Tirsdag 28. juli
Referenten våkner og tenker:
At det er skikkelig lavtrykk i lufta.
At hun på ingen måte er i referathumør.
At det nesten er for godt til å være sant at hun ikke skal være på prøve før kl. 13.
Fem minutter seinere: Ingvild ringer og kan bekrefte at, ja, det er for godt til å være sant:
"Du skulle vært på denne båten."
Referenten har blingsa på prøveplanen.
Nemlig. Det er en sånn dag.
Og så er det en sånn dag:
Referenten hater den selvpåførte regelen om å alltid kalle seg "referenten" når hun skriver referat. Referenten hater folk som snakker om seg selv i tredjeperson. Referenten innser at dette er smått ironisk. (Muligens bare trist.)
Referenten prøver å trøste seg selv med å kjøpe svele og te på båten. Får istedet kjeft for å bla i VG uten å kjøpe det.
Referenten skulle ønske hun hadde bladd i Aftenposten istedet, det hadde liksom tatt seg bedre ut.
Ole Peder tester ut å smile ekstra bredt til folk han møter, som et, som han selv sier, "slags sosialt eksperiment", med det resultat at de han møter lurer på om det er noe galt. Referenten inkludert.
Referenten tenker at denne oppførselen muligens også henger sammen med at Ole Peder har vært spelets våkne nattevakt denne natta.
Referenten tenker at Ole Peder er et spelkupp.
Ine har brukt formiddagen på å prøve designkjoler til Amandaprisutdelingen. Dette setter nok en gang referentens regnjakke/fjellbukse/gore-tex-
Referenten vil likefullt benytte denne anledningen til å slå et skikkelig slag for Gore-tex; for et produkt!
Gore-tex-sko + spel = skikkelig sant.
(Referenten innser her at referatets første utropstegn brukes for å omtale Gore-tex. Bestemmer seg for å stå for det.)
Bilder fra gårsdagens prøver røper Ingvilds utpregede talent for å vise angst.
Herbert konstaterer at han har stor munn.
Referenten konstaterer at hun ikke synes.
Mats har vondt i hodet. Og magen. Kan det være lavtrykket?
Referenten vet at det på ingen måte kan skyldes den eminente spelmaten - og tenker med gru på dagen da Nesoddspelet er over for i år, og hun må vende tilbake til egne gryter (og lurer på om noen av de kasserollene hun har i det hele tatt kan kalles gryter).
Kjellaug øver seg på å lyve mindre.
Gammel-Geir øver seg på å bygge båt.
Stine øver seg på salgstriks.
Sindre og Unni øver seg på å tulle med mening.
Frida øver seg på renkespill og krenkespill.
Sture øver seg på å ikke snakke om følelser.
Håkon øver seg på limbo.
Birgit øver seg på Margit.
Tora øver seg på å være mobbeoffer.
Og på å tenke at mobbing er greit på teater.
er mobbing greit på teater?
Hvor mørkt og omstendelig blir dette spelet, egentlig? Hvor mye bjørkebyråkrati kan en unge tåle?
Mye, tenker referenten. Den kan tåle mye.
Espen har fått Hadia Tajik til å lage "godt nok for en kjendis"-video (!). Dette innebærer muligens at Espen som gjengjeldelse må lage en liten film der han snakker om hvorfor han stemmer Arbeiderpartiet. Dette reiser flere spørsmål: 1) Stemmer Espen Arbeiderpartiet? 2) Vil han snakke om det på film? 3) Vil han isåfall benytte anledningen til å ikle seg sitt "I teltet med Tronstad"-kostyme?*
(*Referenten synes punkt 3 fortjener et eget avsnitt og en nærmere forklaring.
Espen har fra første prøvedag lansert ideen om å lage en morsom og tøysete føljetong for sosiale medier der han, som seg selv, men i en slags selvsentrert, selvopphøyd versjon, intervjuer oss andre i gruppa om å lage spel. Konseptet skal spille på Espens rolle som Leif Tronstad i Kampen om Tungtvannet, og har fått arbeidstittelen "I teltet med Tronstad".
Foreløbig har dette skjedd:
Espen har sagt at alle i gruppa må komme innom spelteltet for å intervjues til serien.
Espen har filmet seg selv som intervjuer Ingvild på en tøysete måte.
Espen har filmet introduksjonen til serien.
Espen har sagt at vi skal være i spelkostyme, han i egne klær.
Espen har filmet ny runde med seg selv som intervjuer Ingvild på en tøysete måte (første versjon hadde for dårlig lyd).
Espen har ombestemt seg angående å bruke egne klær.
Espen har spilt inn vignett.
Espen har lånt et flott soldatkostyme av spelets kostymedesignere Else og Caroline.
Espen har gått rundt i soldatkostyme.
Espen har snakket om å filme en tredje runde med seg selv som intervjuer Ingvild på en tøysete måte (andre versjon ble liksom ikke helt riktig).
Espen har fundert på om det er bedre å bare sitte i undertøy istedet.
Espen har vraket flott soldatkostyme.
Espen har sagt at konseptet må endres.
Espen har sagt at det hadde vært bra å få ferdig en snutt hver dag.
Espen har foreløbig ikke lagt ut én eneste episode av "I teltet med Tronstad".
Referenten synes dette er noe av det mest menneskelige hun har overvært på lang tid, og håper i det lengste at serien blir noe av (og at Espen ikke blir altfor sur for at konseptet avsløres på denne måten).
Referenten lurer dessuten på om noe av dette hadde skjedd hvis Gammel-Geir hadde hatt litt flere replikker.)
Henning Høiners gamle klesforretningsforbindelse Per Sveen kommer innom og avleverer fem pyntesopelimer fra Nesoddtunet Eldresenter. De doneres til Nesoddspelet.
Referenten blir rørt.
Det spises kikertgryte og muffins og salat og frukt og planlegges spesialstunt for fredag.
Vi prøver årets kostymer: De er fantastiske! Mer skinn, mer pels, flere farger, flere skaut! Hovedrollebukser! Pongponger! Batikk! Sistnevnte er riktignok litt blass foreløbig, fordi Else og Caroline hadde kjøpt 100% bomull som i fargebad avslørte seg selv som 100% polyester. Referenten sier de må klage på en smilende måte. Akkurat det er referenten faktisk ganske god på.
Vårt eminente ensemble ankommer og får - såvidt - prøve på scenene sine. Vi får beskjed om å spille fort gjennom spillescenene, for å spare tid. Vi reagerer fjerdeklasses med å diskutere hvordan vi skal spille fort gjennom spillescenene for å spare tid, og Mats konkluderer med at vi spiller dobbelt så sakte.
Referenten skylder på lavtrykket.
Svein Jørgen synes det ropes for mye i spelet. Han skulle bare visst, tenker referenten, at roping er skuespillerens hemmelige triks for å dekke over ting som ikke funker eller henger på greip. Hvis du ikke skjønner det: Rop det!! Kanskje kan du lure en stakkar. Kanskje er den stakkaren deg selv.
Det er en litt tung dag i dag, er det noen som sier.
Referenten er enig. kjenner på at hun er en uoppmerksom referent. Hun kjenner seg sløv, føler at alle vitsene glipper.
Det må være lov.
Men samtidig får denne dagen referenten til å tenke litt ekstra på hva slags arbeid som legges ned for å få dette spelet i havn. Til å sette enda større pris på alle som bidrar: Alle statistene som tropper opp, smiler, lytter, spiller, synger, danser, gisper, hoier, roper; på Thale og Kari og Bjørn og Georg og co. som snekrer, maler, bærer, rigger, dekorerer; på kjøkkengjengen som koker, kutter, rører, smører, rydder og vasker; på kostymedesignerne og hjelperne som syr, klipper, farger, tegner, regulerer; på Henrik og Even som rekrutterer, hjelper, smiler; på Klaus som trykker, løper, fikser, tenker, multitasker; på Ole Peder som ringer, orger, våker, klapper, roser; på Liv Marie som planlegger, kaller, informerer, skriver, skryter; på Margrete som leder, noterer, lytter, korrigerer, justerer; på Thea som aldri aldri klager, som tryller og gjør gull av gråstein; på Kjetil som drømmer spelmusikk; på Mats som aldri sover, og som skriver og lever og tenker og puster Nesoddspelet.
Blant andre.
Det gjør at referenten fylles med håp.
Det gjør at referenten bestemmer seg for å skjerpe seg.
Det gjør at referenten bestemmer seg for å skjerpe seg.
Og så begynner det heldigvis å regne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar