Forestillingsperioden.
(Advarer på forhånd om at teksten mangler sammenheng og helhet, at mye sikkert blir glemt, samt stor fare for selvskryt, svulstighet og overbruk av ord som fantastisk og nydelig!)
Premieren har jo Eldar allerede referert fra derfor konsentrerer jeg meg om resten.
Jo Adrian svarte, han skrev- "Margit (*geita) satte seg ned og tisset på replikk. og bæsjet på Helle. Der stansa hjernen opp".
Ok: da prøver jeg å huske sjæl:
Tirsdag: Forestilling nummer to.
Vi våknet til strålende kritikker og masse hyggelige tilbakemeldinger.
Onsdag: Forestilling nummer tre.
Været var fint igjen. Noen av oss kom tuslanes fra båten og hang litt inne på gården fram til Eldar i fullt vadeutstyr plutselig stod foran oss og ropte på mer mannskap. Det viste seg at hele spillområdet vårt var oversvømt etter en natt med vanvittige mengder nedbør og total mangel på drenering.
Vår herlige nattevakt fra Lions hadde lagt ut en bildeføljetong via Lions facebookside, med stadige oppdateringer av typen " Og der smalt det!! Strømmen gikk på deler av anlegget. Blant annet scenen. Ikke no for meg alene å fikse opp i, dette handler om druknede støpsler." og "lurer på om jeg så fisken vake?". Produsenten hadde derimot ikke blitt kontaktet og stusset litt over dette. Vi sluttet oss til laget som allerede hadde lempet 100 vis av liter vann fra bakken til trillebår og ned i skråningen. Vi hadde pumper gående og sakte men sikkert gikk plassen fra svømmebasseng til gjørmebad. Da kom Georg oss til unnsetning og vi fikk lappet på scenen med masse sand. Det hjalp, det gikk, og vi var enige om at det sikkert var bra for oss at det skjedde noe som sørget for å holde oss litt på tå hev. Og så innbiller vi oss at publikum på den fulle tribunen synes det var litt sjarmerende å se hvordan vi holdt på med sand og vann fram til starten- en liten "bakomfilm" på et vis.
Vi undres over hvor lenge de hvite klærne til Skokelfallsslekta vil klare seg der de ligger å vrir seg i gjørmesanda vår. Kostyme-Else på plass og steller kostymer, og vi har fått låne industrivarmeovn som bør gjøre susen til i morgen.
Torsdag: Forestilling fire.
Formiddag med korrespondanse og telefoner til alle i ensemblet, og det hele som endte i en avgjørelse om EKSTRAFORESTILLING lørdag formiddag fordi vi har så fulle hus. Shit, alle vil være med- nå gjør vi det bare!! Vi hadde håpet at sola nå hadde tørket spilleplassen vår, men det var ikke helt sånn. Litt mere regn hadde lagt seg i små pytter og det var behov for mere sand. Henrik- vår superfrivillige hentet med tilhenger og ødela dermed kløtsjen på bilen. Det ble dyr sand!
Det ble smekkafullt igjen. Hurra! Olec kom på besøk, vi jublet og var glade og ble emosjonelle. Det ble han også. Og han fortalte at han satt bakerst og oppdaget at publikum la armen rundt hverandre og var fine med hverandre under siste låta, og at han måtte gråte av det. Han prøvde også å smette inn noen "jokes" han hadde laget for seg selv mens han så på og mente Stine av Skautefolket burde kalle på barna sine ved navnene "Møre" og "Romsdal" (*han vet jo ikke at barna har fått velge sine egne navn og endte opp med "Keyla, Justin og Jell).
Vi var litt sidrumpa i dag, og det var masse teaterkolleger i salen. Mange av oss som følte oss truffet av en kommentar om at alle dreiv å spilte karakteren sin istedenfor situasjonen. Sånn gikk det da vi ble enige om å ha fokus på å lytte ha ha ha. Vi kunne merke at alle involverte er ganske slitne nå, så det kan ha noe med saken å gjøre.
Men vi trøstet oss med at det også var skikkelig mange som elsket det. sånn skikkelig. Noen sier de har fått livsgnisten tilbake(?!). Mange sier det er unikt at vi er en klasse som gjøre dette sammen. At man kan se at vi har det gøy. Det er vi generelt flinke til å videreformidle til hverandre. Selvskryt er vårt alt! I morgen må vi ha litt damp. overraske oss selv, hverandre og publikum. Opp i ringa. Vi må bli enige om hvem som tar nattevakt. Vi har slitne medhjelpere. Vi må minne oss på at dette kan jo være siste gang vi spiller Nesoddspelet, at det er oss sammen, at det er alle de fine folka som tar seg tid og krefter og trosser barnevaktproblematikk, angst, tidsklemma og slike ting.
Men vi holder koken og nach-spel suksessen fortsetter. Tenk at vi faktisk har laget en bitteliten festival i tillegg til spelet. Det er fantastisk!
Fredag: Forestilling nummer fem.
Vi hadde mere fremdrift. Vi hadde fått mere sand til scenen. Vi hadde felles oppvarming igjen istedenfor vannarbeid.
Fredag ble også den store nach-spel dagen. Ikke mindre enn TRE artister underholdt, og de fortsatt legendariske Pornofilm som sigende var helt villt, avsluttet showet!! Med skikkelig drøye tekster, masse humor, og en rockestjerneattitude fra Espen Grøstad som man skal lete lenge etter, toppet det seg da t skjorta med skriften "Kjellaug <3 Pornofilm ble kastet til Henriette!
Lørdag: Siste dag.
Ekstraforestilling. Angret vi litt da det var 60 solgte billetter? Da vi måtte ta 08.30 båten ut for å lage og steke opp 40 liter vaffelrøre? Da referenten for første gang mistet båten fordi hun glemte å gå av på Nationaltheatret, etter å ha ventet 20 min på banen som går sjelden en lørdags morgen i drabanten ETTER å ha levert fra meg baby og alt tilhørende utstyr til svigermor. Blæh. dette skal IKKE bli symptomatisk for denne dagen.Og det ble i grunn hyggelig med vaffelmakeri, gavefiksing, kortskriving og annet praktisk arbeid med Fjerdeklasses folk. Vi var enige om at det er gøy å henge sammen.
Og så kom resten av vårt heltemodige ensemble. Vi prøvde å være ekstra bevisst at dette skulle være en hyggelig dag fordi flere av barna hadde formidlet store forventninger til "kosedagen". I dag var det noe helt spesielt. Og vi hadde et vanvittig kamerateam som ville dokumentere forestillinga for oss, med tre kameraer, og ett publikumskamera festet i et tre og en enorm entusiasme.
Det kom i overkant av 100 publikummere. Da gikk vinnninga ca opp i spinninga sånn økonomisk. MEN Jo Adrian påpeker at det er 115 mennesker som ikke ville fått sett spelet ellers. Vi blir enige om at det er en veldig fin tanke. Og det var moro. Sola strålte. alle var glade.
Og nå skulle vi ha kosetid.
Det var duket for den vakreste fellespause hittil i spel-perioden. Vi ble servert Maritas Fajitas som bare var helt vanvittig godt. Og vi satt i sola sammen.
Og Espen var begeistret over å ha funnet ut at han og Helle er fem-meninger, og dermed også Lucas (*skautebarn), og at de alle stammer fra Skoklefallsslekta (en slekt Espen trodde han hadde funnet opp i første Nesoddspel). Faktisk fra Nesoddtangen gård der vi spiller. Vi synes det er helt utrolig og lurte på hva Helle synes om denne informasjonen. Espen mente hun liksom ikke var like over seg over disse nyhetene som ham. Lykke, Keira og Iben opptrådte med en sang de hadde øvd på i dagesvis og fremførte med sjarme, inderlighet og stort talent.
Og så fortalte nydelige Leon en vits han hadde laget.
Og så overrasket Siriann, Synne, Ingunn, Anna og Margrete (*"dansegruppa", statistene vi alltid synes det ekstra emment å kalle statister fordi de jo egentlig er proffe) med en herlig skarp, veldig morsom og rett og slett ganske rørende omskriving av avslutningslåta.
Gaver ble delt ut og vi spiste pinneis og det ble dansesirkel fordi kveldens band dreiv å øvde og det var så innnmari god stemning.
Og så var det påen igjen.
Aller siste forestilling.
Det var skikkelig fint.
Og gøy.
Og litt vemodig.
Og mange ting satt som aldri før.
Og noen ting satt for første gang.
Og han fra røde kors som nå har stått "vakt" på sin tredje forestilling mente at dette var vår beste forestilling (*Røde kors som i utgangspunktet hadde gitt beskjed om at de ikke var tilstede på denne typen arrangementer fordi det ikke var stort nok. men etter å ha vært innom litt ble de fast vakthold og et skjønt publikum på sidelinja- dette la vi på selvskryt-kontoen).
Det herlige og utrolig søte øyeblikket da vi stod en gjeng og ventet på entré, og så at spelpappa-Klaus strenet oppover grusveien kun for å få med seg geitescena til sin datter Helle. (Som hun endelig synes hun løste i dag).
Og Ester som takket oss og synes hun var heldig som hadde oss som hadde gjort det mulig å fullamme og være med på dette samtidig. Og vi som ble rørt, og bare var imponert over henne.
Og vi skjønte at vår lånte tid med Herbert snart er forbi og det er ingen hyggelig tanke.
Og vi hadde blitt enige om hvem som skulle ha edru-vakt. Hanne, Helle og undertegnede mente at vi gjerne kunne være alkoholfrie, det kostet oss ingenting. Etter forestilling angret vi bittert, ville feire og bli brisne og endte opp med å skyve ansvaret over på noen mannlige kolleger. De sa det var greit.
Festen fortsatte på Signalen etter at skjenkebevilgningen vår var slutt. Vi fikk vi folk videre, ryddet vi opp som best det gikk, pakket ned elektronikk, låste gården og regeltro som vi er stilte vi oss deretter rett utenfor det avsperrede området og drakk sprudlevann av pappkrus. Det var fint. Vi lo litt av oss selv som er så lovlydige. Hanne sa oi-hun rapte og flirte samtidig, kjæresten til Ingvild mente det var den beste kombinasjonen- som egg og bacon.
Og vi gikk og snakket om alle de herlige folka som vi har blitt kjent med i år. Og fortalte hverandre om fine ting som folk har sagt om spelet og om oss. Og at vi hadde vært redde for at andre enn oss synes det hadde vært for slitsomt, men overrasket over at så innmari mange synes det var meningsfullt. Og tenk at vi satt igang hele dette store prosjektet, det er litt galskap som vi er stolte av. Og vi ble igjen overveldet av utsikten på Signalen. Norges St. tropes var det noen som nevnte. Flere av oss sovnet på hjemveien. Noen fortsatte festen.
Nå fikk jeg en tekstmelding fra Helle som i grunnen oppsummerer mye av det som sitter igjen:
- Jeg er ør og lykkelig og sjeleglad for en riggedag! Ellers ville separasjonsangsten blitt for stor. også er det så deilig at jeg til slutt koste meg med Birgit! Og så digga jeg at Vigdis (*forestillingens eldste aktør) og barna rocka på nach spelet til seint! Og Anett som lå inntill monitorene og tok opp hele forestillingen på telefonen "hun kunne ikke leve uten". Marita og Jo som syv ganger i går kveld sa de veldig gjerne ville være med neste år. Jeg ble så på grinern i går. Etter luremus klarte jeg ikke lenger å holde det inne. Snakket med Fredrik nå, han sitter allerede i en gigantisk lastebil vi har leid. Jeg og Espen har funnet ut av vi er i slekt- da fallt flere brikker på plass hos meg. Jeg kan ikke fatte at jeg skulle være så heldig å finne dere. jeg er mer meg selv midt i kaoset vårt, på godt og vondt, enn jeg er med noen andre. Ah, fellesskap! kjærleik! Fler tanker kommer. da om andre enn meg selv...."
Og nå sitter referenten og gråter. Sånne glade litt vemodige tårer. Og jeg har allerde begynt å gå igjennom facebooken vår og lese meldinger om igjen og se på bilder og sånn. Det har vært et eventyr!
Tusen tusen takk ALLE sammen. Fyttikatta hva vi fikk til!!!
PS: I dag er det nedriggsdag:
PS 2: Det kommer enda flere bilder på vår facebookside. Så det går an å mimre der også :)
