Dagen da Nesoddspelet virkelig skal få oppleve hva det vil si å spele. Med 30 statister, NRK på besøk, regn, fotograf og en Margit som levde opp til den klassiske setningen: Sta som en gjeit. Det var duket for en langøkt i spel-stamina.
For referenten, (som forøvrig ikke har noe problem med å omtale seg i tredje-person), startet dagen med program-skriving i casa Klouman Høiner. Der møtte han Herbert, som etter å ha sett Ingvild danse på opptak av “Renkespill og Krenkespill”, konstaterte: “Det er ingenting som er smud med meg”.
Vi har også fått en herlig video av Ingar Helge Gimle til #godtnokforenkjendis serien på sosiale medier, vi er enige om at Ingar er Norges koseligste skuespiller.
Produksjonsmøte.
Vi er som vanlig altfor sent inn, Liv-M er oppgitt og slår fast at om man ikke er tilstedet, så får man ikke kommet med innspill, da dukker plutselig alle opp og vi kan sette igang.
OP har snakket med Oral-B om å spille i Nash-spel-teltet, vi er super-gira, men Nesoddens store west-coast rapper er altfor dyr, vi må droppe det.
Det var et kjøleskap som nesten tok dukken i natt og OP sier vi “må ta mer kollektivt ansvar for utstyret”, Hanne svarer, som riktig er, at den setningen funker dårlig på fjerdeklasses-produksjoner.
Vi diskuterer øl-priser til Nash-spel, hva skal man legge seg på? En diskusjon om profitt vs. fjerdeklasses ånd oppstår. Klaus prøver å forklare hvordan vi regner på inntjening, noe ikke alle har forståelse for, hva er netto-ølpris liksom?
“Æ skjønne ikkje det!” Bryter Ingvild ut, og Klaus forsøker igjen å forklare, Ingvild skjønner enda ikke. Referenten tror han skjønte det før i dag, men nå er det vanskelig å vite om det er hybris, eller om han faktisk er så smart som han tror han vet han er..
Vi går for 65,- for halvlitern, en kompromi-løsning, vi er gode på kompromi-løsninger.
Det er enighet om at vi må stagge fristelsen til å kjøpe ansatt-øl til venner, og kjærester, Sverre skal betale-beklager.
(Referenten innser her at dette bli et meget bindestrek-tungt referat, hold dere fast, det kommer fler.)
Liv-M informerer om resten av dagen, Dagsrevyen kommer på en “tungtvanns-tur med Espen”, kanskje vi endelig får realisiert prosjektet “i teltet med tronstad”?
Hanne melder behov for å ha en god gammeldags fjerdeklasses prat, og før Liv-M får satt det opp i planen, er vi igang...vi får lov til å fortsette.
Det begynner med selv-skryt, men er også enige om at vi må stramme inn på situasjoner, karakterer og generell teaterkunst.
Vi er redd for at vi har vært stormannsgale med tribunen, som i år rommer 100 flere pers, og hva om de ikke kommer i år.
Espen minner om at det er lov å knekke sammen, overraskende nok ingen har gjort det ennå.
Ingvild synes det har vært kjedelig ¨å ta båten alene”. Prøveplanene er for gode, vi får ikke venta på hverandre.
Referenten blir minnet på at det faktisk kommer et korps (!) på premieren.
Ine tenker vi har jobba for mye på institusjon.
Men det kommer også fram håp av glimt. (eller glimt av håp, om man skal være kresen)
Vi kan alle lære av Eldar; “som ikke eier ironi i spill”. Hanne mener det er hans største gave.
Ine poengterer at Spelet har mistet sin uskyld, hvor vi i fjor fikk så mye ut av vår naive entusiasme, men at i år er vi mer sikre på produktet vårt, men har mistet nyhetens interesse. Vi må være ydmyke.
“Det er ikke første gang, hva er det som finnes i DET?”
Herbert mener det er vakkert å gjøre det igjen. Vi er enige, det er jo kanskje først nå som det er tradisjon at vi virkelig kan kalle det et spel?
Vi får vite at “Pornofilm”, verdens mest ihuga spel-statist og Tronstads store rocke-idol: Espen Grøstad’s punkrockband, skal spille på Nash-spel og stemninga går oppover.
Nye replikker og rollefabler skapes: Sindre er jomfru, mens Unni er ei sklie. Eller som Birgit sier: “kan mere om livet.”
Ine sier vi må skape en generell folkemumling når Sture kommer fram.
Det syder og bobler igjen.
Vi har satt av mye tid til en stor-prøve i kostymer, med innlagt fotoshoot og NRK på besøk, nå i ettertid kan det virke litt overilt, men alt pleier jo å ordne seg.
Dagsrevyen gjør intervjuer, vi speler.
Henriette og Espen gjør “avstands-trøstere” scenen to ganger, med ny tekst, på kamera.
Var det Bjørkefest eller Internering vi skulle ta? Vi tar Internering, nei, Bjørkefest, jo Internering, Internering, det blir Internering.
Middag: laks med salat og bønner, som alltid digg, mange lurer på hvordan det er mulig å lage så god mat-til så mange folk.
Fotograf Jon kommer, våt som en katte, men blid og entusiastisk som alltid. Regnet har begynt å hølje ned. Nødløsninger blir diskutert, vi ender opp med å gå tilbake til det vi hadde avtalt, nemlig å ta et gruppebilde på kjøkkenet, og vente på regnet.
Alle går til sitt, det er mye disse minuttene kan brukes til.
Mats kan kikke på kostymene, Else, Caroline og sy-lauget har virkelig overgått seg selv i år. . Skautefolket har fått nye dusker på skautet, de fullfører den karakteriske historisk-ironisk-ikoniske stilen vi går for, og igjen blir man minnet på hvor mange sjukt bra folk som er med på dette. Sveisen til Sindre diskuteres, Mats synes det er rart at Herbert har mer hår på toppen enn Olec, men at det ser ut som mye mindre
Regnet gir seg litt, alle går ut på plassen. Det er litt forvirring om vi skulle være så frekke at man skulle ta en gjennomgang etter masse-prøvene, (med hele bygda i sving, pluss fotograf og spel-hest), eller bare ta de nevnte scenene, men ingen gjennomgang.
Vi går for det første, ender opp med det siste.
Jon tar bilder på plassen, skautefolket hilser og hilser,nesoddingenge skvetter og skvetter
Vi er langt på overtid. Margit kjeder seg, hun vil ikke bli med ut av teltet.
Sangene høres rælete ut, vi må sette av ekstra øving de neste dagene.
Espen skriver programtekst på vegne av alle, referenten gjør notater og skriver takk til-lister, alt sendes over til Alva som sitter i Gildeskål og designer program.
Vi er slitne, alle er slitne.
Kvelden avsluttes med diskusjonen om den vanskelige andreboka,det er vist sånn at det er en høy selvmords-rate blandt forfattere som skal begynne fullføre den. Kan det også gjelde spel? Vi håper ikke.
Mens noen ble igjen, setter referenten seg på båten og starter på dette du forhåpenligvis enda leser, da det tikker inn en mld fra Hanne:
Tips til referat: Helle innser at: “det er jeg som må drive det” i scenene med Margit.
-Som fuglen fønix stig vi or oska.
Fem dager til premiere, wohoo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar