En nesodding blir ved sin lest
står pålestøtt i regn og blest
For det er aller best
26.07.2015
Klokken er 13.53. Sitter rolig og fredelig ute, og nyter den fantastiske lunsjen vi får hver dag. Alt er topp, bedre enn topp. Det føles ut som en sånn dag der alt vil gå min vei. Plutselig! Et lettet sukk ovenfor meg på andre siden av bordet «Det er deg som har referat». Det er Eldar Skar med et lurt smil om munnen.«"Jeg har store forventninger til deg. Ditt første referat, det bør være bra." Jeg holder masken og har en lett og ledig latter, mens jeg sier «er det meg? Jaja» Men inni meg tenker jeg hashtagfuckmylife. Ingen må få vite at jeg aldri har skrevet et referat i hele mitt liv. Og at jeg virkelig er ganske usikker på hva et referat egentlig er. Hold masken Herbert, hold masken…
Så la meg ta dere tilbake til starten av dagen. Eller enda tidliger, til klokken 03.14. Liv Marie og meg selv, sitter ute på en av Kloumans mange terrasser. Den som vender ut mot Oslo, vi sitter der og tar kveldens siste nostalgiske røyk. Vi innser at dagen faktisk er ferdig, inngår en pakt om å møtes 10.30 nede på spelplassen for å rydde festen og rigge opp anlegget. Og ikke minst bære ned alle sopelimene. Statistene kommer 11.00 tenker vi. Imorgen gjelder det. Vi gir hverandre high five, og lover at vi begge skal være der for hverandre.
10.35! Jeg løper ned den bratte bakken med smaken av kaffe og tannpasta i munnen. Kvart på møter jeg blikket til Liv Marie utafor pauserommet, eller fem på. Det spørs på hvem av oss du spør. Hun har gjort ALT. Skam. Et uverdig øyeblikk av Nordrum tenker jeg. Regissøren Mats går forbi oss i bare badebukser. «morgenbad» sier han, med en hærlig stolthet av den ydmyke sorten. Liv Marie oppdaterer Mats om slutten av kvelden (han husker ingenting) da hun snur seg mot meg med et overrasket blikk i ansiktet «sopelimene!». Hurra, jeg har fremdeles muligheten til å skinne før statistene kommer. Mulighet til å vise fjerdeklasses produksjoner at jeg er en fyr man kan regne med. «Jeg tar meg av det» sier jeg raskt, «Kult» sier hun enda raskere. Litt for raskt, spør du meg. Jeg løper, men i møte med den første trappen innser jeg at det fremdeles er folk der oppe som kan bære sopelimene ned, så slipper jeg å gå opp den bakken. Jeg ringer Eldar… tar ikke telefonen. Jeg ringer Espen… tar ikke telefonen. Yes. Skar ringer tilbake. Men jeg skjønner fort at jeg må løpe opp bakken. Det er snakk om koster til alle statistene! Dette er en to manns jobb. Der oppe møter jeg Espen som også hjelper til, og vi må hente en bil får å kjøre alt ned. Så det ender med å være en tre manns og en varebils jobb.
Statister! JAAA! Alle sammen er her, spelplassen blomstrer! Vi må varme opp. Alle står klare. Spente. Det kiler i tissen, som Ine Mari Willmann ville ha sagt. Statist anvarlige Margrete deler opp alle barna. «dere tre kan gå til Ine, dere er liksom hennes barn». Barna løper imot Wilmann som om dette var et øyeblikk de har ventet på i all evighet. Og gir henne en herlig god klem. Alle lager en sånn deilig aaaa lyd. Dette ser jo veldig deilig ut, så i det Margrete er i ferd med å plassere resten av ungene skriker jeg ut «dere kan komme til meg!». Til min store overraskelse får jeg samme behandlig som Ine, og det er helt fantastisk. «Du er pappan min» roper en av kidza, jeg blir rørt og redd samtidig. Handligslammet. Alle barna mener nå at jeg er deres far. Vi danser, synger, skvetter, roper og stirrer ut i horisontene. Thea Bay er vår alt. Spelånden vokser i oss…
Lunsj. Klokken er 13.54. Jeg sitter her ovenfor Eldar, fortapt. Hvordan skal jeg gjøre dette? Hva forventes av meg? Hvem er jeg i denne buketten av referater? Jeg drikker en ekstra kopp kaffe, før vi alle går inn til produksjonsmøtet.
Vi tramper for Klaus! Vi tramper for Margrete! «Vi skal på et eldresenter imorgen. Eller er det et gamle hjem? Jeg vet ikke forskjellen. La oss bare kalle det rehab» «Husk penger til bussen og matpakke» «Alle må huske å pugge sang!». Jeg sier noe genialt, og alle blir stumme av beundring. Det oppstår en diskusjon. En lang diskusjon om det er vanlig for jenter å sittte i dusjen. Noen gjør det, noen gjør det ikke. Jeg ble ikke noe klokere. Ut på gulvet igjen, eller gresset. Alle de store sangnumrene blir bare enda større og enda bedre. Regne begynner sakte, men sikkert å vise sitt sanne ansikt. En gjeng med Klaus i spissen setter opp et stort telt. Så regissøren kan holde seg tørr. Han syntes at Mats så så dum ut igår med paraply. «Som en dårlig fotballtrener».
Middag. Deilig, deilg suppe. Prøver å notere til referat. Husker ingenting. Plutselig får jeg en rar følelse, som om noe ikke stemmer. vinden skifter rettning. Noe inni meg sier at jeg burde gå ned til stranden for å undersøke dette nærmere. Jeg beveger meg igjenom noen busker, ned en liten bakke og plutselig ser jeg det. Ole Christoffer Ertvaag. Av sine nærmese kalt Opec. Han står der støtt i regne. Hans blonde hår danser i vinden. Men øynene viser ingen tegn til dans, eller lek. Iskalt blikk. «Sverdkamp» sier han. Nå pøser det ned. Jeg har ikke noe valg. «Det er bare en av oss som går levende vekk fra denne stranden». Jeg løper rett i mot. I et halvt sekund tenker jeg på alle barna jeg akkurat har fått. Jeg må overleve. Våre sverd møtes. Han avfeier mine angrep enkelt med sin korde fra stavanger mens han nærmest bedagelig presser meg til mitt ytterste. Denne sverdkampen er av de sjeldent gode. Men ingen døde, vi ble enige om at det blir for dumt. Han satte seg i en liten snekke og rodde hjem til sørlandet. Tror han kommer fra Kristiansand.
 |
| Regnfulle prøver |
 |
| "Heter det ratt eller ror?" |
Det å være gjest hos Fjerdeklasses produksjoner er noe jeg kan anbefale på det sterkeste. Tusen takk for meg.
 |
| Gjestereferent Herbert Nordrum |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar