En fjerdeklasses turnè - om asylmottak, aking og felleskap

Vi har nå spilt 20 av 60 forestillinger av ”En midtsommernattsdrøm”, og det er veldig fint å være på turnè med Riksteatret. 

Fjerdeklasses Produksjoner med teater til folket. Dagene fyller seg selv under turneleders kyndige veiledning. Det er som å være på en avansert gruppereise i et merkelig fint, litt slapt parforhold. Vi kjører og kjører, triller kofferter inn og ut, leter etter wifi, legger oss i dresserte senger, stjeler kokte egg fra frokosten og planlegger hva slags takeaway vi skal spise etter forestilling. Et relativt enkelt, svært privilegert liv. Vi trener, leser og kommuniserer med de hjemme. Vi prater konstant om livets små og store spørsmål mens vi jakter på badekar og frisk luft der vi er dumpet av for natten.  Vi forsøker å fortrenge ettermiddagstimene hvor mørket faller på og vi alle i stillhet jakter på energien vi vet må komme også i kveld. Vi søker det kollektive fokuset som oppstår i det inspisienten starter forestillingen og dagens høydepunkt er i gang.

Selv synes jeg kanskje det vanskeligste med å være på turne er å forsvare for meg selv hvorfor jeg bruker alle døgnets timer på å spille 2 timer teater hver kveld. Selv om jeg elsker det. Og selv om det denne gangen er en utrolig morsom forestilling å spille. For å få dette personlige regnestykket til å gå opp skal mange faktorer på plass. Blant annet bør prosessen være relativt givende og innholdet av de 2 timene vi skal gi videre til publikum må føles viktig. Eller gjøres viktig. Da Fjerdeklasses Produksjoner ble spurt av Riksteatret om vi ville gjøre ”En midtsommernattsdrøm”, snakket vi litt om denne delen av arbeidet vårt, men kanskje ikke nok. Vi diskuterte mye de kunstneriske og konseptuelle aspektene, men mindre enn vi pleier hvorfor vi velger å gjøre akkurat dette - nå. Sakte men sikkert konfronterte vi hverandre med denne litt ulne følelsen underveis i prøveprosessen.

Turneliv gir mange timer til å fundere på hvilken virkelighet, hvilken samtid og hvilket samfunn vi lever i.  Og som jeg har valgt å arbeide i  som skuespiller.

Jeg gleder meg til mer turnè og nye 40 forestillinger, men jeg lurer på om hjertet mitt tåler flere morgener alene på hotellrom med Listhaug på radioen. Mennesker av kjøtt og blod blir snakket om som døde tall. 60 millioner mennesker var på flukt i verden i 2014. Flyktningestrømmen stopper ikke med det første selv om vi skulle ønske det. I 2015 søkte 31.145 mennesker asyl i Norge. Utlendingsdirektoratet er forberedt på at opptill 60.000 kan komme i 2016.  Uavhengig av hva man mener om hvilke penger som bør brukes hvor, er dette en realitet. Og det kreves at vi - primært som medmennesker, men også som samfunn og lokalmiljø, forholder oss aktivt til dette.

Da vi fikk hodet ut av tåka rundt juletider og begynte å se konturer av en forestilling, ble det naturlig for oss å gå en runde til i forhold til hvordan vi kunne få dette til å i enda større grad bli et ”Fjerdeklasses Prosjekt”. Et felleskapsprosjekt. Flere av oss i truppen har arbeidet frivillig på ulike hjelpetiltak i løpet av høsten og vinteren. Gjennom den muligheten vi har fått fra Riksteatret opplevde vi at vi enkelt burde kunne bidra med noe mer, også som gruppe. Vi ble enige om å besøke ulike mottak for flyktninger underveis, samt å invitere til forestilling der det er mulig. Vi skulle jo bringe teater til folket. Det ble raskt laget en slagplan, og Riksteatret var veldig samarbeidsvillige. Sammen lagde vi en pakke hvor alle vi skuespillere bidar med tid og drar på mottaksbesøk. Riksteatret bidrar med ”mangfoldsbilletter”, og de hjelper oss med organisering. På mange av spillestedene har vi hatt mennesker som bor på det lokale mottaket i publikum. Etter forestilling møtes vi for en prat eller drar på  mottaksbesøk på dagtid der det er gjennomførbart.

Så : det aller fineste med å være på turne synes jeg, er å få lov til å spille for mennesker som virkelig trenger et pusterom i en vanskelig hverdag. Og det er fint å få lov til å gjøre det sammen med andre som også synes det er viktig.

Det er befriende å vende fokuset fra individ til fellesskap, fra prestasjon til innhold, fra resultat til liv.

Det gir mening å gi en eldgammel kjærlighetskomedie den funksjonen den kanskje skal ha – nemlig å underholde, nære og befri oss alle fra oss selv. Om ikke annet for et par timer. Det har vært lærerikt og inspirerende å få lov til å komme rundt på mottak å synge, prate og høre de ulike historiene til menneskene som bor der. Og observere med egne øyne hvordan forholdene faktisk er på mottak rundt i Norge. Det er sterkt å høre menneskers egne refleksjoner rundt livene de lever og alt de har opplevd. Det har vært rørende å bli smittet av latteren deres over våre keitete forsøk på underholdning. Man blir ydmyk av å observere livskraft og sterk vilje i en nedslitt brakke på et fremmed sted hvor alt kjent er borte og fremtiden særdeles uviss.

På første mottaksbesøk i Sandnes ble jeg sittende ved siden av en syrisk mann som var professor i engelsk litteratur. Han kunne masse om teater og anbefalte en syrisk dramatiker som truppen skal undersøke videre. Han viste stolt frem sin nyfødte sønn som kom til verden 3 uker etter han og kona ankom Norge etter 4 måneder på flukt. Med båt fra Tyrkia til Hellas, tog, buss og føtter,  var de glade for å være i Norge. Men fortsatt redde. Hele storfamilien var spredd, mange internt fordrevne og flere nære borte for alltid.

 I helgen var vi på Lundeskogen mottak i nærheten av Fagernes og besøkte 50 enslige mindreårige gutter. Kule, smarte, vanlige ungdom mellom 15 og 17 år – alene, med begrenset mulighet til å fortelle om sine opplevelser. Latter, flørting og ambisiøs kommunikasjon ble urytmisk byttet ut med tomme blikk og knappe ord. En 15 år gammel afgansk gutt satt urolig ved siden av meg i lang tid før han med en nødvendighet som overvant alle verdens språk fortalte om uttrygghet, store tap og innsomnia. Han hadde en fetter igjen, resten av familien var tatt av taliban. Han ville bli lege.

På Ål møtte vi en stor gruppe ungdom etter forestilling. De fniste, klappet og smilte fra øre til øre.  To 12-år gamle gutter synes det hele ble vel mye oppstyr. De hadde bodd på mottaket i 4 år. En tredjedel av livet. De snakket flytende norsk. En tydlig preget 10-åring kom derimot til Ål med familien sin dagen før. Han var ennå ikke endel av gjengen. På mottaket i Arendal kom det mange voksne - kvinner, menn og familier. Vi klarte ikke møte dem etter forestilling, men fikk rapporter om at de hadde ledd sammenhengende i to timer, og snakket mye om opplevelsen sammen etterpå.

Vi kunne selvsagt ha gjort mye mer. Jeg tror mange deler den følelsen. Vi kunne definitivt ha visst mye mer om en stor og komplisert tematikk. Men det er ikke tvil om at det å gjøre bittelitt også har verdi. Det å oppleve en annerledes og morsom kveld, få vist frem hverdagen sin, bli vist interesse og engasjement – det betyr masse i en vanskelig situasjon. Vi har fått oversatt synopsis og introduksjon til vår Midtsommernattsdrøm til Engelsk, Farsi, Dari og Arabisk. Dette har gjort samtalene enklere. I tilegg har vi med oss store bilder fra forestillingen. De gir oss en inngang til allmennmenneskelige temaer som stykket berører. De stedene hvor språk er blitt en utfordring, har vi kommet langt med fysikk, bilder av familiemedlemmer, akebrett, kjeks og musikk.

Det er mange måter en som privatperson kan bidra hvis man har lyst og mulighet. Som flyktningeguide eller norskhjelper gjennom Røde kors, invitere på middag gjennom eksempelvis ”KomInn – lær norsk rundt middagsbordet”,  delta på språkcafe på biblioteket eller bli frivillig på mottak over hele landet. Det er også en svært  takknemlig erfaring og engasjere seg med en arbeidsgiver i ryggen. Det gir mange nye muligheter og fellesskapet gir kraft. Jeg håper andre kunst- og kulturinstitusjoner som ikke allerede er i gang med egne tiltak - både stedfaste og omreisende - får lyst til å gjøre noe av det samme.

Vi er alle nødt til å aktivt forholde oss til den store nye gruppen mennesker i Norge – de fleste drevet på flukt av stor usikkerhet, konflikter, overgrep, terror og undertrykkelse. Som kunst og kulturaktører har vi en unik mulighet til grenseløs kommunikasjon, på tvers av språk, kultur, menneskelig erfaring og statsborgerskap.