Den nye generasjonen skuespillere mener det er frilansjobbene man skal kjempe for, ikke de faste ansettelsene.
I forhold til resten av teaterbransjen, er de unge skuespillernes kampsak uventet: De ønsker seg færre faste ansettelser. Skuespiller Herman Bernhoft representerer den nye generasjonen skuespillere, som sier at vi må finne en ny driftsmodell for teatrene. Han ønsker seg et mer prosjektdrevet teater:
- Det er en kompleks problemstilling, men jeg mener at på lang sikt må ordningen med faste ansettelser endres. Når det finnes 1180 fagorganiserte skuespillere og 163 faste stillinger, så blir det som et ansettelseslotteri. Hvor går grensen mellom de som fortjener det og de som ikke fortjener det? spør han.
Bernhoft jobber som frilansskuespiller i kompaniet Asklepios hane og underviser på skuespillerlinjen på Kunsthøgskolen i Oslo. Han mener at et prosjektbasert teater er bra også fra et kunstnerisk perspektiv.
- Jevnlig utskiftning av ensemblene kan være en positiv ting. Det er ingen teatersjefer eller regissører som har livstidskontrakter og det er naturlig at heller ikke skuespillere har det. Vi kunne hatt åremålsstillinger, så kunne teatersjefene bygget opp sine egne ensembler, sier han.
Åremål er løsningen
For to år siden gikk Espen Klouman Høiner fjerdeåret på Teaterhøgskolen. Sammen med medstudentene startet han en debatt om frilansvirksomhet, og de erklærte at de ikke lenger ønsket seg faste stillinger ved institusjonsteatrene: De ønsket seg en ny type prosjektbasert teater hvor skuespillerne ansettes på åremål. «Teater er en kollektiv kunstart. Det bør derfor være liten tvil om at det mest hensiktsmessige vil være å knyttes opp til mennesker, heller enn bygninger», sa de.
Høiner, som har jobbet ved Trøndelag Teater det siste året, forteller at selv om erfaringene fra arbeidslivet har gitt de tidligere studiekameratene et annet perspektiv i dag, så holder de fleste fortsatt fast ved drømmen om et prosjektteater.
- Vi har en foreldet teaterstruktur i Norge. Det er stadig flere scenekunstnere som tar til orde for prosjektbaserte teater. Akkurat hvordan de skal struktureres, er det større uenighet om. Jeg ser for meg at man kunne hatt en kunstnerisk leder på åremål som fungerer som en kurator og som setter sammen sitt eget ensemble eller huker inn frie teatergrupper til å utvikle sine egne prosjekter, sier han.
Fjerne sikkerhetsnettet
Høiner mener det er for lite fleksibilitet i dagens teaterhus. Han følger derfor utviklingen på Oslo Nye Teater med spenning. Der legger de om driftsmodellen for å få budsjettet i balanse, og kulturbyråden har tatt til orde for at de burde gå over til å være et reint prosjektteater som leier ut lokalene til frie teatergrupper.
Motstanderne av et slikt prosjektteater mener de faste stillingene er det eneste sikkerhetsnettet skuespillerne har.
- Det er det store flertallet frilansere man burde kjempe for. Men det er en veldig vanskelig problemstilling. Jeg er ung, fersk og singel og har ikke en familie å ta vare på engang. Er det ett punkt i livet jeg skal kjempe for kunsten, så er det nå.
For Bernhoft er ikke sikkerheten ved en fast stilling ved et institusjonsteater nødvendigvis så lukrativt.
- Det at jeg ikke er garantert en jobb for resten av livet, betyr ikke at jeg har dårlige arbeidsvilkår. Hvis jeg hadde tenkt det, hadde jeg vært i feil bransje. Det er ikke gitt at alle som vil kan leve av å være skuespillere, sier han.
Høiner kommenterer at skuespilleryrket i utgangspunktet er usikkert.
- Det er veldig mange skuespillere der ute og mange får ikke jobb. Men det er sånn det er. Det er et prestasjonsyrke.
