Prøvedag 5

Tid: 10-18.30

Sted Khio

Til stede:
Helle, Nader, Ine, Eldar, Jo Adrian, Espen, Ester og Ingvild.
Fravær: Olec - damejakt i Oslo, Hanne - kristning av Norge, Henriette - gifte bort brura


Jo Adrian leser ord for dagen: Djervene, om et hyperintelligent folkeslag som levde i Afrika rundt 2000 f.kr. Suksessen bak deres svært avanserte samfunn bestod i å ofre all egenart for å passe inn. Desverre ble de utryddet av de sjalu Gnurene.
Teksten høster humring og det diskuteres kort om dette var fiksjon eller fakta, paraleller ble trukket til gamle sivilisasjoner og til dagens samfunn. Vi er enige om at Cesilie (Holck) skriver bra.
Samtalen går videre til gårsdagens middag selskap med lam og pasta (for vegetar-Ine) hos Demian. Det var god og masse mat, Nader sammenligner med sin egen mor som vistnok lager nok til 40 pers, selv om de bare er fem.

Helle legger fram dagsplanen, men blir avbrutt av en Nader som tydeligvis får vann i munnen og spør om vi ikke skal ha en felles-frokost en dag, det er bra vær meldt. Bestemmer oss for at lørdag er en like bra dag som noen og at vi har lov til å begynne en time senere og spise felles kl. 10. Alle tar med et pålegg hver, Nader skaffer brød.

Helle prøver igjen, dagsplan:
Forberede produksjons dagen i morgen, hva må gjøres?
Navnet på forestillingen? Det har slått oss og andre en stund at siden årsmarkeringen av 22/7 kommer nå kan det gi gale signaler om hva forestillingen handler om, vi bestemmer oss for å legge dette ut på bloggen, slik at vi kan få innspill fra følgere (hvis det er noen).
Olec var presseansvarlig sammen med Jo A., men har for mye å gjøre, Espen melder seg på.

Det oppstår ett problem da det er vanskelig å lage en event på facebook uten et navn på forestillingen, en liten diskusjon oppstår, som ikke ender i nytt navn, men det blit presissert at fjerdeklasses produksjoner må skriver med bokstaer og ikke tall, da dette blir veldig barneskoleaktig. Anekdote fra Nader om kebabsjappa på st.hans haugen som skriver 1 plass i VG test(ikke 1.), de er sleipe altså.
Pressemelding blir sendt ut mandag, igjen kommer navnet til forestillingen opp.

Øystein Stene skal være vår veileder, hva gjør vi med han? Helle tar kontakt.
hva med scenografen? Hun kommer i morgen.
Vi knytter til oss en fotograf, Ellen Sonja, hvis skjønnhet er viden kjent.
Vi vil gjerne ha noen profilbilder, usminkede og ekstremt nære av oss selv som kanskje kan brukes til ett eller annet i forestillingen.
Det blir drøftet at vi må tone ned alle tekniske effekter da ingen av oss er særlig gode på dette og da tar det lang tid, vi har ikke lang tid.

Vi har en gammel video fra i fjor av en diskusjon rundt “Smertch table” (vår regissør på gjøkeredet Matthias Hhuns sitte rund borde og diskutere driten med verden metode), som vi vil bruke på en måte i prosjektet. Enkelte er litt skeptisk til å bruke den da det er meget kleint og rett og slett vondt å se seg selv på den filmen, og vil bli klippet ut. Noen synes den er “guld”, og favner essensen av det vi vil snakke om. Det mimres også tilbake til et utrykk Nader har på slutten av videoen, som kanskje er enda mere guld, ja nesten diamant. Flere prøver å igjenskape øyeblikket, vekslende hell. Vi blir enige om å se den sammen ved en senere anledning.

Vi snakker om tekstarbeidet med intervjuer vi skulle ha gjort for lenge siden, få er kommet inn. Konkluderer med at det er dårlig arbeid, og at vi må skjerpe oss. Liten diskusjon om formen vi har valgt på dette er avlegs, men velger å gå på med nytt mot.

• Referat fra Pinsen leses av helle, humring over våre påstander i kulturrådssøknaden, ellers relativt stille.
• Ting som diskuteres:
• Vi trenger ikke det eksplisitte
• Vi har alle erfaringene fra verden det siste år i oss
• Vi er del av den generasjonen i Europa som går til hælvete
• Dukketeaterform med tekst fra video7intervjuer
• Vi er ganske snille, vil bruke satire
• “Angsten et sjela”
• Brukes stilisierte situasjoner, ala fassbinder
• Vi må ikke gå ett år tilbake, men nå
• vi vil ha en avsluttningsnummer, kitchy som faen!

Det blir utdelt oppgaver for den neste halvannen timen.
Vi skjønner at vi har for få datamaskiner, blir kamp om de få vi har.

Luch,
hvor i ser opptak av et gammelt seminar, meget langt og vi blir truffet av hvor lite dialog det er mellom aktørene. Vårt eget seminar fra ifjor blir diskutert.

Vi får besked om massakren i USA, 15 mennesker er drept og 50 skadet, dette deler forsidene på nettavisene med “snøfall” i Oslo.

Resten av dagen brukes på oppsummering av oppgavene før lunsj samt små ting som må snakkes om/ordnes opp i, her følger et lite uttrag:

• Helle har chatta med Øystein på facebook(han er for tiden uten mobil)
• lønn til veileder, scenograf og aktører, noen vil gjerne ha penger så fort som mulig, andre kan vente.
• Dramatikkens hus: hvem skal vi snakke med? Fikk tak i flere nr. men fikk litt problemer med å få tak i riktig person da. en hadde sluttet, en var på ferie og to stk ikke tok tlf.
• program for lørdag.
• Navn, vi har kanskje driti oss litt ut på både gruppe-navn og forestilling-navn, da vi ofte må forklare hver gang vi sier hva vi heter og hva forestillingen skal hete:
• “Fjerdeklassens produksjoner? åja, dere går på khio?” og “ett år etter? åja, den om 22. juli”
• Flere har opplevd dette og vi greier etterhvert å komme på nytt navn til forestillingen, dette blir lansert på mandag. Espen får kredd og applaus for forslaget, men det går fort opp for Ester at medaljen er delt ut til feil person, det var nemlig hun som sa det først, dermed snus applausen i hennes retning.
• Teater kan være plysj.
• Oppgaver til i morgen

Nå er folk så slitne at det flyter helt ut, dermed får vi ord for kvelden, Løven og musa, av Æsob, lest av Ester.

Helt på tampen:
Fellesskap, moskusen blir brukt som bilde der de sterkeste går ytters i gruppa for å beskytte de svakeste i flokken.
Vi problematiser den sterke flokken, hvordan er det å føle seg utenfor. Fellesskap kan gjøre usårbar, kanskje naiv. Noen i gruppa snakker om at de aldri har vært i en gjeng.
Enkelte har savnet faglig tilbakemelding i arbeidslivet fra folk man stoler på og kjenner en, et savn som ofte var sterkere enn savnet etter det sosiale i gruppa.

Good night

jo Adrian