tematiske løsninger vi har bestemt oss for å ha med i forestillingen.

Finne en tematisk setning/påstand
Vi ønsker å spikre en en tematisk påstand. En setning som inneholder konflikt. Noe vi kan drøfte og forske i - i forestillingen. Referenten reiser seg resolutt og går opp til flip overen. Dette må skrives på papir. Gruppa er fokusert. Gruppa er tent. På overraskende kort tid finner vi fram til en setning vi  alle er komfortable med. Slik ser den ut:

Vi jubler! Rommet er fylt med lettelse, glede og ... kjærlighet? Joda, masse kjærlighet! Nader setter på musikk - vi danser til musikken - vi danser med ballonger! For et herlig kollektivt øyeblikk! For en gjeng.*
Vi er oppildnet, men utmattet. Klokken er halv fem. En halvtime igjen av dagen. Det er nok nå. Helle sier at dagen er over. Det er så riktig, så riktig. For en gjeng. 




*= Dette er selvfølgelig for godt til å være sant. Midt i all sangen og gledesrusen får Jo Adrian en mail fra Dramatikkens Hus der de skriver at de savner den nødvendige dokumentasjonen de trenger for å overføre de midlene vi har blitt enige om for forestillingen. Denne beskjeden når Jo Adrian, Helle og referenten. Resten av gruppa er lykkelig uvitende om dramatikken som nå utspiller seg mens ballongdansen pågår. Helle blir blek om nebbet og smyger seg ut av rommet, mens Jo Adrian og undertegnende bestemmer seg for å kaste seg inn i dansen, inn i den kollektive lykkerusen - før man konfronterer bekymringene. Dansen er over. Gruppa blir informert om det inntrufne, men heldigvis viser det seg at vi har den nødvendige dokumentasjonen på mail! Jo Adrian sender sporenstreks over til Dramatikkens Hus og alle hjerter gleder seg igjen. 


Alt godt - Espen