mandag 14. desember 2015

Tredje prøveuke Midsommernattsdrøm

Fjerdeklasses referat fra andre uka i desember(tredje prøveuke).

Jeg angrer skikkelig på at jeg ikke har tatt notater, og har derfor færre gullkorn å lene meg på i dette referatet. For vi har jo selvsagt hatt enormt mange gullkorn flyvende veggimellom den foregående uken.



Denne uken har vi utenom prøvene i Nydalen manifestert oss som en slags event-gruppe, og vi har (ikke minst) hatt et førsteklasses Fjerdeklasses julebord.



Og det var sånn vi startet uken. Man kan jo undres over valg av juleborddag (en mandag?!) - men for at alle elleve kunne delta måtte det bli sånn. Rogalending og nybakt pappa Olec fikk dermed tatt turen, og endte som vert for årets nach-spel, nach-spiel (yrkesskade). Det var vakkert, det hele. vi hadde pyntet oss, flottet oss med ordentlig god restaurant (vi er jo godt over gjennomsnittet opptatt av god mat), det var skikkelig godt og veldig veldig hyggelig. Vi dro videre på bar og var i det hele tatt enige om at dette var helt vilt koselig, alle var veldig pene, det var veldig lenge siden vi hadde greid å samle absolutt alle og hvor unikt og fantastisk er ikke dét!?Da undertegnede var i seng kl 0530 og ble vekket av sønn kl 0630 tenkte jeg fortsatt at det var skikkelig verdt det.
Forøvrig var vi fnisete men ganske freske på prøve dagen derpå. litt slække- men Jo (regi) sin stil er litt slækk den også. Eller er den nå egentlig det?!: vi har jo snakket i krokene om at han jobber selv om han tilsynelatende er litt bakpå av og til, for plutselig er han så sinnsykt på- og da må ikke vi henge igjen langt der bakpå liksom.



En av dagene ble det rar stemning på tampen av prøven. Da måtte vi ta en prat, Jo og oss. Det var fint. Henriette proklamerte at hun ville bli intet mindre enn sjeleglad hvis han var konkret og tydelig på hva "busken" skulle holde på med.. ("Busken" er en karakter som er funnet på for anledningen, og som naturligvis kan gi litt angst a la- "jeg ender opp som den busken helt uten funksjon. Foreløpig er Strømgrens plan også litt lite uttalt. Men det begynner å tegne seg sakte men sikkert en vakker liten buskis- ha ha). Nader "impromaskin" Khademi vrei seg i stolen over avtalen om å holde igjen litt på tilbudene, ihvertfall til etter vi hadde prøvd på helt konkrete ting. Han mumlet noe om at hadde det vært opp til ham så ville han bare latt tilbudene strømme på det siste slutt...men men". Jo snakket derfor om fokus i scenene (litt sånn førsteklasse pensum - hvem har oppmerksomhetsballen? Hva er viktig i scenen?) og at var det noe han var god til så var det timing-greier. Dette trodde vi på. Og alle var enige om at det var bra med sånne prater som dette. Her kunne jeg skrevet noe mer Paulo Coelho-aktig om kommuniksjon som nøkkelen til all god samhandling , men dere skjønner hva jeg mener.



Jeg husker at Strømgren på arrangør-seminar var motvillig til å sette merkelappen komedie på denne forestillingen, fordi vi ikke visste hva den kom til å bli ennå (Tom Remlov prøvde å selge forestillingen til arangører over det ganske land med overskriften "verdens mest spilte komedie", men her ville altså ikke kunstnerne dikteres riktig ennå). I skrivende stund er jeg imidlertidd relativt sikker på at det er der vi ender altså. I underholdningens tegn. Det er ihvertfall stor idérikdom i rommet og masse fantasi. Jo er dessuten befriende uredd ting som er dumt, enkelt eller som ikke "går opp". Men det skal ikke gå på bekostning av det som er viktig i scenen. Det er et morsomt spenn å befinne seg i. Alvorligtullete som Hanne kalte både oss og stykket. Det er ganske beskrivende. 




Etter onsdagens prøve på Riksteatret var det Dramatikkens Hus julefest og lansering: Vi opptrådde med en Nesoddspel-sang som var omskrevet for anledningen. Vi skulle få betalt, så vi var opptatt av å gjøre det veldig ordentlig. Så vi øvde og spytta tekst som ville lamaer for å få over den sylskarpe teksten "Huset her har greid seg bra, subsidier gir oss alt vi vil ha". Vi trodde at vi bare hadde kjørt på med en del refaranser til tekst, dramatikere og subsidier, med enkelte åpenbare nødrim og en sing-back versjon der utallige "Nesodden" kunne høres i det fjerne, men vi fikk høre fra oppdragsgiver at dette var sylskarp satire. Litt ekstra art by accident kom godt med der altså. Gøy var det åkkesom. Omlag halvparten av fjerdeklasses produksjoner opptrådde også med andres tekster, og vi var stolte som haner da vi fikk høre utdrag fra vår egen dramatiker Ester Grenersens stykke for Radioteatret.



Ellers har vi det ganske så artig på prøve. Tester ut forskjellige retninger på scenene. Er spent på hva slags sjanger vi ender opp i. Får blåmerker av ville sex- aktige improvisasjoner (den derre magiske blomsten i stykket får heftige utslag), blir skikkelig glade og stolte når vi gjør dansegreier, for vi føler oss så flinke fordi det ser gøy ut så fort, og vi synes det er stas at Jo Strømgren vil gjøre dansegreier med oss. Jo er oppe på scenen og viser i tide og utide, vi kopierer så godt vi kan. Vi kommer med forslag i tide og utide, Jo tar det inn så godt han kan.



Fredag tok vi lang lunsjpause for å sørge for at Fjerdeklasses Produksjoner i enda større grad blir en slags event-maskin: vi tok oss en runde med Luciatog på huset. Ingen hadde rukket å bake lussekatter, men vi kjørte på med sjokolade og pepperkaker, rælete glitter og hvite gensere. Om ikke annet håper vi det gav et lite avbrekk der oppe i kontorlandskapet i Nydalen.



Lørdagsprøven bestod bare av Eldar og meg, Jo, vår eminente inspisient Pernille og produksjons assistent Ilene (to herlige damer å ha i rommet rett og slett) vi la en slags skisse av stykkets to siste scener og gikk hjem med en følelse av at vi har tråklet oss igjennom det hele nå. Det føles bra, for det er nå vi skal begynne å bygge utover. Vi lurer fortsatt på hvor nakne man er i sånne nakendrakter, og om Gro som skal være med oss på kostyme vet hva hun skal begi seg inn på når alle kostymeskift blir beskrevet som "ja, dette blir et lynskift". Strømgren nevnte noe om korsang. da blir jo truppen både lykkelig og komplett.


Vi gleder oss til fortsettelsen.


mandag 7. desember 2015

EN MIDTSOMMERNATTSDRØM I VINTERKLÆR - UKE EN


Fraværende: Vikingpappa Olec og postmodernedramaforfatter Espen. Ingvild er mentalt, og innimellom fysisk, tilstede.


En referent ser tilbake (og dette er det hun husker) :

23. november 2015. En merkedag i Fjerdeklasses Produksjoners historie: Dagen da vi, den tøysealvorlige frigruppa med alt for mange medlemmer, skulle bli hentet inn i institusjonen. Og ikke hvilken som helst institusjon: Selveste Riksteatret har forbarmet seg over oss! De mener vi hører like mye hjemme der som ute i det fri. Og de mener vi bør fusjoneres med Shakespeares vakreste tøysealvorlige eventyr; "En midtsommernattsdrøm". Vi kunne ikke vært mer enige. Allerede før prøvestart er vi rørte og overveldet av tanken på å busses rundt i Norges langstrakte land og forkynne det teatrale budskap til bygd og by. Det er så vakkert.
Vi er klare.
Og vi tropper opp i Nydalen og kjenner at alt er akkurat som på første skoledag; boblende, keitete, litt overspent og veldig, veldig stas! Noen kommer for seint, sånn er det alltid første skoledag, og derfor går det helt fint. Vi hilser og klapper. Tom Remlov tegner og forteller, presenterer og introduserer, og vi får se hele Riksteatret samlet i ett amfi. De er skikkelig mange og skikkelig, skikkelig fine.

Og midt blant dem står Jo Strømgren - vår regissør! Vi er veldig spente på å både skulle ha regissør og være på et institusjonsteater. Blir det for mye? Vi håper ikke det.

Jo Strømgren er lang. Og trønder. Og ordknapp. (De siste to er uløselig knyttet til hverandre.)
«Ja», sier han. «Shakespeare», sier han. Vi spisser ørene. Trenger vi å modernisere Shakespeare?
Nei. Men vi tar ham på alvor. Vi skal være i Athen. For det står i teksten at vi skal være i Athen. Så da hører vi på det. Og så trenger vi ikke å høre på så mye mer, sier Jo Strømgren. Vi nikker. Alt kan skje. Er det det han mener, tro, at alt kan skje? Vi håper det.

Og så får vi utdelt manuset. Hurra!
«Æ har strøkke litt,» sier Jo Strømgren.
Litt.
Manuset er på 35 sider.
Vi leser det. Og lurer på hvor det har blitt av resten? Jo sier at vi skal fylle ut resten, på andre måter; ny tekst, kanskje, innimellom skal vi kanskje danse og synge? Det høster applaus. Vi er entusiastiske. Og vi har barokkmusikk, vi har trikot, vi har hverandre. Vi har alt - og sier «ses i morgen i joggebuksa!» og ler.

Dagen etter møter vi i joggebuksa. Vi tuller jo aldri med joggebukse - her er det ingen tid å miste! Vi innser at vi er selve personifiseringen av «teaterklisjé», at stykket allerede har iallefall tre metalag hva gjelder teatertrupp som spiller teatertrupp som spiller osv. - og at vi elsker det. Med trykk på elsker. Jo gir oss oppgaver som ligner faretruende mye på kontaktimprovisasjon, og er det noe denna gjengen kan så er det kontaktimprovisasjon! Vi kunne det iallefall på skolen, og merker at vi er noe rustne idet vi kaster oss ut på gulvet med liv og lemmer. Det rødmes og rulles og fnises og poseres. Jo storkoser seg (tror vi). «Så det er sånn det er når folk liker å jobbe sammen», sier Jo. Det rødmes mer, om enn litt kokett. Og vitses, på ingen måte kokett. Vi blir overivrige og kommer i skade for å tro at vi er dansere, og ruller på oss lyskestrekk og kramper. Det er verdt det.

På vei hjem preges bussturen av ivrig opprømthet:
«Tenk at det bare er dag to og vi allerede har simulert sex! Jeg er så glad!»

Dag tre står i underholdningens og møtevirksomhetens navn. Riksteatrets hovedsponsor DNB har åpnet dørene i Barcode for alle teatrets arrangører og kulturhusledere, som er på seminar for å lære mer om vårens Riksteaterrepertoar - og for å forføres av "En midtsommernattsdrøm". Jo Strømgren og vi presenteres med en liten introduksjon av både de strømgrenske visjoner, Shakespeare og Fjerdeklasses Produksjoner, og det er god stemning. Vi snakker med sedvanlig lett kaotisk ordflyt og får høre at vi er sjarmerende. Det tar vi med oss videre inn i dagen, som skal bli lang, oksygenfattig, men fin: Vi har nemlig fått låne møtelokale i samme bygget for å ha produksjonsmøte i Fjerdeklasses Produksjoner. Vi har saker å diskutere. Vi føler oss viktige og kule (i motsatt rekkefølge).
Espen kommer innom og har ring i ørene og splitter nytt boliglån. Det gir riktig nerve, og vi gyver løs på store spørsmål, både visjonære og konkrete. Vi fatter vedtak og klapper for kunsten, livet og oss selv.

På et tidspunkt mangler vi både mat og luft. Og skjønner at vi ikke kommer oss ut uten nøkkelkort. Vi føler oss litt som skikkelig luksuriøse gisler, men det er greit: Vi er nemlig lovet mat. Fordi vi har lovet Riksteatret noe i gjengjeld. Vi er hemmelige gjester; vi skal dukke opp igjen mot kvelden og overraske den samme gruppa som vi møtte tidligere på dagen, og underholde, vitse om Shakespeare og frigruppelivet og dele ut tre Riksteaterpriser.
Vi er nemlig glade i å si ja i Fjerdeklasses Produksjoner - selv om vi ikke alltid vet helt hva vi sier ja til. Noen i gruppa minner resten på at vi også har sagt ja til å underholde på julebordet til Dramatikkens Hus. Dette åpner for det uunngåelige spørsmålet: Har vi blitt en sånn eventgruppe? Er dette noe vi i såfall bør ta stilling til?
Vi velger å ikke gjøre det i kveld, altså ta stilling, men heller konsentrere oss om å konvertere «Interneringssangen» fra Nesoddspelet til intimt julebordformat, og dessuten klekke ut noen passe festlige one-liners til prisene. Det går helt middels til vi får julemat.
Da går alt som en lek.
Vi danser så skoene revner. 
Vi roper «internering!» som aldri før.
Vi prøver å være den helt perfekte blandingen av presise, folkelige, effektive, sylskarpe og sjarmerende.

Etter at alt er ferdig er vi usikre på hvor mange vi kan krysse av på, men vi fikk iallefall sagt «Midtsommernattsdrøm» mer enn én gang.

De to neste dagene er vi lykkelige over å være tilbake i allerede kjente og kjære, antikkgreske omgivelser, og vi fortsetter å rulle, kravle, lese, avbryte, skravle, skryte, tenke, improvisere.
Og fundere.
Hvor naken blir man egentlig i nakendrakt?
Hvor mye Shakespearetekst kan man ta bort før det slutter å være Shakespeare?
Hvor mye annen tekst kan man legge til før det slutter å være Shakespeare?
Hvor mye kan man rekke å spise av Riksteaterkantinas glitrende mat i løpet av én lunchpause?
Hva er forskjellen på busk og eføy?

Denne uka lærer vi dessuten følgende om Jo Strømgren:
Jo Strømgren er ikke redd for kroppskontakt.
Jo Strømgren går aldri i joggebukse.
Jo Strømgren er likevel alltid den mest tøyelige i rommet.
Når Jo Strømgren sier «den pølsa er for lang» snakker han om tekst, ikke mat.
Jo Strømgren snakker generelt mye om pølse.
Derfor er det et paradoks at Jo Strømgren lever utelukkende på Daim, røyk og kaffe.

Og vi trives foreløbig særs godt som frigruppe i institusjonsland.
Såpass at vi må klype oss bittelitt i armen.