En bakgård i Berlin

Hore på sporet i Berlin

Dra til Berlin
Lag litt preformance
Se litt teater

Se dette stykke:

Kunst war viel populärer, als ihr noch keine Künstler wart! - Pollesch

Sånn teater må flere lage

deriblandt oss
Klisj, men hva var vel ikke livet uten en boks med sjokolade!

FORSØK PÅ Å BESKRIVE DET UGJENNOMTRENGELIGE - ON TOUR!

Mandag 14. november, kl. 18:45. Utenfor Tokke Kulturhus i Dalen, Telemark. Forestilling om 15 minutter. Antall forhåndssolgte billetter kunne man telle på en hånd. Laber interesse for teater i denna dalen med andre ord. Men hva var det da dalingene brukte fritiden sin på? 

Tvers over gaten lå svaret. 

Inspirasjon

Kom over denne på, gjett hvor..internettet! tenker Olec på skatebord, Nader og Ine i trapes, Espen som stemme og resten med krykker og kontorstoler.

Dæven vi skulle vist teaterpampene!

http://www.youtube.com/watch?v=A3A1nprfuJs&feature=player_embedded

Let`s Flance!

Til info for våre eventuelle lesere

Hei dere (to?!) som følger denne herlige nye bloggen!

Bare sånn til informasjon, i tilfelle det er litt forvirrende eller oppleves som skikkelig internt, så er alle floggene
(Eldar introduserte Flogg = fake blogg, sannsynligvis inspirert av Dramatikkens hus forslag om at bloggen vår i utgangspunktet skulle hete Plogg- fordi det var en prosjektlogg. Flere i klassen hadde store problemer med å bruke begrepet Plogg i dagligtale, så etter at vi starta vår egen side har det pussig nok kokt bort..) svar på en oppgave vi fikk på work shopen vår (vi gir hverandre oppgaver for å inspirere og dra igang litt skapervirksomhet i prosessen; det funker som ei kule). Alle skal poste noe som om de er en annen i klassen. Vi trakk lodd. Det er morro!

Så kan dere jo bli kjent med oss alle på en ny måte.

Det er lov å spørre eller kommentere hvis man lurer på noe. Dere får nok svar.

Hvis det er jeg som svarer kommer dere til å oppleve masse feil og ivrig bruk av parentes, jeg ber på forhånd om unnskyldning, men har det veldig gøy med parenteser ((()))

Ester låner bort kroppen sin i en hommage til .... ja, hvem kan det være?

signaturplagget.

et stort og vennlig smil.

en varm og åpen favn.

knyttneve.

marragararraran på`rei

hender i bukselommer det egentlig ikke er plass til hender i

viva la revolusjonsbuksene!

hårete legger.

og sist men ikke minst, bootsa godt plantet på jorda!

Til et ekte fjerdeklasses mannfolk, og dere -

fjerdeklasses er det nye førsteklasses!

Denne har jeg sansen for ...

Jeg har en liten og søt, men likevel ambisiøs drøm om at vi kan gjøre noe sånt som dette en dag. Oss elleve, sittende rundt et bord, mens vi synger Robyn klokkeklart og trommer på hver vår smørpakke. Hvilken rytme! Hvilket objektarbeid! Hvilken sjarme!

Nei, nei, nei 2

Og der fikk æ vældig behov for å presiser at æ snakka te hu ainner Ester! Og håpe egentlig at hu held kjæft fra no av... Hu ainnera altså. Hm.

Bekymringer rundt faren for å si noe feil når du kommuniserer med hele verden og lammelsen ved det å ha alle muligheter

- En internett-nevrotikers første steg på veien mot å bli en ivrig blogger. (Dette er ikke en flogg).

Den nye bloggen er oppe veldig bra jobba Espen! Er så stolt, den er så flott!

Jeg lovet at straks den nye bloggen var oppe skulle jeg bli aktiv og legge ut stoff, bloggen er nå oppe og jeg ønsker å holde løftet mitt hvilket betyr at jeg har et problem.

For meg som har en facebook-side mot min vilje av frykt for å bli oppfattet som sær viss jeg ikke har det, som ikke publiserer annet enn totalt uskyldige og intetsigende feriebilder der og ikke uttaler meg om ting annet enn gjennom å trykke "like"-knappen på enkelte ting når jeg blir ekstra engasjert, blir det å skulle opptre som teater-bajas på en blogg på nettet sammen med ti andre crazy og stødige personligheter et stort steg.

Faktisk er det ikke en gang bloggingen eller facebookingen i seg selv som er det verste, men de lunefulle kommentarfeltene, som om mulig er enda vanskeligere å forholde seg til enn selve bloggingen.

På fredag hadde jeg bursdag, og dagen etter satt jeg i flere timer foran macen, martret av tvil rundt hva jeg skulle skrive på min egen vegg på facebook som svar på alle de hyggelige henvendelsene.

Kommentarer og svar på sådan skal jo gjerne være vittige, smarte, høflige, godt sammenfattet, sjarmerende, men uten å tippe over til å bli banale, søtladne eller for knappe, samtidig som de må vise at du har forstått/setter pris på innlegget du kommenterer på.

Resultatet var at jeg ikke klarte å bestemme meg for noe å skrive før på søndag, som er ille med tanke på hvor avslørende det er i forhold til hvor lang tid jeg brukte på å komme opp med et passende svar, som jeg heller ikke følte meg komfortabel med men publiserte likevel da jeg følte at karantenetiden for ikke å svare for lengst var passert. Det særs velformulerte svaret finnes å lese på veggen min på facebook.

I tillegg til kvalene rundt det å finne et passende svar, kommer det verste: enkelt-henvendelsene, der personen har lagt et spørsmål til gratulasjonen, som “hvordan har du det?” eller “hva gjør du?”, dette er i og for seg enkle spørsmål men kompliseres ved tanken på at alle kan lese svaret mitt og at det i mange tilfeller kanskje har gått år siden sist jeg snakket med vedkommende og nå skal jeg liksom svare i all offentlighet på hva jeg driver med om dagen? Kommer vedkommende som stilte spørmsålet i det hele tatt til å bry seg om svaret? Og hva med alle vennene til vedkommende, kommer svaret mitt til å dukke opp på veggen til den jeg svarer slik at det blir synlig for alle dennes venner også?

Jeg svarte selvsagt ikke på noen enkelthenvendelser da dette ville bety for mye bortkastet tid på grubling og konsekvensangst.

Det eiendommelige, litt stivnede ansiktsuttrykket mennesker får når de misforstår eller ikke helt skjønner hva den andre personen snakker om har man ikke muligheten til å plukke opp over nettet og får dermed aldri mulighet til å oppklare noe som helst, med mindre man mottar en irritert og irettesettende kommentar tilbake som man kan svare på, men alle som noen gang har prøvd å ha en diskusjon med noen for eksempel over sms vet det; det finnes ikke grenser for hvor mange misforståelser man til slutt har viklet seg inn i når man ikke kan se motparten.

Kommentarer kan sammenlignes med å ha en samtale med noen og jeg er skeptisk til å ha en dialog med noen når jeg

1) ikke kan se vedkommende i øynene,

2) ikke vet hvordan vedkommende reagerer på det jeg sier

3 )ikke aner om vedkommende

a) totalt misforstår eller

b) i det hele tatt bryr seg døyten om det jeg har sagt.

Det er vel knapt noen hemmelighet lenger og jeg kan trygt si ja, jeg heter Ester Grenersen og jeg lider av sosiale-medier-angst. Om ikke direkte angst så i alle fall en del uro (sammenlignbart med fylleansgt) og en stor grad av kompliserende grublerier rundt det å skulle uttale seg om noe som helst på nettet.

Jeg er problemenes, bekymringenes og skeptikernes dronning og dette langtekkelige innlegget er et nødvendig onde for at jeg noensinne skal bli klar for å blogge.

Jeg kom på en gang da jeg var rundt fjorten og en av mine beste venninner flyttet til USA for å utveksle kulturelle forskjeller med en familie i Kansas for et år og jeg motløs bladde meg til siste side i telefonkatalogen for å finne ut av hvor umenneskelig dyrt det måtte være å ringe helt til USA, men i stedet fant ut at det kostet beskjedne 31 øre i minuttet, og jeg ringte min venninne B (legg merke til anonymiseringen, den er et resultat av en halv times grublerier for eller i mot å bruke B`s fulle navn) med den gledelige nyheten at vi kunne snakke ubegrenset på telefonen så lenge hun var borte, noe vi også gjorde i de tre månedene før den første telefonregningen kom og det viste seg at 31 øre minuttet ikke er så bekjedent som det kan høres ut og pappa ble litt tynnere i håret i løpet av noen få svette minutter på telefon med Telenor der de kjapt kunne slå fast at nei, det var ikke noen feil på denne telefonregningen, den stemte på en prikk og syntes han det var overraskende etter alle samtalene deres til Kansas City?

Poenget med historien er at jeg og B kastet oss inn i disse samtaleorgiene som et resultat av at vi hadde fått en mulighet vi ikke hadde regnet med: ubegrenset kontakt.

Det er nettop det, det grenseløse, den ubegrensede tilgangen på kontakt som før, da det fantes naturlige begrensninger i form av for eksempel tellerskritt, virket forlokkende, som nå, da begrensningene er byttet ut med uendelige muligheter, virker en smule skremmende, og ikke minst lammende.

Etter mine første prøvende steg inn i bloggverden føler jeg at jeg har gått galant på snørra da dette minner mer om en avhandling enn et bloggvennlig innlegg og er antakelig mer enn syv ganger for langt til at noen gidder å lese det i sin helhet, jeg har kjedet meg selv halvdød med å skrive det, men på en annen side betyr det at jeg ikke trenger å bekymre meg så mye for at jeg nå har lagt ut noen av mine tanker på internett!, og dermed brutt min første barriere.

Svaret på problemet jeg selv introduserte i starten, og for alt jeg vet ikke berører andre enn meg, blir for min del å tenke som så:

Internett er intet verre enn en god venn som har flyttet til USA, og har du hørt de gode nyhetene? Tellerskrittene er gratis!

Blogg, jeg er klar!

Nei, nei, nei!

Ester, herre har vi snakka om: Du må byinn å lægg dæ før. Og ØYEBLIKKELIG når du kjenne at du får fot for kvasilyriske vendinga.
For øvrig:
Knutsen og Ludviksen e i dag avlyst på DNS, grunna tåke på Flesland. Æ e på ingen måte med i Knutsen og Ludviksen. Tænkt bare å si fra.

POMPØSPOESIFLOGG: GRENERSENKUREN

Ka om æ, helt enkelt, bare lar mæ synke sammen

Lar knærn sakte kollapse innover;

Lukke øyan bakover i gropa si

Gli ned i asfalten

midt mellom alt

Ligge helt stille

Puste, no og da

Puste, bare innover

Lenge

Holde det

Holde det

Holde det

Holde det

Holde det

Holde det

Holde det

Holde det

Holde det

- men så, helt enkelt, puste ut igjæn

og inn igjæn

og ut igjæn

og inn igjæn

kjenne virvel for virvel renne ned i hodet

kjenne rus og blodsmak

(som å hoppe fallskjerm i blinde)

(som å si at du elske den du elske)

(som å være her)

Ha

Æ har latt mæ falle sakte oppover

Æ har reversert Schopenhauer

Æ e et tre

Æ e ei bjørk

Æ e ei stjerne

Natt-test:

This is radio Nowhere

Verdt en gjennomlesning!

Tore Vagn Lids essay: Om skuespillerkunst 

http://www2.scenekunst.no/static/media/pdf/26C6808204D5347430D87E73A911EDupa2780.Om%20skuespillerkun

I all verden - hu som var så flott! Nei, nå har ha tapt sæ. Eller er detta en såkalt flogg?

Espens beretninger fra virkeligheten (Flogg)

Jeg vet ikke helt hvordan vi skal trenge igjennom.
Jeg tror det vil gå.
Jeg tror.
Jeg vet ikke.
Men jeg tror.
Mulig at jeg har for stor respekt.
Er for respektfull.
Full av respekt.
Full.
Faen.
Fra nå av bare respektløs.
Ravende respektøs.
Blottet for respekt skal jeg trenge igjennom.
Igjennom, sier jeg.
Og der, på den andre siden, skal det åpenbare seg.
Ett eller annet.
Der, på den andre siden, finner vi løsningen.
Vi er på jakt etter løsningen.
Vi er på en respektløs jakt etter løsningen.
Alternativt på en respektløs jakt.
Er det det vi er?
På en respektøs jakt?
Det høres masete ut.


Med all respekt
Espen Klouman Høiner

Flogg=fake blogg. Eldar flogger. Hvem blogger?

Er sikker på at dette har noe med teater å gjøre.

Drømte at jeg var på ferie i natt og plutselig befant meg i et paradise hotell-aktig konsept, uten å være deltager. Og der var det action skal jeg si dere. Folk sloss og festa og alle ville kline hele tia. Jeg følte meg som en fornuftens stemme oppi det hele, samtidig som jeg så at alle syntes jeg var jævli kul og moden. Var liksom så digg å være der uten å ha søkt seg til det. Etterhvert begynte jeg å vurdere å bli, for det var ingen som kom og skulle kaste meg ut heller. Så plutselig kom det en fyr med masse innebandykøller og så de hadde innebandybane. Da var jeg solgt! Våkna desverre rett etterpå etter å ha hatt stor suksess med en imitasjon av Herik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.

Tolkninger?

Nå sitter jeg på flyplassen i tromsø, er på mellomlanding fra Bodø og på vei til Harstad, omvei der altså, men sån er nå flytrafikken i nord. Er ferdig med 1.runde av turneen og forestillingen, "Vår herre snakker ikke dansk i Gildeskål". For dere som ikke vet det, er Blix en av de fremste salmedikterne som skrev på nynorsk for sånn ca 130 år siden.
Kanskje ikke det mest spennende temaet for nord-norges 8.klassinger, men jeg har gjort min borgerplikt og ønsker en takk av hvem som helst!!
Håper det blir lenge til neste gang jeg skal gjøre noe som føles så meningsløst.
Har tre kveldsforestillinger igjen og de gleder jeg meg veldig til. For som dere forstår er det ikke forestillinge det er noe galt med, etter min mening, bare feil publikumsmasse. Måtte hell og lykke være med dem i deres voksenliv, men for øyeblikket kan de bare dra til helvete, eller inn i cyberspace...

Olec lærer Espen et og annet om viktigheten av å ta vare på stemmen sin ...

Ingvild har knipsa deilige fotos av Nord-Norge!

Har tatt en del bilder på turene mine her i nordnorge!! Får ikke lasta alle ned som lysbildefil, men sender med en link til fjesboka og håper turistnæringa i nord får seg en ringetrøkk om ett par dager
Alt for Nord-Norge








http://www.facebook.com/profile.php?id=635795130&ref=profile#!/media/set/?set=a.10150928420890131.763350.635795130&type=3

En helt vanlig dag på jobben

Min opplevelse av det å spille teater den 7/11- 2011

Å spille teater på morgen: Slitsomt
å spille teater i kirken: Blasfemisk
å spille teater med musikere: Urytmisk
å spille teater med babyene til kolegaer alle steder: Stressende
å spille teater for ungdommer: Umotiverende
Slå dem sammen og jeg føler meg maktesløs

Man kan si at det å spille teater for ungdom er en veldig viktig oppgave. Jo tidligere møte med kunst og kultur er, jo bedre. En kvinne sa til meg: om vi kan få bare en håndfull av disse ungdommene til å bli interessert i musikk eller teater etter denne forestillingen, har vi oppnådd det vi skal og kanskje skapt noen nye kunstner.
Dette er jo vel og bra, men jeg for min del ender me å snu tankerekken og lurer med det på hvor mange vi skremmer bort?
Skal man spille ungdomskolekonsertforestillinger må vi møte dem på deres premisser. Selvfølgelig trenger de å kjede seg litt og de trenger å høre og se ting de i utgangspunktet tror de ikke liker, men kan man ikke skape en bro til flesteparten istede for å la ett par vågale ungdommer forsøke å hoppe over den dype kløften?
En ting er å rekrutere kunstnere. Vi er underfundige, sære og rare for mange, så til oss kommer nok gjerne de fremtidige kunstnerne til og med av seg selv, men er det ikke vår oppgave og også rekrutere fremtidens publikum?

Videobloggings fra workshop i helga!

Neste alle samlet!

En fjerdeklasses helg er over. Vi takker Det andre teateret for hyggelig vertskap! På bildet vises ni av totalt elleve medlemmer av Fjerdeklasses produksjoner.

Helle i fyr og flamme!

Ække til å tro - Ingvild blogger helt fra Mo!

Ine om lekenhet, ekthet og spilleglede

NRKs Karen Frøsland Nystøyl sa avslutningsvis i sin anmeldelse av "Blindpassasjer": "Teatret Vårt i Molde har dette året hatt to oppsetninger det virkelig har glimret av. Den ene er Tore Vagn Lids «Enron», den andre er denne. «Blindpassasjer» er mindre grandios enn «Enron», men den er full av det institusjonsteatrene trenger: Lekenhet, ekthet og spilleglede.
Den siste setningen der er jo selvsagt en helt fantastisk tilbakemelding på arbeidet vårt. Det er herlig når folk bemerker den gode, trygge stemningen i ensemblet, og lar seg forføre av spillegleden. Det bekrefter at vår følelse også er sann for andre enn oss selv. Dette opplevde jeg i veldig stor grad med klassen på Teaterhøgskolen. Fokuset på det positive forplanter seg og virker forsterkende både innad og utad.
Alt dette er utelukkende positivt. Men min kollega Marte Mørland og jeg diskuterte det faktum at lekenhet, ekthet og spilleglede blir trukket frem som noe spesielt. Vi har virkelig hatt det fint i arbeidet, med kreative og lekne instruktører. Det har også vært krevende, stort sett på den rette måten, men vi har da også hatt våre utfordringer. Har det vært noe spesielt ved dette ensemblet? Vi er da bare en gjeng med skuespillere (og andre kunstnerisk ansatte) som ønsker å lage en bra forestilling, som ønsker å ha det gøy sammen og finne ut av ting. Jeg kan ikke forstå annet enn at det burde være selvsagt i en prøveprosess, såvel som i en forestillingsprosess, at man er både trygg og leken. Nå er både Marte og jeg "bortskjemt" med gode kolleger og grupper fra tidligere av, og det er muligens derfor vi ikke opplever dette ensemblet noe helt unikt i så måte. Vi opplever imidlertid at andre (ansatte ved teatret, publikum, anmelder m.fl) lar seg overraske og glede av denne stemninga. Det er utrolig hyggelig, men jeg kan ikke la være å tenke at dette kanskje egentlig er litt urovekkende?
Hva kommer det av at man opplever gode ensembler og spilleglede som noe uvanlig? Eller for å snu på det: Hvordan kan man sørge for flere gode ensembler og mer spilleglede?
Handler det om hva slags fokus man har ved initieringen av et prosjekt?
Handler det om hva anmeldere fokuserer på?
Om hvordan rollebesetningen blir bestemt, og hvem eller hva som bestemmer den?
Handler det om hva de ulike grupper eller teatre velger å vektlegge ved hvert prosjekt?
Handler det om faste ensembler?
Om å få større innflytelse på egen arbeidssituasjon?
Om å ha ha et mer langsiktig perspektiv på egen arbeidssituasjon?
Om å rydde opp i ukultur på arbeidsplassen?
Om å ha mer åpenhet og mer dialog om utfordringene man møter?
Om å jobbe for å minske prestasjonskrav med påfølgende angst?
Om fokus på et felles ansvar og stolthet over hvert eneste prosjekt, som kan forplante seg fra ledelsen og nedover i alle avdelinger?
Om å omvende nei-mennesker til ja-mennesker.
Ja, for å bruke dette populære bildet - Hvordan kan man få flere band til å spille godt sammen? Handler det om gode dirigenter, om sammenfallende smak, om å føle seg som en viktig del av gruppa? Om at vokalisten ikke skal få all kreden og bandet trenger bli anerkjent for å spille opp?
Jeg tror vi kan lage mange og bedre band, men vi må diskutere litt først. Hiv og hoi

Ingvild i Mo! I Rana. Ingvild i Mo i Rana.

25.9.2011 fra Ingvild i Mo.

La meg skrive noen ord om Mo i Rana ...

Det jobbes!
Har for første gang forsovet meg til prøve etter å ha blitt sjenket av min regissør!
Har sett The tree of life i en tom kinosal.
Bor på et loft.
Tråkker på Lemmen.
Kjærsti har reist.
Strømmen har gått.
Det begynner å bli vinter.

....Og jeg har det veldig bra.

Hvordan få tida til å gå i en liten norsk by?

16.09.2011 av Ine Marie Wilman:

Hva gjør man når man jobber enkelt ved et lite teater i en by der det ikke flommer over av aktivitetstilbud:
- spiller mye ukulele og er stolt over sin egen musikalske fremgang
- skyper med kjæresten
- leser bøker man skulle ha lest
- ser filmer man for lengst skulle ha sett
- tar opp igjen normale aktiviteter som å gå på kino og lese mer avis
- spiser middag med foreldrene til en tidligere klassekamerat (herlig)
- blir kjent med kollegene sine
- går turer i skogen
- setter uendelig stor pris på byens koselige kafe
- besøker det lokale svømmebasseng
- ser og leser seg opp på referanselitteratur/film og annen input i forhold til forestillingen
- er nøye med resirkulering
- tilbringer littegrann for mye tid på facebook
- plukker bær og annet spiselig fra naturen
- har tid til å kjede seg for første gang på lenge
- leser manus og prøver å finne interessante oppfinnsomme mål for karakteren
- tenner mye lys og lager stemning for seg selv
- leter etter billige flybilletter til og fra oslo
- synes det er villt stas med besøk
- lander
- planlegger å komme i sitt livs form når man begynner med dagfri
- legger alt for ambisiøse planer for alt man skal få gjort når man begynner med forestillinger og dagfri
- koser seg

Jo Adrian med en liten introduksjon ...

Litt om Henriette ...

Henriette Faye-Schjøll

Treårig utdannelse fra The Arts Educational School of Acting, London, to år på Bårdar Akademiet, samt Teaterhøgskolen, KHiO.
Er det kommende året engasjert ved Oslo Nye Teater.
Første forestilling ut: "Skaff meg en Tenor", regi Anders Aldgård. Premiere 24.november.
Jobber også med one woman-forestillingen "Late Night Musical", tidligere oppført på Nordland Teater.
Bonusmateriale:
Har sommeren 2011 spilt Bjørg Vilkatt i forestillingen "Kristian And fra Herli Land" i Dyreparken i Kristiansand.

Litt om Espen ...

Espen Klouman Høiner, 30 år. Fireårig utdanning fra Teaterhøgskolen, KHiO.

HØSTEN 2011
- Spiller i "Tilbakekomstene", skrevet av Fredrik Brattberg. Regi ved Tyra Tønnessen. Ble vist under Norsk Dramatikkfestival 2011.
- Spiller i "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", en dramatisering av Dag Solstads roman. Regi ved Anders T. Andersen. Spilles på Teater Ibsen og Nationaltheatret, samt turné på østlandet.
- Spiller i NRK-serien "Mammon". Regi ved Cecilie Mosli.
- Utvikler og spiller i spillefilm-prosjektet "32 moments". Regi ved Eirik Svensson. Produsert av Karin Julsrud ved 4 1/2.
- Skrevet en novelle som utgis i antalogien "11 i 11" av Aschehoug forlag. Utgis 11.11.11.

VINTER/VÅR 2012
- Spiller i "Gjengangere" ved Trøndelag Teater. Regi ved Kjersti Haugen

... Er forøvrig et stolt medlem av Fjerdeklasses produksjoner.

Litt om Jo Adrian ...

Jo Adrian Haavind, 28 år, utdannet fra GITIS Scandinavia og Teaterhøgskolen.

Bor i Oslo, begynner engasjement i Brage-teateret i Drammen, nov. 2011.
Aktuell i filmen "The Thing" , og i stykket "Zoo", regi: Jonas Corell Petersen.

Litt om Ine ...

Ine Marie Wilmann, 26 år. Fireårig utdanning fra Teaterrhøgskolen, KHiO.

Jeg befinner meg for tiden i Molde, der jeg jobber med forestillingen "Blindpassasjer" med Fiksdal/Lie på Teatret Vårt. Etter endt stykkekontrakt skal jeg slutte meg til Riksteatret for to produksjoner tilsvarende ett år, så jeg skal rett og slett virkelig ut på turne. Samtidig jobber jeg fram forestillingen "Lykkelig til mine dagers ende" sammen med forfatter/dramatiker og samarbeidspartner Sara Li Stensrud, vi har premiere på nyåret eller til våren på Black Box teater i Oslo.
(Bonusmateriale : Ellers er jeg relativt nygift med mannen i mitt liv og begynner å bli god på ukulele)

Litt om Eldar ...

Eldar Skar 08.09.2011

- Jeg er nå engasjert i ett år i Drammen på Brageteatret og turnerer på skoler og kulturhus i Buskerud med forestillinger for barn og ungdom. Men jeg bor fortsatt i Oslo. Det ser ut for at jeg skal være med i en liten serie på NRK som begynner filmingen i høst. Neste høst ser også ut for å bli ”dekt”, da drar jeg mest sannsynligvis (”hjem”) til Molde for ett år, under ny teatersjef der oppe.

Litt om Ester ...

Ester Marie Grenersen, 28 år.

- Fireårig utdanning fra Teaterhøgskolen, KHiO.

- Begynner på Riksteatret i november, i "Frøken Julie" av August Strindberg.
Regi: Kristina Kjeldsberg

-Har motatt skrivestøtte fra Norsk Kulturråd høsten 2011 til å utvikle enakteren "Laila", som startet som 10-minutterprosjekt i 4.klasse på Teaterhøgskolen

- Utgjør 1/11-del av Fjerdeklasses produksjoner.

Litt om Olec ...

Ole Christoffer Ertvaag, født 23.09.87 - fra Stavanger
 
- Romerike Folkehøgskole
- Teatehøgskolen (inkl. påbyggingsår)
- Spiller i "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige" av Dag Solstad. Teater Ibsen. Regi: Anders T. Andersen
- Skal i vinter spille i "Entropi" av Christopher Nielsen på Nationaltheatret. Regi: Anders T. Andersen