Jeg skal ikke reise meg

....før jeg klarer å skrive

Jeg har skrevet endel men sletter alt, det var lyst i dagmorges, nå er det blitt mørkt igjen og jeg skal snart på jobb, klokka tikker...

Et halvt år etter. Ett halvt år igjen. Til ett år etter.

Hvor er jeg? Hva har jeg lært?

1.
Jeg er et feigere menneske enn først antatt. Vi snakker primært om offentlig nettdebatt, men og i nye relasjoner på jobb samt i det resterende livet burde jeg være tydeligere på egne meninger
hversåsnilloglikmeg

2.
Jeg selv og kun meg selv er ansvarlig for å endre dette, for å praktisk fysisk være den jeg vil være, og aldri noen gang snakke mer om dette før jeg gjør noe med det
jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke være en som ikke er den jeg sier jeg er, jeg trodde jeg gjorde den jobben da jeg var 16, men er nå på saken, igjen, og denne gangen skal det være med hevet hode og det er kanskje det viktigste, hevet hodet, helt menneske, helt greit

3.
Ja jeg elsker å jobbe i et komplett teaterhus
men ja jeg savner utfordringene og enda mere kravene om å få skape og forme mer enn min egen avgrensede tildelte rolle, dette må la seg kombinere og det tror jeg det kan. Jeg må bare gjøre det. Foreslå. Renne ned døra. Legemliggjøre min egen påståtte ansvarlighet. I og utenfor institusjonen, relasjonen, posisjonen, redsel og selvopptatthet forsvinn, forsvinn, forsvinn 

4.
Det er fint mulig og kombinere tariffavtaler og avtaleverk med genuin skaper-, -kunst, -uttrykks og utviklingstrang
heldigvis, og vi jobber, jobber, jobber, uavhengig alder, fagfelt og posisjon, det store vesentlige flertallet elsker sitt teaterhus, vi snakker god gammel "Gitisånd" med tvungen improvisasjon mellom fagfelt, øving i ganger, svært få prøvelokaler og muggbelagte leielokaler, med et smil, og de andre, de kan bare gå hjem

5.
Jeg elsker å være yrkesaktiv skuespiller
og jeg er heldig, heldig, heldig som får anledning til å være det, allikevel, kan de helt private kostnadene tidvis føles overraskende store. Dette er foreløpig helt greit.

6.
Inntekt er ikke uvesentlig.
det føles helt riktig å få betalt for det arbeide en gjør, hvor frekt, nesten hovmodig det nå ser ut på papiret. Men det oppleves rart og ikke helt greit å være er en av de få som får betalt regningene sine ved å utøve skuespillerarbeide. Jobber jeg nok, jeg kan gjøre meg mindre, jeg vil gjøre mer, jobb, jobb, jobb på nå

 7.
Jeg vokser på skryt, ikke bare på pisk.
dette punktet er temmelig befriende både å erfare og innrømme 

8.
Jeg blir ikke bedre av å arbeide alene.
gammelt nytt, men noen lærer sakte. Verken når jeg jobber i institusjonen, sammen med Fjerdeklassesproduksjoner eller ved kjøkkenbordet. Jeg kan forberede meg og preppe opp kunnskap, men det er alltid i relasjon med noe/n annet/andre at jeg kommer videre. Alt annet, for min del, er redsel, redsel, redsel for å ikke være god nok. Gammelt nytt igjen.  

9.
Jeg kan ikke og skal ikke være skamfull over egne ambisjoner
men jeg har samtidig plikt til å være tydelig på hva jeg vil med mitt yrkesvalg, og handle deretter. Humanisme, humanisme, humanisme, skape forestillinger, mennesker, øyeblikk, tanker, ett menneske gjør en handling, som beveger noe i en retning, et menneske, et hjerte, og en tanke igjen. For meg må mitt arbeide, om ikke annet for meg, kunne oppleves som et reelt humanistisk bidrag, en liten stein i riktig vektskål. Og jeg skal ha det gøy.

10.
Jeg blir kreativ, inspirert og emosjonelt tilgjengelig av det utrygge. Uforutsigbare. Det bevegelige. Utfordrende. Glidende. Rystende.
Men motsatsen gir meg bunnen og motet til å hoppe. Danse. Krigsdans. Jeg trenger en opplevelse av trygghet, rammer og struktur. Fundamentet i meg er andre mennesker rundt meg som lar meg se, og som ser. Selv om jeg er hele meg deler jeg lufta med deg.

11. Jeg skal heretter, alltid, søke energi, god energi.
Dette er kanskje det vanskeligste punktet, men jeg fornemmer det aller viktigste. Jeg skal søke dit det gjør godt, der det føles levende, lyst. Jeg er lys. Jeg er glad. Jeg er levende. Jeg tåler fallet.

...og sånn føles det nå

Fredag kveld/natt (fortsatt 20. januar):

Har, paradoksalt nok, sett "Entropi" på Nationaltheatret og fått tilbake troen på livet. Og kunsten. Eller omvendt.

Sånn føles det nå

Kl. 02:30, natt til fredag 20. januar:

Får ikke sove. Kjenner at hjertet slår fortere enn det pleier, kroppen skjelver.

(Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 1:
Overdose av kombinasjonen hostesaft (både fra helsekost og sånn med trekant på resept), ibux, urtetabletter, eukalyptushonning og for mange kopper timian-te. Samtlige remedier inntatt for å ta knekken på en potensiell smittsom lungebetennelse.

Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 2:
Har, endelig, sett Inside Job.

Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 3:
Senskader etter å ha sett TV-program på NRK2 om entropi, slutten på verden og opphøringen av fenomenet tid; helt til slutt, etter at entropiens krefter har styrt hele universet fra orden inn i absolutt kaos, (og dette forstår jeg ingenting av men blir likevel kvalm) vil alle planeter være borte, alle stjerner være sluknet, all materie vil ha forsvunnet og ingenting er noenting, ingenting kan forandres, og dermed: Ingenting kan beregnes. Alt er over. Tiden er borte. For all evighet.

Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 4:
Hovedlinjene fra mulig grunn 3 gjør at livet som nyutdannet skuespiller i Norge i 2012, for tiden i rollen som syngende bergensk katt, føles umulig å forholde seg til uten å samtidig kjenne på en altoppslukende følelse av apati og total meningsløshet (og dette forstår jeg mye av og blir redd). Innser at den grunnleggende livsanskuelse gjennom mange år: Vi er i bunn og grunn alene, ikke lenger holder mål og må erstattes av en ny: Vi er i bunn og grunn ingenting.)


Kl. 10:15, fredag 20. januar:

Våkner. Registrerer at hjertet slår normalt.
Er i bunn og grunn sulten.

Viktig sier jeg tror jeg

teater er ikke det viktigste i verden men det er viktig for meg og hvis noe er viktig for noen er det vel viktig det er i alle fall ikke uviktig selv om det kommer litt lenger opp i maslows behovspyramide og mange synes det er tullete det viser seg at mennesker trenger kunst vi trenger å utrykke oss vi trenger kreativitet lek samtale samlingssteder vi blir syke hvis vi ikke får synge danse spille fortelle historier drømme lese diskutere utagere vi søker inntrykk vi trenger noe som er større enn vårt eget vi trenger andre mennesker å se at vi er som alle andre eller i hvert fall ikke er alene




det må være viktig ellers ville jeg vel ikke brukt så mye tid på å skrive svulstige tekster om hvorfor det er så viktig

Viktig!

Teater er viktig fordi det er et av de få stedene vi har igjen der vi møtes uten å ha på mobiltelefonen.

Teater er viktig fordi vi trener opp vår empati, innlevelse i andres historier og situasjon. (Denne grunnen synes jeg er skikkelig god).

Teater er viktig fordi vi kan le, grine, kjede oss, bli sure, og sovne i samme rom – og vi er der likevel i et slags fellesskap. Fellesskap er viktig.

Teater er viktig fordi det kan skape debatt, i beste fall føre til økt bevissthet og forandring.

Teater er viktig fordi på scenen kan man snakke om ting eller spille ut ting som vi ikke tør å gjøre ellers, og dermed gjøre det litt mindre vanskelig å forholde seg til virkeligheten.

Teater er viktig fordi det kan være så utrolig gøy. Vi trenger å le.

Teater er viktig fordi ungdommer trenger å avvise og gamle damer trenger å holde seg for ørene.

Teater er viktig fordi det er så og si det eneste stedet du kan få helt direkte historiefortelling, så direkte kommunikasjon.

Teater er viktig fordi vi trenger å bli imponert over at noen er skikkelig gode til å lære seg masse tekst utenat.

Teater er viktig fordi man skikkelig ofte kan se nakenhet i levende live uten å oppsøke strippeshow og slikt, og det er jo stas å se at mennesket finnes i alle former.

Teater er viktig fordi det kan inspirere og utfordre – til å bli et bedre menneske, til å skape noe, til å tenke nytt, til å betro seg, til å fantasere, til å leke, til å lese, til å dikte, til å kjefte, til å leve, til å elske.

Teater er viktig fordi man av og til trenger at noe er så vakkert at man mister pusten.

Teater om ABB, pårørende vil stanse premieren

Dagbladet forteller i dag at Café-teateret i København skal sette opp den psykisk syke/politisk motiverte terroristens manifest som teater. Ragnar Eikeland, leder for støttegruppen for de pårørende i Hordaland, vil stanse premieren. Dette reiser noen interessante spørsmål.

Jeg var forrige fredag på forestillingen 22/7 på dramatikkens hus, hvor elever fra påbygningsåret ved teaterhøgskolen i samarbeid med forfattere og regissører forsøkte å sette lys på problemstillinger rund denne dagen som kommer til å være med oss i lang tid framover. (Et veldig modig og godt løst prosjekt.) Der ble også spørsmålet om å vise hensyn til de pårørende tatt opp. Kai Johnson, leder ved Dramatikkens hus, argumenterte for at vi i Norge er altfor redd for å støte folk, og at vi med dette gjør mer skade enn godt.

Pressen har jo fått gjennomgå pga sine tabloide skildringer av 22/7, uten at det har skjedd noen forandringer der i gården, så hvorfor skal ikke teateret kunne gjøre det samme?

Eirik Ulfsby, teatersjef ved det Norske teateret, sier at å skape mer oppmerksomhet rundt manifestet er å danse etter Breiviks pipe. Men jeg kan ikke tenke meg at Christian Lollike ved Café-teateret har en glorifisering i tankene. Ved å ta manifestet ut av internettet og inn i teatersalen kan publikumet få en innsikt i hvilke krefter som gjorde at Breivik gjennomførte terroraksjonen. Nye rekrutter til galskapen? Jeg tror ikke det.

Hele artikkelen:

http://www.dagbladet.no/2012/01/19/nyheter/innenriks/terror/anders_behring_breivik/teater/19854458/

Har begynt å følge med på denne bloggen

http://widerstedt.blogspot.com/

Noen fler som nærmer seg premiere eller?

Ser sånn ut på aktivitetsnivået her inne ihvertfall. Trodde det var det disse tariffene var til, at man skulle ha korrekt mengde fritid. Bitte kommen sie punktlich! Alle vet jo at kunst lages best under faste rammer. Hadde man vært litt mer konspiratorisk anlagt så er det jo en fin teori på at staten har laga det slik, sånn at teateret ikke skal ha en dritt å si...hmmm..

Vel, nok om det. Jeg tenkte jeg ikke skulle være noe bedre og legge ut noe som noen andre har laget, det er det jeg gjør best her inne. Så værsågod: Marcus Brigstocke:

Som et slags motstykke til videoen Espen la ut...

Pizza boomerang

http://www.youtube.com/watch?v=QbpvTAo-bO8

Veit ikkje heilt ka æ ska si...

LANA DEL REY - Balsam for sjela

Før jeg får summet meg skikkelig og kommet ordentlig tilbake som blogghore etter rastløs filminnspillingstilværelse i det store utland, poster jeg denne videoen av Lana Del Rey som jeg synes er helt fantastisk. Min gode venn Eirik Svensson tipsa meg om denne dama og jeg har blitt besatt. Av musikken og av denne videoen spesielt. Vakkert og stygt, overflatisk og dypt, kommerst og kinst -
i skjønn forening. NYT!

På fanget til pappa Statoil

Aldri før har vi vært så ensrettede og hatt en slik mangel på potente kunstneriske korrektiver som i dagens norske oljeeufori , skriver Glenn Erik Haugland

Artikkel på scenekunst.no:

http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=221#scenekunst

Etisk etyde-oppgave

Kjære 4.klasse
Vil gjerne gi den første etiske etydeoppgaven til dere!! Den kan løses akkurat som dere vil!

Problemstillingen er:
Hvorfor er teater viktig?

Kanskje en relativt kjedelig oppgave sånn ved første øyekast, men et spørsmål vi er nødt til og stille hvis vi skal lage den forestillingen vi skal lage!

Lykke til;)

Inn i et nytt år er det viktig å ha med seg gammel kunnskap...

Godt nytt år!!

Denna videoen fra feiringa i Sydney fikk mæ t å gå gjennom heile følelsesregistret...
Syns ka du vil, men fasineranes, d e d!

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7935588

Ikkje se på new zealand, gå lenger ned på sida og
klikk på feiringen i Sydney!!