Skrevet for omtrent ett år siden om fri improvisasjon i forbindelse med produksjonen Gjøkeredet.
Jeg
hater dette.
Jeg
hater kunst.
Jeg
hater kunstnerisk frihet.
Jeg
hater veien til kunstnerisk frihet.
Jeg
hater den pinlige og smertefulle veien til kunstnerisk frigjøring.
Jeg
hater frihet.
Skjerpings.
Det
er viktig å være åpen i slike prosesser som dette.
Spesielt
denne første dagen.
Denne
første timen av den første dagen av tre hele dager med komplett
kunstnerisk frih.......
Hvor
er Gjøkeredet!?!
Kan
noen trille inn scenografien igjen? Pliiiis? Pliis-aah?! Kjetil?
Plis-plisa-plisa-pliiis? Hvor er Kjetil forresten?
Kjetil?
Bob?
Kapittel
1:
Paralysert.
Hanne
sitter på kanten av sceneplattformen og dingler med bena. Har en
el-gitar på fanget. Driver høytlesning i mikrofon. På engelsk. Det
dreier seg om samfunnet og det dreier seg om sannhet.
Den
kjente og kjære mikrofonhøytlesningsatmosfæren
legger seg i rommet.
”Eksistensfølelsen”.
Tittelen
alene blokkerer øregangene mine, så det blir umulig å høre
teksten.
Viktige
eksistensielle greier.
Jeg
for min del har ekstistensangst.
Denne
situasjonen eksisterer i alt for høy grad.
Kapittel
2:
Hanne
leser, jeg svetter.
Eldar
balanserer rundt på scenegulvet på stylter med et konsentrert
uttrykk i ansiktet. Det er tydelig at han vet hva han driver med.
Senere
skal han komme til å klimpre på el-gitar og synge Blowing
in the wind med Hanne.
Da
setter kjukken foten ned.
”Do
Mattias Huhn a favour will you?
Not
that song, pleASE!”
Kapittel
3:
Hanne
leser, Eldar balanserer, jeg håper ingen ser på meg.
Går
det en streng mellom meg og Ine?
Kan
det være at hun er like lost som meg der hun sitter sammenkrøpet på
en pall, med knærne under haka?
Hun
er uansett mer ”i det”. Har mot nok til å ikke late som hun er
geskjeftiget med noe når hun ikke er det.
Jeg
er ikke ”i det” i det hele tatt.
Håper
ingen ser på meg nå.
Kapittel
4:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, jeg har røde merker på
halsen.
Ingvild
har allerede funnet den perfekte vei ut av denne frihetstorturen.
Det
vil si inn,
i seg selv.
Forsøk
på meditasjon i kaotisk rom.
En
velbegrunnet handling, uten risiko for samhandling.
En
flott idè.
Kapittel
5:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, jeg fryser.
Nader
tilbyr meg en snus og kaster snusboksen over bordet til meg.
Den
suser forbi meg langt til siden og blikkene våre møtes i en felles
forståelse av at dette var et elendig kast.
Hah!
Et
begripelig øyeblikk av menneskelig relasjon i alt dette kaoset.
Puster
igjen.
Klarer
å karre til meg nok surstoff til å se rommet med nye øyne et
øyeblikk.
Vi
er jo egentlig ganske vakre.
Vi
ser plutselig så unge ut alle sammen.
Kapittel
6:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, jeg gjesper en angstgjesp.
Apropos
unge!
Helle
ligger med naken overkropp på trampolina.
(Kun,
men heldigvis!, inntullet i svart scenetape.)
Gynger
på trampolina i et hav av dopapir som jeg tidligere har vært med på
å kaste i kunstneriske buer gjennom lufta.
Kommer
på grunnen til nakenheten, at hun ønsket å være et spedbarn, født
ut av en stor vagina, som skulle være oss.
Jeg
får meg ikke til å gå bort å spørre om hun vil at vi skal være
vaginaen hennes nå.
Kapittel
7:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, jeg gjesper igjen.
Slenger
meg med Olec og synger fotballsanger.
Noe
må man forsøke å foreta seg.
Synger
TIL-sangen av full hals.
”Vi
er bønna i fra nord, ta vel imot oss!!”.
Mattias
gjør en avvergende bevegelse i min retning. Er det ikke det han
gjør? Vifter meg vekk? Jo. Det er bestemt det han gjør. Nå rister
han på hodet også. Ikke mulighet for feiltolkning der.
”Olec
ist sing-ging!”, forklarer Mattias. Åja? Ok. Ja, da så.
Jeg
setter meg igjen.
Espen
gjør meg oppmerksom på at det ikke var
TIL-sangen
jeg hadde sunget, men landslagssangen.
Kapittel
8:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, jeg har unormal hjerterytme.
Jo
styrer en radiostyrt bil med en lapp hvor det står
”Hjelp!
Jeg har ingen egen vilje!”
Ønsker
meg en sånn lapp.
”Hjelp
ønskes! Har egen vilje, kan byttes mot full umyndiggjørelse.”
Byttes
også gjerne mot Jo´s komplette ro og tilforlaterlighet i all denne
galskapen.
Hvordan
gjør han det?
Kapittel
9:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, jeg sliter.
Espen
skriver.
Han
tar seg med jevne mellomrom til pannen, klør seg i hårfestet. Man
kan se at han faktisk
tenker, han later ikke bare som.
Kjenner
at ansiktet mitt overhodet ikke ligger i de foldene som vitner om
refleksjon og tenkning.
Altså
kan det ikke være det jeg driver med.
Espen
reiser seg og begynner å løpe.
Hvor
tar han det fra? Alle disse impulsene lissom?
Jeg
vil helst skrive noe om Afrika, eller Midtøsten.
Noe
reelt.
Men
alt det står jo i avisen.
Kapittel
10:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, Espen løper, jeg
noier.
Henriette?
Hvor
er Henriette?
Ser
henne ikke noe sted i rommet.
Tør
ikke reise meg å se etter henne, vil ikke at noen skal få øye på
meg i min stakkarslige tilstand. Prøver å krype sammen til en enda
mindre ball enn jeg allerede er.
Henriette
sitter plutselig ved bordet.
Smiler
sitt strålende smil.
Spanderer
et megetsigende blikk.
Ser
like lost ut som meg.
Henriette
den reddende engelen.
Kapittel
11:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, Espen løper,
Henriette smiler, jeg puster.
Plutselig
har alle samlet seg her.
Plutselig
befinner alle seg rundt bordet. Smertztisch!
-og
fortviler. Fortviler over kunstnerisk frihet.
Bortsett
fra meg. Jeg fortviler ikke. Ikke nå lenger.
Jeg
er varm.
Elsker
dette.
Elsker
dette rommet.
Elsker
dette rommet med denne gjengen i.
Jeg
elsker skup.
Skrevet mai 2011.
ååå..d va mange gode minna:) Elske denna lille merkelige skildringa av fullstendig rot...TAKK
SvarSletthar sittet lenge å villet skrive noe, men til slutt ble det bare PLING, PLONG, HURRA!
SvarSlettÅh, denne teksten er så fin! Jeg elsker den!
SvarSlettElsker ikke det da... Det sorte rommet og kaotisk press om å lage VIKTIGVIKTIGVVIKTIG teater. Kjempe mot følelsen av at man skulle ha gjort noe viktigere. (enn teater?). Bare bli flau over egen inkompetanse og manglende kreativitet, og i tillegg flau sånn som man blir flau når man er sammen i et rom og skal spille teater, og alle mener og føler masse og man improviserer fram relativt middelmådige små etyder mer eller midre for seg selv. Åh, kjenner på alle de æsjete følelsene som kommer veltende opp i meg. Æsj æsj æsj... Jeg var forresten ikke "i det" i det hele tatt. Var bare flau og kvalm.
Vent litt..vi skal på' n igjen i sommer... Ja, det stemmer det. Hoi! Da er det bare å lade kanonene da altså. Det pleier jo å bli bra til slutt tross alt. Et svangerskap begynner jo med morgenkvalme og ender med et skrik -nytt liv er på vei! spennende saker!
Eller?