Tid:
17.00-22.00
Sted:
Dramatikkens Hus
Tilstede:
Henriette
Helle
Nader
Ester
Jo Adrian
Ine
Espen
Hanne
Ingvild
Olec – kun under forestilling
Eldar – referent
Vi møter opp to timer før forestilling og diskuterer
brevet til Olec, hvor mye det skal forandres og hvordan vi skal gjøre det med
etterprat med publikum. Vi blir enige om å gi Olec et håndskrevet brev (mye
grunnet mangel på printe-mulighet) og gjøre kun minimale endringer med teksten,
pluss å tilføre en liten ”snert” i avslutningen. Vi diskuterer også om vi bør
gjenta etterprat inne salen, med publikum, som vi gjorde etter gårsdagens
forestilling. Noen av oss følte at vi ble vel selvsentrerte under etterpraten,
og at det var stort sett vi selv som pratet… om oss selv. Vi blir enige om å ta
etterpraten ute i foajeen, i en mer minglete setting med publikum.
Vi diskuterer entusiastisk gårsdagens opplevelse.
Henriette forteller at hun kastet opp i hele går etter etterpraten, etter å ha
styrtet en øl med lavt blodsukker. Hun avkrefter at det kun hadde med den selvopphøyede
etterpraten å gjøre.
Realistiske som vi er innser vi at lista ligger høyt
for dagens forestilling. Vi greide ”det” i går. Vi forsket oss frem til en
forestilling. Vi ”var” i rommet, hos hverandre og med publikum. Men da var alt
nytt og interessant. Nå er formen gjort og testet for et publikum. Espen sier
han(hen) er mer nervøs for dagens forestilling, Ine også.
De to største ”overraskelsesmomentene” i
forestillingen (Olecs brev og Jo’s fem-minutter) er vanskelig å gjøre store
endringer med. Olecs brev blir tilført en herlig avslutning der han selv må si
”You’ll never walk alone” er tidenes fotballsang. Noe som er rimelig tøft å si
for en Manchester United-fan av hans rang. Og hva med Jo’s fem-minutter med
mayhem? Hva skal han finne på til i kveld? Hvordan skal han toppe gårsdagens
kleinhetsfaktor under ”Ellinors vise” med patos? Hanne er nysgjerrig og vil
vite. Gruppa stopper henne fra å manipulere Jo til å avsløre. Vi blir enige om
å fokusere på forskningen, være i rommet hos hverandre og hos publikum, og på
denne måten å finne den kvaliteten denne spesielle formen for teater kan ha. Og
når vi kommer rimelig kjapt til konsensus bruker vi like lang tid etterpå til å
berømme oss selv over hvor flinke og effektive vi er blitt til å oppnå
konsensus (tap yourself on the back).
Vi kjører gjennom avslutningsdansen og superhelt-sekvensene
med vår eminente koreograf, Thea Bay. Musikken var litt lav og rar i går – den blir
justert. Vi blir enige om å møtes tjue minutter før forestilling for å innta
den nødvendige tilstanden en slik forestilling trenger, i fellesskap. Vi rydder
scene og sal for personlige, forstyrrende materiale. Helles pappa,
Fjerdeklasses Produksjoners egne produksjonsapparat, blir overrekt en
velfortjent gave og mottar en real klassemasseklem. Ine skriver Olecs brev.
Nader pugger på å si ”Phuket”, og ikke ”Puthek”. Noen spiser mat - undertegnede
synder og bestiller seks biter tempura maki med scampi (apropos ansvar…).
Forestillingen
-Alle samles i sirkel på scenen, inkludert Olec, og
tar en fokuspust, går gjennom Hannes spel-sang og tar et felles stille ”utrop”.
-Vi er i rom, hos hverandre
-Vi tar i mot publikum. Hvor er søstera til Hanne?
Svikter Skille-Reitan-slekta igjen? Neida, der er hun!
-Vi stiller oss opp og tar inn publikum.
-Ine trer frem: vi er i gang.
-Gjentar vi oss selv? Neida, vi er her. De er hos
oss.
-Det kommer latter. Det er en konsentrert, samlet
stemning. Det smiles. Noen er litt usikre.
-Jo går på og løper i sinna-sirkelen, og tar ansats.
Oppgjør! Han feilsiterer gruppa og blir arrestert. Han retter sin frustrasjon
mot gruppa. Ta revolusjonsviljen steget lengre eller gjøre det samme som i går?
Marius Kolbenstvedt vil at vi skal ta den lengre. Gruppa stoler på Jo. Hvordan?
Sang som i går?
-Jo begynner å kle av seg og oppmuntrer gruppa til å
følge ham i revolusjonensånd. Gruppa blir veldig usikker. ”Hvilket signal
sender det?”. Det protesteres individuelt. ”Det betyr forskjellige ting,
avhengig av hvem som kler av seg!”, ”hvilken revolusjon er dette?”. Jo står i
bare trusa. En publikummer på andre rad, en kvinne, reiser seg plutselig opp og
kler av seg. Gruppa blir paff. Hun kommer opp på scenen. Enda en til kommer opp
naken fra publikum.
-Noen fra klassen begynner å kle av seg. Andre
develer. Noen er helt nakne. Noen har buksa på knærne. Hanne klarer ikke bestemme
seg og ender opp med et kompromiss. Det synges: den styggeste versjonen av ”Ellinors
vise” noensinne, men muligens ikke den mest uinteressante. Jo og de to nakne
publikummerne dirigerer (det hjelper ikke). Noen fra publikum applauderer.
Sangen er slutt.
-Vi går hurtig videre i forestillingen. Klær kles på
og ryddes hurtig vekk.
-Superheltene tar over. Publikum puster ut.
-Olec kommer på scenen. Skjelver. Leser. Reagerer og
rødmer over siste setning som stotres frem.
-”What is love”! Vi danser (uten sko). Pose!
-Publikum applauderer. Vi bukker på rekke. Vi tar en
Gørild Mauseth-bukk, men noen av publikum har allerede reist seg.
-Vi snakker med publikum i grupper. Flere kommer på
scenen. For det meste folk vi kjenner. Det føles godt. Det måtte bli sånn. Alt
er sant. Noen ville kanskje ha noe annet, men det var dette som stemte nå. Vi
forsker og skal fortsette med det. Neste år er allerede klart: Nesodd-spelet.
Nesodden: stedet hvor ingen ting av historisk interesse har skjedd, stedet uten
historisk betydning – det er klart at det stedet må få sitt eget spel. Espen
starter søknad allerede i morgen.
Takk til alle som har preget oss gjennom tiden,
sparket oss bak og på en eller annen måte har vært der. Takk til publikummet
som delte denne prosessen/opplevelsen sammen med oss.
TO BE CONTINUED!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar