Uten tittel

Navn sensurert for anledningen. Hei _____, Jeg bestemte meg på et ganske tidlig tidspunkt i produksjonen i fjor at jeg aldri skulle jobbe for hverken ___ eller deg igjen. Jeg skjønner at du var i en vanskelig situasjon, der du stod mellom teateret og et konsern som er gjennomtrukket av grådighet og enkle løsninger, at man grøsser på ryggen. Men det holder ikke. Måten vi ble behandlet på, og da snakker jeg om den fullstendige mangelen på løsningorientert dialog og ikke minst oppriktighet, er intet mindre enn uakseptabel, og jeg kan ikke skjønne hvordan man forventer å bygge opp et teaterfenomen (som det kunne ha blitt) på den måten. Maken til uprofesjonelt og uetisk opplegg skal man lete lenge etter, eller kanskje ikke, vi driver jo med teater, hvor folk ofte gjør hva som helst for å få jobbe. Jeg likte godt å spille i forestillingen, (særlig pga folka som var med, men det virker ihvertfall som om mange ikke orker mer etter sist sommer heller), men prinsipielt kan jeg ikke være med på å tjene penger for en som ____, etter å ha sett hvordan dere driver butikken. Og jeg skriver "dere" ____, fordi du dessverre er en del av kaka, og burde egentlig ha sagt at: " med disse midlene kan vi ikke lage noe som er bærekraftig og gøy å være med på, vi kommer til å støte de flinke folka som jobber hardt på scenen bort fra oss." Takk for tilbudet, men jeg tror du er enig at vi blir lykkeligere mennesker ved å ikke jobbe for den mannen. Mvh Jo Adrian

Anbefales!

Ine Wilmann & Sara Li Stensrud «Lykkelig til mine dagers ende»

Sjekk ut dette seminaret

Monsters of Reality
om virkelighetshungeren i teatret.

Dramatikkens hus
torsdag - søndag 22-25. mars 2012.


http://www.teaterskolen-efteruddannelsen.dk/kurser.php?kursus_id=233

Frp- det nye kulturpartiet...?

Kulturen dør uten sult

God kunst kommer ofte fra sultne kunstnere. Vi må legge til rette for at sulten 
kommer tilbake.

Meninger

AV: ib thomsen kulturpolitisk talsmann

Publisert: 01.mar. 2012 (09:34) Oppdatert: 01.mar. 2012 (11:19)

a a a

Ib Thomsen, kulturpolitisk talsmann Frp.

Det trenger ikke være en motsetning mellom kunstneren som eminent stønadsnavigatør og kunstneren som eminent skaper. Men fastlåste forestillinger om hva som er passende, stønadsberettiget kunst og hva som ikke er det, fremmer ikke skapertrang hos de brennende og lengtende sjeler.

Norsk kulturliv er fanget i rigide, trange rammer som legger føringer for kulturens utvikling. Kulturlivet er fanget i en politisk tvangstrøye, hvor vedtak styrer på bekostning av skaperkraft.

Maktkonsentrasjonen som har fått vokse frem rundt Kulturrådet, er skadelig for norsk kulturliv. Få hender, og enda færre hoder, tar store avgjørelser basert på ofte subjektive tolkninger av hva som er god, og mindre god kultur. Slik har det utviklet seg en kultur for å gå i de samme sporene år etter år, hvor fornyelsen ofres på sedvanens alter. At enkelte kunstnere får klippekort på folks skattepenger, hindrer nye, kreative talenters oppblomstring, og gjør Norge, kunsten og innbyggerne fattigere.

Mer ansvar til kommunene

Jeg har på vegne av Frp fremmet et forslag om endringer i Kulturrådet. Både sammensetningen og øvrig struktur bør endres. Vi vil fordele en større andel av kulturmakten og kulturmidlene til kommunene. Å desentralisere makten vil føre til at lokale kunstnere og kulturuttrykk får muligheten til å bevise at de har livets rett.

De store nasjonale oppgavene innenfor kulturen bør ivaretas av Stortinget gjennom statsbudsjettet. Det store vedlikeholdsetterslepet ved nasjonale kulturskatter er et godt eksempel. Frp mener at vi må ta oss råd til å sette i stand de bærende kulturinstitusjonene som Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet, for å nevne noen.

Kulturrådet bør ha en koordinerende rolle, fremfor en betydelig bevilgende rolle i norsk kulturliv. Sammensetningen bør bestå av representanter fra ulike kulturuttrykk, men også fra kommunene (KS) og næringslivet (NHO). Dette samspillet må dyrkes og utvikles, slik man har gjort med suksess i mange andre land. Satt i en slik sammenheng vil Kulturrådet fortsatt ha sin legitimitet i norsk kulturliv.

Jeg mener god kunst ofte kommer fra sultne kunstnere. Låtskrivere, malere og skuespillere som ønsker å forandre noe. Personer som har en historie de vil fortelle. Et uttrykk de brenner for. I denne sammenheng vil jeg trekke frem en av britpopens største låtskrivere, Noel Gallagher. Han uttalte nylig følgende i et intervju til Daily Mail: «Vi vokste opp under Thatcher. Det var arbeidsmoral. Var du arbeidsløs, ble du hekta på å finne jobb. I dag, de ungene som vokser opp under Arbeiderpartiet og hva enn denne koallisjonsgreia er, sier liksom: Drit i det. Ikke interessert. Jeg vil bli realitykjendis. Det var et annerledes tankesett da vi vokste opp.»

Den frie skaperkraft

Gallagher peker på en viktig utfordring for norsk kulturliv. Vi må legge til rette for at sulten kommer tilbake. Vi må sørge for at den frie skaperkraften får spillerom. Det er dessuten mye av det samme som Trond Giske (Ap) verbalt tar til orde for når han hevder at mange musikere tenker for lite kommersielt. Problemet til Giske er at Regjeringen åpner pengesekken for kunstnere som ikke utnytter sitt potensial til å spre kunsten til sitt publikum på egen hånd. Dette har en passiviserende effekt, som hindrer sulten, kreativiteten og ikke minst unge kunstnere som prøver å skape seg et levebrød.

Norsk kunst og kulturliv bør stimuleres på en ny og fremtidsrettet måte. Det er nettopp derfor vi ønsker endringer i Kulturrådet, støtteordninger og strukturer. Vi vil fremme mangfold og skaperkraft, ikke konservere det bestående. Vi vil gjøre kulturen litt mer novus.

Norsk kulturforvaltning må ta skrittet inn i fremtiden. Denne fornyelsen er Frp det eneste partiet som står for. Vi er det nye kulturpartiet, med en fremtidsrettet kulturpolitikk. Vi vil satse på kulturen, og kulturen kan trygt satse på oss.