Innsikt; et referat

Jeg innser jeg ikke er mentalt forberedt på å skulle skrive referat.

Jeg innser jeg ikke har lest de andre sine referater heller.

Jeg innser jeg burde øve på ting istedet for å skrive referat.

Jeg innser jeg ikke kommer utenom.

Amfiet

I dag var dagen amfiet skulle opp.

Opp i regnet.

5 mennesker. I fjor var vi 20.

Odd Leo, vår stilasmann og sexolog fra Brenden stilas, ville ha 5 effektive mennesker isteden for 20 kaotiske.

Men det var jo så sosialt og hyggelig og dugnadig og vakkert i fjor.

I år var det kaldt, tungt, ensomt og grått.

Men for et arbeid.

For en innsats.

For noen fantastiske frivillige.

For en glede å se det hele ferdig.

Nå gjenstår det bare å få det fylt med billettkjøpende mennesker.

Vi innser vi må opp i format.

Tangenten

På grunn av amfibygging øver vi inne på Tangenten.

Det regner ute.

Vi tenker på amfibyggerne.

Vi har prøvemotstand og skriver nye scener istede for å øve på de gamle.

Henriette innser at karakteren hennes i stor grad bare sier ting som, Hva, Jeg forstår ikke, Hvorfor, Jeg kan ikke tro det.

Mats skjønner hva hun mener og skal se på om hovedkarakteren kan få noe mer å bite i.

Noe er rart.

Blodsukkeret faller.

På produksjonsmøtet dagen før hadde vi oppgitt ristet på hode av Liv Marie som minnet oss om, for tredje gang, at vi måtte ha med egen lunsj på søndag.

Vi kan ta vare på oss selv.

Vi innser vi ikke har tatt med oss noe lunsj. Det er søndag.

På bussen

Vi skal ut på stunt.

Herbert har bedt om fritak.

Han skal bli sikker på alt før han opptrer i offentligheten.

Noen heldige som skal øve sang i bil slipper å ta buss.

Vi andre må ta buss i kostyme.

Det snikfotograferes av en eldre dame bak i bussen.

Vi liker det.

Vi føler oss plutselig litt eksotiske. Som gledesspredere.

Vi koser oss med å ta morsomme bilder av oss selv i kostymer på bussen.

Vi innser vi har kost oss så mye at vi har glemt å dele ut flyers (noe vi blir enige om å ikke si til produsent Ole Peder).

Nesoddtunet Eldresenter

Vi entrer Eldresenteret i fult kostyme og sopelimer i hendene.

Det sitter tre eldre og stirrer forventningsfult inn på en tom scene.

Det er tomt og trist.

Vi kjenner alle på angsten for å bli eldre.

Men så kommer dem.

Spaserende, trillende, haltende, støttende og krykkende.

For en vakker gjeng.

Vi setter i gang med Flaskebekk-låta vår.

Og når den ene etter den andre klappet seg gjennom sangteksten:

«Du kan ikke få i både pose og sekk.

Slå deg til ro med en sånn passe ålreit fyr fra Flaskebekk»

kjente vi på teaterdyret og showgenet i oss komme opp til overflaten.

Vi var redd den var litt for kort, vår opptreden.

Og når en av de eldste damene kommer opp og byr Høvding Sture opp til vals, mens hun nynner seg fra Bjørkefest over i På loven sitter nissen, var det ingen som ville dra.

Men vi må øve videre. 

Vi har bare 7 dager igjen til premiere.

Og i morgen skal de frivillige se på oss.

Vi innser vi har dårlig tid.

På legevakten

I gleden over å få danse bjørkefest på eldresenteret klarte Helle å kjøre sopelimen sin inn i Henriettes albue.

Den albuen som har vært i Afrika.

Den albuen som har vært i Afrika og fått et sår som ikke gror og som Henriette ikke har tatt med til legevakten.

Hun blir sendt til legevakta.

De konkluderer med at albuer er krøkkete og gro.

De konkluderer med at såret burdet vært sydd for lenge siden.

Nå er det for seint.

Hun må amputere.

Neida.

Det må bare gå av seg selv.

Vi innser at vi må gå til legen før det er for seint.

På Spelplassen

Vi griller og spiser muffins.

«Her er det noe muffins» sier Eldar.

Noen ler.

Vi setter i gang prøvene igjen.

Det regner.

Vi får koreografi til den nye låta Renkespill og Krenkespill.

Vi innser vi har verdens beste koreograf, Thea Bay!

Jeg innser dagen er over.

Jeg innser jeg ikke har skrevet referat.

Jeg skriver det i morgen tidlig.