”Alt er sant” Referat for dag 25 – Siste (forestillings)dag (men forskningen fortsetter…)

Tid:

17.00-22.00

Sted:

Dramatikkens Hus

Tilstede:

Henriette

Helle

Nader

Ester

Jo Adrian

Ine

Espen

Hanne

Ingvild

Olec – kun under forestilling

Eldar – referent

Vi møter opp to timer før forestilling og diskuterer brevet til Olec, hvor mye det skal forandres og hvordan vi skal gjøre det med etterprat med publikum. Vi blir enige om å gi Olec et håndskrevet brev (mye grunnet mangel på printe-mulighet) og gjøre kun minimale endringer med teksten, pluss å tilføre en liten ”snert” i avslutningen. Vi diskuterer også om vi bør gjenta etterprat inne salen, med publikum, som vi gjorde etter gårsdagens forestilling. Noen av oss følte at vi ble vel selvsentrerte under etterpraten, og at det var stort sett vi selv som pratet… om oss selv. Vi blir enige om å ta etterpraten ute i foajeen, i en mer minglete setting med publikum.

Vi diskuterer entusiastisk gårsdagens opplevelse. Henriette forteller at hun kastet opp i hele går etter etterpraten, etter å ha styrtet en øl med lavt blodsukker. Hun avkrefter at det kun hadde med den selvopphøyede etterpraten å gjøre. 

Realistiske som vi er innser vi at lista ligger høyt for dagens forestilling. Vi greide ”det” i går. Vi forsket oss frem til en forestilling. Vi ”var” i rommet, hos hverandre og med publikum. Men da var alt nytt og interessant. Nå er formen gjort og testet for et publikum. Espen sier han(hen) er mer nervøs for dagens forestilling, Ine også.

De to største ”overraskelsesmomentene” i forestillingen (Olecs brev og Jo’s fem-minutter) er vanskelig å gjøre store endringer med. Olecs brev blir tilført en herlig avslutning der han selv må si ”You’ll never walk alone” er tidenes fotballsang. Noe som er rimelig tøft å si for en Manchester United-fan av hans rang. Og hva med Jo’s fem-minutter med mayhem? Hva skal han finne på til i kveld? Hvordan skal han toppe gårsdagens kleinhetsfaktor under ”Ellinors vise” med patos? Hanne er nysgjerrig og vil vite. Gruppa stopper henne fra å manipulere Jo til å avsløre. Vi blir enige om å fokusere på forskningen, være i rommet hos hverandre og hos publikum, og på denne måten å finne den kvaliteten denne spesielle formen for teater kan ha. Og når vi kommer rimelig kjapt til konsensus bruker vi like lang tid etterpå til å berømme oss selv over hvor flinke og effektive vi er blitt til å oppnå konsensus (tap yourself on the back).

Vi kjører gjennom avslutningsdansen og superhelt-sekvensene med vår eminente koreograf, Thea Bay. Musikken var litt lav og rar i går – den blir justert. Vi blir enige om å møtes tjue minutter før forestilling for å innta den nødvendige tilstanden en slik forestilling trenger, i fellesskap. Vi rydder scene og sal for personlige, forstyrrende materiale. Helles pappa, Fjerdeklasses Produksjoners egne produksjonsapparat, blir overrekt en velfortjent gave og mottar en real klassemasseklem. Ine skriver Olecs brev. Nader pugger på å si ”Phuket”, og ikke ”Puthek”. Noen spiser mat - undertegnede synder og bestiller seks biter tempura maki med scampi (apropos ansvar…).

Forestillingen

-Alle samles i sirkel på scenen, inkludert Olec, og tar en fokuspust, går gjennom Hannes spel-sang og tar et felles stille ”utrop”.

-Vi er i rom, hos hverandre

-Vi tar i mot publikum. Hvor er søstera til Hanne? Svikter Skille-Reitan-slekta igjen? Neida, der er hun!

-Vi stiller oss opp og tar inn publikum.

-Ine trer frem: vi er i gang.

-Gjentar vi oss selv? Neida, vi er her. De er hos oss.

-Det kommer latter. Det er en konsentrert, samlet stemning. Det smiles. Noen er litt usikre.

-Jo går på og løper i sinna-sirkelen, og tar ansats. Oppgjør! Han feilsiterer gruppa og blir arrestert. Han retter sin frustrasjon mot gruppa. Ta revolusjonsviljen steget lengre eller gjøre det samme som i går? Marius Kolbenstvedt vil at vi skal ta den lengre. Gruppa stoler på Jo. Hvordan? Sang som i går?

-Jo begynner å kle av seg og oppmuntrer gruppa til å følge ham i revolusjonensånd. Gruppa blir veldig usikker. ”Hvilket signal sender det?”. Det protesteres individuelt. ”Det betyr forskjellige ting, avhengig av hvem som kler av seg!”, ”hvilken revolusjon er dette?”. Jo står i bare trusa. En publikummer på andre rad, en kvinne, reiser seg plutselig opp og kler av seg. Gruppa blir paff. Hun kommer opp på scenen. Enda en til kommer opp naken fra publikum.

-Noen fra klassen begynner å kle av seg. Andre develer. Noen er helt nakne. Noen har buksa på knærne. Hanne klarer ikke bestemme seg og ender opp med et kompromiss. Det synges: den styggeste versjonen av ”Ellinors vise” noensinne, men muligens ikke den mest uinteressante. Jo og de to nakne publikummerne dirigerer (det hjelper ikke). Noen fra publikum applauderer. Sangen er slutt.

-Vi går hurtig videre i forestillingen. Klær kles på og ryddes hurtig vekk.

-Superheltene tar over. Publikum puster ut.

-Olec kommer på scenen. Skjelver. Leser. Reagerer og rødmer over siste setning som stotres frem.

-”What is love”! Vi danser (uten sko). Pose!

-Publikum applauderer. Vi bukker på rekke. Vi tar en Gørild Mauseth-bukk, men noen av publikum har allerede reist seg.

-Vi snakker med publikum i grupper. Flere kommer på scenen. For det meste folk vi kjenner. Det føles godt. Det måtte bli sånn. Alt er sant. Noen ville kanskje ha noe annet, men det var dette som stemte nå. Vi forsker og skal fortsette med det. Neste år er allerede klart: Nesodd-spelet. Nesodden: stedet hvor ingen ting av historisk interesse har skjedd, stedet uten historisk betydning – det er klart at det stedet må få sitt eget spel. Espen starter søknad allerede i morgen.

Takk til alle som har preget oss gjennom tiden, sparket oss bak og på en eller annen måte har vært der. Takk til publikummet som delte denne prosessen/opplevelsen sammen med oss.

TO BE CONTINUED!        

Modig? Navlebeskuende?

Sannheten er en subjektiv størrelse. Men, likevel - alt er sant. Måkke glemme det.

ALT ER SANT - prøvedag 24

Hva slags dag er dette?

Det er dagen vi har premiere på forestillinga/forskningsprosjektet/stuntet/bloggen «Alt er sant» på Dramatikkens Hus.

Det er dagen før vi for siste gang spiller forestillinga/forskningsprosjektet/stuntet/bloggen «Alt er sant» på Dramatikkens Hus.

Det er dagen vi like godt gjør om på hele lys- og scenekonseptet cirka en time før publikum kommer.

Det er dagen da Eldar blir satt inn som scenelydtekniker, discodanser og hund.

Det er dagen da skuespillerlæreren fra Akademiet i Fredrikstad kaller Fjerdeklasses Produksjoner for snørrunger -

med kjærlighet.

Det er dagen da den store salen i Dramatikkens Hus fylles av folk, åpenhet og varme.

Det er dagen da vi står på scenen og ikke er redde for noe, fordi vi står der sammen.

Det er dagen da vi innser at vi har invitert til ettersnakk og tilbakemelding uten å ha avtalt hvem som skal lede den eller hvordan den skal avvikles.

Det er dagen da vi definerer dette mens publikum hører på.

Det er dagen da vi nesten hadde håpet på mer kritikk.

Det er dagen da Ellinors Vise synges falskere og med mer patos enn noen gang.

Det er dagen da begrepet «revolusjon» blir forsøkt redefinert. Med varierende hell.

Det er dagen da vi fortsetter på det vi er gode på: Avstemming, diskusjon, konsensus og å avbryte hverandre med forståelse.

Det er dagen da Olec kommer, skjelver, leser, smiler, og fortsatt ikke har fått fjernet neglelakken.

Det er dagen da referentens mor på ettersnakken sier hun ble veldig rørt selv om hun bare er en vanlig publikummer (og referenten blir også litt rørt, og føler seg forpliktet til å presisere at dette utsagnet kun aller nødigst kan brukes til noe, da referentens mor er, nettopp, referentens mor, og mildt sagt inhabil).

Det er dagen da referentens venninne Hanna forteller med tårer i øynene om den 65 år gamle Øya-artisten som kom ned og klemte hver og en av sine to hundre publikummere etter endt konsert.

Det er dagen vi tar OL-gull i håndball. Igjen.

Det er dagen da vår eminente og tålmodige veileder Øystein enda en gang forsøker å lære opp publikum (men egentlig oss) i tegnsetting under debatt: Dette er innlegg. Dette er kommentar.

Det er dagen da dette systemet nok en gang kollapser, godt hjulpet av (blant andre) referenten som blir ivrig og bryter alle innleggsregler ved å starte å snakke uten å ha løftet en eneste tegnsettende finger.

Det er dagen da referenten skammer seg litt over dette.

Det er dagen da publikum sier at de har sett det vi hadde håpet at de skulle se.

Det er dagen da våre foreldre har kommet fra Tromsø og Harstad og Verdal og Bærum for å se oss – og hverandre.

Det er dagen da vi får beskjed om at vår billettservicetelefon, også kjent som Klaus Hennum, har fått inn 134 nye anrop fra folk som vil se forestilling.

Det er dagen da vi er svette, slitne, glade og skikkelig stolte av hverandre.
Og oss selv.

Det må da være lov.

Dagen før dagen på en måte

Referat dag 23. Fredag 10.aug 2012


Del 1
Alle som skulle møte møtte på tida! Hurra!! Pengeinnkrevingen har virkelig gjort susen i gruppa!! (forslag om å bruke pengene vi samler inn på forsentkomming til å finansiere Nesoddspelet til neste år)!

Hanne og Ingvild hadde jobba med film med Øystein til kl ett i natt... Og er fortsatt ikke helt ferdig. Satans teknikk altså, men også skikkelig flinke folk!

Vi skal begynne med Henriettes discofreestyle-koreografi (og lot kjære Thea Bay, som vi har lagt vår klamme klo over, få sove bittelitt lenger. For å forsøksvis bøte på vår klamme klo).
Øve dans. Følte oss skikkelig kule (og svette og stive).
Øve superhelt. Føles ganske bra det også!

Skulle hatt gjennomgang, men er NØDT til å jobbe med endel enkeltkomponenter.

Vi er etter skjema, men det må bli som det blir. Olec vet ikke om han får tid til å komme, fordi han flytter. Vi vil ha ham med uansett!

Vi jobber med hva som skal stå i programmet vårt. Dette er jo en forestilling/forskningsprosjekt som trenger å bli satt i kontekst, og vi kan ikke forvente at alle som kommer har lest vår eminente referatføljetong.

Alle sitter på scenekanten og prøver å få ned tankene om hva vi egentlig har holdt på med.
Hva prøver vi egentlig å si? Beskrive en sjanger? Forsøke å iscenesette? Enige om at prosessen er unik... Men holder det da?

Vi er bekymret for teknikken. Spent på publikumsprøve. Er det dette Teaterhøgskolens nye elever skal tro de ender opp med å lage/være etter fire år?
Det nærmer seg gjennomgang, har vi kommet lenger?
Vi har enda ikke fått tilbakemelding på kontrakten. Kan vi ende opp med å være helt kjørt?

Melding fra billettservice (pappaen til Helle). Det er fullt på Søndag- shit! Og nesten fullt på lørdag også.... Herregud, hva er det folk tror de skal se? Hva tror VI de skal få se? Morro!

Vi har gjennomgang. Oi, dette blir kort! Er det et problem?  
Ester: "Nei, Vi har fire uker og får dritlite betalt!"
Ingvild: "Skal foreldrene mine fly fra nord-Norge for å se en timinutters forestilling ?"

I den siste delen av forestillingen stiller vi masse spørsmål som vi ikke løser, men bryter ut i dans......Ingvild liker det. Øystein vil ikke si hva han mener om det.

Diskusjon, referenten aner litt frustrasjon, litt frykt.... Hva vil vi si, hvordan passer alt dette sammen?

Klaus Hennum (pappaen til Helle, han som holder oss og dermed hele prosjektet oppe) ankommer dritsvett, og med tre bagger med mat. Det er sinnsykt.

Vi lager ny rekkefølge kanskje......

"Hva handler dette om? Jo, det handler om... Sorry jeg mista tråden, det er mat i rommet". Dette er ikke bare mat, dette er en fest. Et festmåltid! Dette må være en Babettes gjestebud greie (uten at jeg har lest boka eller sett forestillingen, men har forstått at det er massse deilig mat innvolvert).

Vi tror vi har løst noe....... Ikke alt....hmmm.. Det er en prosess!

Olec kom! Vi klappet, og ba ham om å gå ut i ti minutter mens vi skulle snakke.


Del 2
Vi spiser, slapper av, møtes igjen for å få tilbakemeldinger fra Øystein og Thea.

Espen siterer spørsmål fra Mathilde Holdhus (dramaturg på Trøndelag Teater, smart dame og bloggleser) "Sikker på at dere skal lage forestilling? Dere sier jo så mye med referatene på bloggen."

Helle er stressa for at gulvet skal vaskes og vi  må rydde. Hun minner oss til stadig om at klokka går.... Det har ingen videre innvirkning. Vi er litt i limbo.

Espen tar ansvaret for å introdusere kveldens forestilling.  
Vi blir enige om at vi vil stille publikummet spørsmål etterpå.
Forvirring. Alle er slitne i hodet. Vi skal snart ha folk som skal se på. Crazy times!

Olec er her, Eldar kommer. Vi er samla ALLE sammen!! (det jubles) Vi stiller oss i en ring og puster og prøver å konse litt. For det er sånt som teatergrupper gjør. Vi er litt dårlige til å konse, men gode på å stå sammen i en ring.



Del 3
Vi viser fram forskninga. Det gikk sånn passe. Det er i alle fall ikke ferdig! Men var det ikke det vi ville- at det ikke skal være ferdig?



Vi snakker med de som så på. Får kloke tanker og innspill:

-En skulle kanskje ønske å se mer uenighet?
Espen: kan godt hende vi er uenige, men vi forstår hverandre så godt, så da er det er veldig vanskelig å være uenige.
Det ville ha blitt en påstand å iscenesette konflikter, når det ikke er sånn vi funker.
-En mener å ha lest at vi driver å stemmer om ting hele tiden, og ønsker seg dette på scenen. (senere på kvelden tar vi henne på ordet ang avstemming, som vi egentlig ikke har drevet så mye med fram til nå.)
-Flere leser forestillingen som en dagbok. Noen nevner at de liker at det er så enkelt og direkte, mulig at det var Olec og han er jo innhabil.
-En som så det vil at folk skal se. Det var betryggende.
-En nevner at vi i utgangspunktet bestemte oss for å reflektere, og ser denne forestillingen som en fortsettelse av samtalen, en kollektiv refleksjon. (Referenten synes dette var veldig fint sagt).

Dramatikkens hus stenger for kvelden, og vi må dra til Øystein for å prøve å finne ut av ting.

Del 4
Da alle har møttes igjen hos Øsa forteller Helle at hun møtte en drittgjeng med pappagutter på veien hit som rett og slett omringet henne og var ordentlig ubehagelige. Faens drittfolk! Alle blir forbanna. Det er søren meg ikke lov!!!! Vi snakker om lignende episoder og umyndiggjøring.

Alle er ettersvette og ganske slitne. Men vi må bruke tida vår.

Vi snakker om at vi har vært en prestasjonsklasse, men nå tør vi å gå inn i det andre. Det føles modig og fint. Vi snakker om hva vi opplevde under visningen i kveld.
At vi vil ha annet lys, at vi vil ta vekk vingene på siden.
Klarer vi å bære rommet hvis vi dropper alle lysskift? Vi ender med å gi lys en sjanse til siden vi ribber vekk så masse annet. Vi kan jo ikke ta bort alt det teatrale?

Det er motstand mot kappene. Olec digga dem, mente de gav "ekstra spice"

Stemme over dette? Vi stemmer alt for lite og snakker oss selv ihjel. Hvorfor har vi ikke stemt mer i denne prosessen? Nedstemt, da har vi ikke kapper. "Eureka! Dette er jo kjempeeffektivt!!!"
( Gøy at vi finner ut dette etter fem år!!!! )
Da kan vi sitte med kapper og lykter og buttons og truse utenpå buksa i ettersnakken - det blir kruttsterkt!


Vi snakker om:
- tittelen, problematisering rundt den, og hva en publikummer sa om dette.
-å lytte mer og bedre til publikum.
-Hvordan løse teknikktrøbbel.
-Hva vi skal gjøre i morgen (øve på khio siden vi ikke får være på Dr.hus, så på huset for en teknisk og en vanlig gjennomgang. Det er ambisiøst).
-At den flerren øverst på skjermen er skikkelig irriterende.
-"Skal vi ha jingle? Skal eldar styre lyd, skal kenneth gjøre det? Eldar skal gjøre det! Fint at det er flere ved teknikerbordet.  topp, ja, enig etc etc det er konsensus. Det blir sagt at det er konsensus. Vi er enige. Ja, topp", og så videre.
- Bekledning (og bevistgjøring rundt menn/kvinners valg av klær)
- Jo Adrian sin del, selv om ingen vet a han har tenkt til å gjøre.
- De ulike delene av forestillingen og hva som må forandres på.
- når vi skal møtes i morgen. Det stemmes og ender med at Ingvild tar med frokost til Jo Adrian, Henriette tar med til Nader, alle møter elleve.

Referent siterer meg selv:
I fjor laget vi et seminar som var en forestilling, i år lager vi en forestilling (isj) som kan være et seminar.  Veldig fornøyd med seg selv, de andre gir henne tillatelse til å sitere seg selv (selv om jeg delvis siterte Katrine fra årets fjerdeklasse).

Referent blir igjen hos Øsa for å skrive brevet som Olec skal lese på scenen. Vi blir til slutt fornøyd.

Det er sent, alt for sent, skravla gikk på slutten der. Referent er nå kvalm (trøtt, er ikke lett å vite forskjell lenger), men føler seg modig tross alt. Og glad. Glad for å være sammen om dette!

God natt!

PS: i morgen er det premiere, det blir skikkelig gøy!!

Alt er sant - fiksjon eller virkelighet? Forestilling eller forskningsprosjekt? Prøvedag 22

Sted:                          Dramatikkens Hus
Tid:                             09.00  - 23.00
Tilstede:                     Ine Marie Wilmann
                                  Hanne Skille Reitan
                                  Ingvild Holthe Bygdnes
                                  Henriette Faye-Schjøll        
                                  Helle H. Haugsgjerd
                                  Espen Klouman Høiner        (referent)
                                  Nader Khademi                   
                                  Jo Adrian Haavind              
                                  Ester Marie Grenersen
      
 
 
Fraværende:              Eldar Skar
                                  Ole Christoffer Ertvaag 



Det var akkurat dette referenten fryktet skulle skje. 
At skillet mellom virkelighet og fiksjon skulle hviskes ut, at minnet om dagen som hadde vært ikke lenger var en pålitelig en kilde, at fornemmelsen av tid (og rom) skulle svekkes og spille referenten et puss. For hva skjedde egentlig i dag? 

Er det sant at vi alle møtte opp kl 09? 
Er det sant at vi jobbet med Ingvild og referentens vitnesbyrd den første timen?
At Thea kom kl 10 og drillet supehelt-sekvens med oss?
At Øystein i et svakt øyeblikk spurte oss hvordan vi skulle forholde oss til "Dramatikken på Boikottens Hus"?
At Henriette mener vi er "Tjukkas-gruppa"?
At Hanne må passe på å ikke hente konflikten fra koret, men fra sitt indre - slik man gjør det i spel?
At Ingvild og referenten ble sittende på scenen og redigere film og lyd mens resten av gruppa spiste deilig pai hos faren til Helle i pausen?
At Ingvild er den eneste som står igjen med odde gester i sitt vitnesbyrd?
At Ine gjør noe hun aldri før har gjort og henfaller til en fis på sidescenen i sine venner/kollegers nærvær?
At vi alle tar en prat om Jo Adrians vitnesbyrd for å forsikre oss om at alle er komfortable med at vi ikke vet hva Jo Adrian skal gjøre?
At vi mener at Olecs vitnesbyrd kanskje er nøkkelen til hele forestillingen, og at vi derfor bør høre med Olec om han fortsatt kan være med på lørdag og søndag?
At vi lurer på om vi skal skrive kontrakt med Dramatikkens Hus i morgen hvis Kai dukker opp fordi det er digg meg litt god stemning?
At det er mye drit med teknikk og mac-bruk?
At Ingvild er en leke-ateist?
At Helle nekter å gi opp lyktene i forestillingen?
At Ester må være raskere med flappen?
At Monica får de svarene hun trenger for å lage tekst-brosjyre og forslag til for-rom?
At teknikere også må få mat i kroppen?
At alle andre er på Øya og koser seg?
At Eldar ikke kommer før rett til generalprøven og at det egentlig er krise?
At billettbestillings-telefonen går så det suser?

At dagens gjennomgang blir en vanvittig drøy affære som ingen egentlig ser enden av, men som likevel gir oss noen klare påminnelser om hva det er vi egentlig lager? For er ikke dette egentlig og i bunn og grunn et forskningsprosjekt? Er ikke det sant? 

Det må vel være sant?

Espen






 


 

ALT FJERDEKLASSES ER SANT. DAG 21.


Sted:                          Dramatikkens Hus
Tid:                             09.00  - 21.00
Tilstede:                     Ine Marie Wilman
                                  Hanne Skille Reitan
                                  Ingvild Holte Bygdnes
                                  Henriette Faye-Schjøll         (referent)
                                  Helle H. Haugsgjerd
                                  Espen Klouman Høiner        (09.05. Innvilget grunnet Nesoddbåten)
                                  Nader Khademi                    (09.30. Oppstart med støttehjul)
                                  Jo Adrian Haavind               (09.30. Oppstart med støttehjul)
                                  Ester Marie Grenersen        (09.33. Oppstart med støttehjul)
Fraværende:              Eldar I. Molde
                                  Olec T. Røtt                                 
 


1. Etappe
Morgenmøte på benken.                                        
Vi diskuterer kviser på nesen. Alle har.
Ine opplever at det er slitsomt å være så trøtt.
Ingvild derimot vil kjenne på det å sove for lite.
Hun vil leve ut kunstnerklisjeen.
Vi skal se ut som vrak på lørdag.
VI GLEDER OSS TIL Å SE UT SOM VRAK.
Dette vil bli en ny og spennende erfaring for oss.
Hanne kommer.
Hanne får innvilget å koke te.
Vi redigerer Superheltene.
Slutten må være farligere.
Espen kommer, han har lett etter oss inne. Vi satt ute. Det var synd.
Er "What is love” ute av forestillingen?
Nei!
Hva er teksten igjen?

"What is love, baby don´t hurt me, don`t hurt me,
no moa, ...
dadeskuer-de-da.. I don`t know ifudacr...seyle-li-le, sang ifyouge here
lesre-tyty....
..Dadadadadadadada.
What is love"

Vi diskuterer “Wiggiouniverset”.
Nader mener vi kan blande form i alle lagene.
Møter et kollektivt: "FYYYYYY!"
Det er nesten sol. Klokken tikker.
Referenten digger bot-systemet for forsentkomming.
Det funker som ei lita kule.
Ester ankommer 09.33.
"Det blir 15 kroner i bot!"
Referenten får tyn for pengefokuset.
Espen drar en politisk ukorrekt og flat liten fleip.
Undertegnede avstår fra å referere nærmere da dette vil kunne ødelegge
for Espens posisjon som veiviser og premissleverandør for en kunstnerstand
med et skrikende behov for medmenneskelighet.
Nader kjitter teposer på Hanne.
Det ler vi skikkelig godt av.

Vi diskuterer definisjonen av antisemittisme.
Ingvild påberoper seg å sitte med fasiten,
hun har nemlig sjekket det på Wiggio.
Nader mener hun bør bør være litt forsiktig med å tro på alt hun leser på Wiggio.
Vi skoggerler.
Noen foreslår at vi kanskje bør jobbe litt.
Dagens underdrivelse.
Ja. Jo. Joda. JA.
Klassemassen toger inn.


2. Etappe
Vi bedriver litt selvskryt av alle radioopptredenene våre.
Ja, jeg sa alle.
Faren til Ester har sendt en tekstmelding hvor han kaller oss "den nye vinen"
"Vi er den vinen som bestemoren til Ine lagde..."
"Heftig gjæret"  .. "Man lurer på om det er sprit eller vin, lissom."
"Men det er jævelig godt!" Ester påpeker at det skjer så mye craaazy i sånne kunstneriske prosesser.

Vi går igjennom dramaturgien. Igjen.
Denne ble laget på Lompa sent i går kveld.
Er det en historie man skimter?

Jo leser siste utkast av brevet vårt til Dramatikkens Hus.
Med litt hjelp av en fjerdeklasses jurist har vi ordlyden på stell.
Oversikt og kontroll på tallene.
Fjerdeklasses fingre krysses for at Dramatikkens Hus har det samme.

3. Etappe
Ingvild klipper film. Grovt.
Superheltgruppa dykker ned i mørket.
Hanne setter indre konflikt til musikk
Ester river tårer
Henriette pugger eventyr
Jo bedriver juridisk virksomhet
Helle sorterer sitt liv på lapper
Monica og Edith ankommer
Printeren kjøres hardt.
Noen spiser.
Vi lærer Spel-koreografi.
Ingvild bemerker at hun operere best med et imaginært publikum.


Pause
Det er nesten sol.
Pause over

4.Etappe
Det går et minutt. Noen kommer.
Det går to. Noen flere.
Det går tre. Sistemann på plass.
Referenten håver inn gryn til klassekassen.
Hva skal vi bruke alle disse pengene til?
Nader foreslår at vi kan kjøpe oss mere pause.
Smartass.
Vi blir enige om at det er deilig å ha EN ting i denne gruppa det ikke utvises skjønn på.

Thea Bay ankommer.
Jippi!
Vårt 12 medlem.

Klokken er 13.55
Nader møter seg selv i døra.
En konflikt jeg ikke følger med på

Trommevirvel. Nå skal det skje.
Om fem minutter.
Teknisk gjennomgang.
Lykke til.
Vent:
Øsa er forsinket. Han finner ikke veien over broen til Grønland.
Jeg undres.
Kaos.

Nader :  Skal vi se helt like ut som superhelter?
Ine:        Ingen skal skille seg ut! Det er en uniform.
Nader:   Dette har vi ikke snakket om.
              Det finnes ikke like superhelter!!
             
Kaos.
Hellar tar ansvar.
Orden.
Snakkes på den andre sida`.


Andre sida.
Det tok ikke 4 timer.
Lettelse.
1 ½ time. Med hull.
Vi kan tette. Kutte. Men må også legge til.
Vi mangler overganger. Lydklipp?
Flere filmklipp? Hvilken historie forteller vi nå?
Ikke forsvinn ned i det mørke hullet.
Selvhat er for pyser.
Ingvild sier at skal man få folk til å føle noe må man tørre å ligge litt på eggen
og risikere at det blir dritkleint.
Dette skal det snakkes om over en bedre middag
på taket til verdens blideste ticketmaster, Klaus Hennum.
Det er sol.


5. Etappe

Klaus serverer hjemmelaget pizza på takterrassen.
Fortsatt sol.
Vi går fra begynnelsen.
Vi lurer på om Øsa og Thea opplever at vi viser fingern` til oss selv som vi var i fjor?
Det gjør de ikke.
Heldigvis.

Hanne lufter om hun skal dra på høståpningen til Nationaltheatret.
i morgen mellom 10 og 12.
Gruppa sier at Hanne må velge det hun selv syns er best.
Hanne velger å ikke dra.

Vi får påpakk for at vi på et tidspunkt i gjennomgangen
så ut som et Amatørspelkor.
Ester syns at det er helt topp
ettersom det var akkurat det hun prøvde på.

Kanskje vi burde ha en Superheltvignett.
Øsa mener det bør være noe midt i mellom teater og kryptonitt.
Eldar må lage superheltvignett!
Eldar, leser du dette?

Øsa mener at det er for tidlig å begynne å jobbe med Superheltteksten vår allerede i kveld.
Med tanke på at det i skrivende stund er i underkant av tre dager til premiere,
så virker det absolutt som et fornuftig synspunkt.
Klassemassen klapper.

Øsa spør Ester om det er mulig for henne å spille mer på sex?
Utsagnet trenger ingen videre forklaring.

Undertegnede påpeker at hun med glede diskuterer tematikk og analyse helt frem til premieren,
viktig poeng fra Øsa,
men har et brennende ønske om at det må skje i scenerommet.
Vi må kjenne forestillingen i kroppen,
ikke bare i hodet.
Konsensus i Klassemassen.

Da går vi igjennom kommentarene fra begynnelsen. Sier Øsa.
HVA?
Begynte vi ikke med det for to timer siden?


6.Etappe
Tilbake på Dramatikkens Hus.
Superhero Bootcamp.
Thea tar styring.
Vi er i Zonen.
Det føles tåleligganskegodttilnærmetfantastisk å ha en leder.
En leder er det nye flat struktur.
En leder er det nye alt.
Iallfall i kveld.
Ikke si det til noen.
God natt.

Henriette