Norsk teater avføder jevnlig debatter om rollebesetning. Enten de dreier rundt stereotype kjønnsroller, «fargeblind» rollebesetning eller alderssegregering av kvinnelige skuespillere, er konklusjonen alltid den samme: Norsk teater er konservativt og unnvikende.
Ine Therese Berg, Morgenbladet
(anmeldelse av Frøken Julie på nasjonalteatret)
(anmeldelse av Frøken Julie på nasjonalteatret)
Vel tala som dem sier.
SvarSlettTenker endel på at det føles som en umulig sak å debattere f.eks alderssegregering av kvinnelige skuespillere i teatret. På den ene siden er jeg alltid for debatt, og tror at ting vil endres hvis det blir snakket nok om, men sitter også med en sterk følelse av at jo mer man snakker om 'det alle vet'- at tingenes tilstand ikke er som de bør være- så er man med på bekrefte og dermed sementere situasjonen.
F.eks snakket om at kvinner over en viss alder ikke lenger er attraktive på jobbmarkedet. Plutselig er settes jeg i en offerrolle, der jeg tenker at jeg i kraft av mitt kjønn skulle være en mindre attraktiv skuespiller etter fyllte 40. Og når vi tenker dette vil det automatisk, selv om man synes dette er feil og synd og alt sammen, snike seg inn en ufortjent statusforskjell mellom meg og min mannlige kollega.
Det samme gjelder vel for både kjønnsrolledebatt og "fargeblindhet" . Og da har vi det kanskje gående da?
Jeg mener ikke at vi ikke skal debattere, men prøver å finne ut hvorfor debattene ikke ser ut til å føre noen vei. Er det noen andre som har tanker om dette?