Til stede: Absolutt alle.
(Advarer på forhånd om noe søtladethet samt fare for selvskryt).
For en forestillingsuke!!!!!!!!!!!!!!!
Endelig kom premieredagen.
Fjerdeklasses Produksjoner tok en felles middag hos Casa Klouman for å samle oss litt før alt sammen. Og vi forstod at det kom til å bli fullt på forestilling. Sjukt! Og så snakket vi om at sist gang vi laget forestilling, på Dramatikkens hus, var vi også sykt utslitt, og da viste vi ikke engang om vi hadde et kunstnerisk produkt vi kunne stå for. Det føltes jo magisk likevel, vi trøstet oss med det. Og ble enige om at det kunstneriske produktet hadde vi tro på denne gangen. Vi var mer usikre på publikumsoppslutning, billettsalg med mobiltelefoner og kortautomater og alle de greiene der. Men nå fikk det bare stå til. Vi skiftet til spelmodus, la sopelimene på plass, og håpet at noen ville kjøpe vafler. Og så kom det folk. Skikkelig masse folk. Masse teaterfolk. En kollega fortalte at hun hadde sittet på Nesoddferga på vei til spelet og lurt på om hun egentlig hadde havnet på Heddaprisen. Det synes vi var moro. Det er hyggelig med så mye godvilje og heiing fra både fjerne og nære kolleger. Men det var andre der også altså, en god del nesoddfolk og familie og sånn. Og så spilte vi. Og folk lo. De lo skikkelig masse. Vi tror de skjønte greia. Og de sa at de ble glade av dette. Og det ble vi glade av. Og så ble vi utsolgt for både vafler og kaffe. og så synes vi det var gøy at Nader var sporty og vi faktisk klarte å være alle 11 på scenen denne gangen også.
Så var det dag nr to:
Lillian Bikset i Dagbladet skrev en anmeldelse som vi tror var ganske bra rett og slett. Men vi måtte lese den flere ganger, og slå opp noen ord. Vi var opptatt av at vi ikke skulle ha en sånn typisk ”forestilling nr to”. Fullt fokus! Flere Nesoddinger i dag. Og de tok imot Nesoddreferansene med så åpne armer at det var helt rørende. Vi fikk også masse tilbakemeldinger på at ”Dette var jo BRA, ikke sånn som det pleier å være på Nesodden”. Vi tenker kanskje at Nesoddingene har hatt lave forventninger til oss og er glade for å være en positiv overraskelse.
En 5år gammel jente lente seg over til sin mor for å si ”Mamma, jeg er Kjellaug”. Hun tok siden et gravalvorlig bilde med sin nye heltinne. Disneyprinsessene kan heretter gå å legge seg!
Ellen på 6 år synes det morsomste var at kongen døde, men ble levende igjen når det kom applaus.
Flere middelaldrende damer har blitt observert mens de har kjøpt plakaten med bilde av Helle/Birgit fra Blylaget. Vi tror denne plakathandel, ved siden av Helles ubestridte skjønnhet, kan knyttes til plakatens tekst ”Åh, Nesodden byr på så mange deilige menn” samt de høyfrekvente hvinene fra damer på publikumstribunene i det sangen ”Du kan ikke få i både pose og sekk så slå deg til ro med en sånn passe ålreit fyr fra Flaskebekk” ble fremført med Nesoddens kjekkeste menn poserende i bakgrunnen.
Vi tror en litt sint nabo har bedrevet sabotasje i form av fest/motorsaging/bilhorntuting o.l på hver eneste forestilling. Vi synes det er litt lite sporty, men valgte å heve oss over det.
Så kom forestilling nummer tre og fire og sola holdt seg for oss! Og det stod folk i kø. Og verdens snilleste medhjelpere på B-Young ringte for å få påfyll av billetter. Det ble smekkfullt hver dag!! Og vi ble utsolgt for vafler hver eneste dag enda vi bare økte og økte mengden. (notat til oss selv for neste år: spel=vafler)
På torsdag formiddag hadde vi et Fjerdeklasses møte på cafeen på Flaskebekk. Vi skulle diskutere spelets fremtid, gruppas arbeidsform, hva gjør vi fremover. Og vi fikk faktisk snakket om alt. Og det var fint å være på kafe. Sammen. Og snakke. Og vi bestemte oss for at vi må gjøre spelet til neste år også. Dette ble Ines stefar, Arid, så glad for å høre at han måtte felle en tåre. Pappaen til Espen spratt en flaske med sprudel. Klassepappa Klaus og klassemor Bjørg har allerede planlagt en langt mer effektiv cateringtjeneste. Hurra, vi skal lage tradisjon!
Men vi snakket også om at vi må få til noen bra avtaler med kommunen. Det er jo toppfolk som heier maks på oss, men vi har jobbet oss i hjel for knapper og glansbilder og trenger rett og slett litt tryggere garantier for å kunne gå i gang igjen. Men det tror vi at de forstår. Henriette proklamerte at hun fikk litt ny fot for å sette i gang med søknader til div. fond og stiftelser allerede… hun som hadde tenkt at det nå ble spelpause. Akk nei. Spel er livet! Og så fikk vi tid til positivt framsnakk av vår egen gruppe (en av våre styrker) , samt litt ærlige samtaler om hvordan den enkelte følte det om framtiden og hvordan det var å være en del av dette fellesskapet. Stort sett var vi enige. Og vi var enige om at det var viktig at det var rom for det meste, og forståelse. Og at noe av ”oss” handler om kaos og mangel på kontroll, og det kan det være vanskelig å takle for folk utenfra som skal jobbe organisatorisk med oss.
Og så kom siste forestilling lørdag 9.august. Mot slutten av forestillingen begynte regndråpene å komme, men det var ikke før vi var ferdige med å spille at regnet satte i gang med en real skur. Og da sa vi til hverandre at vi hadde hatt sykt flaks med været. Og så ble vi enige om at det fortjente vi søren meg! Vi tenkte: Herregud! Det gikk! Og det gikk fordi vi gjorde det sammen! Og fordi folk har villet være sammen med oss og hjelpe oss.
Da vi snakket om dette spelet for flere år siden diskuterte vi at Fjerdeklasses Produksjoner, ved siden av å lage teater sammen, også er et slags sosialt forskningsprosjekt. Dette spelet ble en måte å forske videre på. Det er vanskelig nok å samle en såpass stor gruppe i utgangspunktet, og hva skjer når vi skal møte de andre, og utvide begrepet oss. Det som skjedde denne gangen var visst et spel!
Mats har sendt oss meldinger hver dag fordi han har savnet oss sånn. Vi synes Mats er toppen av kransekaka, og da han, den latterlig talentfulle komponisten Kjetil samt vår høyt elskede Thea endelig var tilbake på siste forestilling var liksom sirkelen sluttet. Vi hadde laget spel. Eller i hvert fall en politisk-satirisk musikalkomedie i speldrakt med Game of Thrones edge.
Dette gikk i det hele tatt over all forventning og vi er så innmari stolte. Og helt sykt slitne. Og de fleste av oss skal kunne et helt manus utenat til prøvestart mandag morgen. Og det er ikke så lett å lese på nye replikker når øynene går i kryss og nakken ikke kan vris. Olec skulle kjøre tilbake til Stavanger med innleste replikker på anlegget. Hanne mener at hun skal koste på seg pedicure når dette er over, for skitten og jorda har liksom boret seg inn i føttene hennes. Da høvding Sture ble båret ut registrerte de som bar ved føttene at den sure men litt søtlige jordlukta har smittet kjappere enn bjørkepollenallergi. Flere vurderer om skotøy etc må brennes for å bli kvitt stanken. Ingvild mener det holder med fotfil fra Body Shop. Mannen til Ine har kjøpt en elektrisk variant til henne som visstnok er mer effektiv.
De nydelige små statistgutta løp rundt i I <3 Nesodden t-skjorter, lokalpatriotismen flommet og både kjente og ukjente har skrevet støtteerklæringer og anbefalinger på sosiale medier. De fleste statistene vil være med til neste år igjen. Bortsett fra Barbara som sa ”Aldri mer!” (men hun gjorde det med et smil, og det er bare kjærleik mellom oss). Det florerer vakre avslutningsmeldinger på facebook og sms om tomrom, tårer i øyekrokene, stolthet og takknemlighet. Ved hjelp av kjentfolk ble det effektiv rydding i pøsende regn på lørdagskvelden. Deretter avslutningsfest. Et usedvanlig effektivt nedriggteam på søndag sørget for at gjengen reiste fra gården langt tidligere enn fryktet.
Festen var fin, det var jammen sommeren også! Vi har laget spel. Det er en så vill idé liksom.
Tusen takk til alle som har bidratt, både på, av, bak og foran scenen. Og takk til publikum. Og til hverandre. Vi hadde ikke klart oss uten!
Vi sees de neste tusen år!!
Skikkelig mange klemmer fra Fjerdeklasses Produksjoner
