Det vanskeligeste er en blogg -Tramtatam 2. prøvedag!

 

Prøvedag 2 av 5 (6) – Det enkleste er pistol 2016

Tilstede: Hanne, Ine, Henriette, Jo Adrian, Ingvild, Espen, Helle (referent) 

Referenten er en av de første på post sammen med Ingvild og Espen kl 16.00.

De andre kommer ilene til etter andre jobber  er gjort og/eller barn er matet.

Alle er enige om at Jo Adrian laget et fint og imponerende konkret referat etter gårsdagens økt. Hvordan han fikk det til er et mysterium. Vi andre orket ikke tanken engang.  Hvem skal referere i dag? Ingen sier noe. Alle jobber dobbelt, halvparten har plutselig barn.

Isj, det virker smålig av undertegnede å sloss for nattesøvnen.

Jo Adrian forteller entusiastisk at bloggen har effekt – det er hele 50 stk som har vært inne siden i går! Dette må gjøre noe med billettsalget.

OK;

Jeg kom løpende fra Torsovteatret etter å ha kastet tigerdrakta kl 16. Møtte Ingvild og Espen, etter vært kom både Hanne; Henriette, Ine og Jo Adrian. God gjeng.

Først og fremst: sjenkebevilgningen er i orden.

Vi jubler. Vi er alle enige om at vi er et viktig steg nærmere forestilling.

Espen og undertegnede tar et raskt møte med tipptopp teknikkere fra Oslo Nye som forsiktig lurer på om vi vet noe mer om helgens begivenhet? Vi smiler veldig  og kremter ”stunt” så overbevisende vi kan. Vi vet jo en hel del, men vi vil helst ikke bestemme oss ennå. Vi får frist til midtnatt. Og lover vi skulle skal sende dem en mail før kvelden er omme. (Skit. Note to self: send mail).

Vi er enige om at vi ikke har tid til prøvevegring. Vi hiver innpå knekkebrød og snakker en liten halvtime om det – før vi kaster oss rundt bordet for å redigere tekster som skal være med i åpningen. 

Vi bestemte raskt at vi ikke hadde råd til å ha alle 7 på jobben og deler oss i to lag. Smart. Vi føler oss effektive.

Vi skriver. Leser. Diskuterer hvor tydelig vi skal være. Blir enige om å luke ut alle ord som forklarer Tramteateret og tidsånden en til en. Det er nesten alle ord. Vi setter sammen de som er igjen. Vi blir nesten enige eller later som vi er det - og fortsetter.

Vi snakker om hva fjerdeklasses Produksjoner er. Hanne og Espen har snakket sammen i pausen i dag på NRK-jobben de har for tida; vi må kanskje redefinere oss noe som gruppe. Vi kommenterer, tenker og spiser mer knekkebrød.

Vi snakker om fellesskap, om teater som et rom for kritisk refleksjon, om samlivsbrudd, om prøvene vi holder med her og der parallelt, om ulikheter ift kjønn og hvordan kvinnelige regissører oppleves som vanskelige når de sloss for det som lages mens mennene er visjonære. Referenten kjenner på kvalmen over kun 3 prøvedager igjen og deligerer krampeaktig oppgaver for å drive kvelden videre. Men blir kjapt enige med seg selv at disse samtalene er jo hele grunnen til at hun er her. Og bestemmer seg heller enn å stresse - for å følge Jo Adrians glimrende eksempel  - og rett og slett jobbe. Han sitter konsentrert i et hjørne og produserer pressemelding for folket.

Og så er vi i gang igjen! Ine og Hanne redigerer lydklipp, Henriette vår dronning på sosiale medier, produserer nydelig innhold.  

Det tikker inn en sms fra musikalsk ansvarlig Kjetil; ”det alltid er god reklame i at Fjerdeklasses 

Produksjoner koser ræva av seg sjølv på facebook med korsang!”

Vi satser på at flere er med han.  

Jo Adrian mener  dårlig internett er verre enn Malaria.

Henriette opplyser om at Brad Pitt og fruen skal skille lag.

Referenten reagerer høylytt til hennes egen og alle andres overraskelse.

Vi snakker litt om å skille lag.

Referenten spiser sitt ca tolvte knekkebrød med havsalt. Vi snakker litt om salt.  

Ingvild piler på forestilling klar for et helvetes nachspiel.

Ine kommer løpende gjennom rommet jubler ”vi er on a roll!

Hanne og Ine har no bra på gang på scenen.  Nå er det god stemning! Det går visstnok veldig bra i lydredigeringsavdelingen.

Referenten mister alt hun har skrevet siste halvtimen pga nettet som bryter sammen.

Alle er enige om at det er relativt tullete å anmelde stuntet vårt. Vi må ringe avisene som har meldt sin interesse og heller få dem til å skrive om forestillingen. Ingen har tid til å gjøre det. Noen må gjøre det.

Nei vi må skrive om forestillingen selv. Det er alltid best å levere materialet selv. Det lærte spelet oss. Vi mimrer litt om spelet. Og litt om Robin Hood.

Espen må løpe og passe barn. Vi viste ikke at han har barn å passe. Vi synes alt endrer seg litt fort.

Vi sender ut pressemeldinger og e-poster til gamle ringrever som ikke er på face og som vi mener bør se forestilling.

Vi bestemmer oss for å snakke økonomi en annen dag.

Vi går ut på scenen for å lage kunst og alle er enige om at det er nok prodkontor i kveld.

Vi endrer nok en gang på de ulike delene i det vi ikke skal kalle en forestilling men som jo er en forestilling allikevel.

Vi lurer på om vi kan kle opp dukkene på trikkestallen i 70-talls klær. Ine mener at det bør være mulig på en scene hvor profilen skal være å også spille voksenteater. Vi bestemmer oss for å ydmykt spørre om vi kan ta dem ned i kunstens tjeneste tre små kvelder. Eller er det frekt? Vi er enig om at det må være mulig.

Espen sender oss plutselig masse morsomme videoer. Han koser seg, tydelig inspirert.

Jo Adrian drar hjemmover til pjusk kjæreste.

Vi snakker fremdrift. Lurer på om vi får tid  til å ha en gjennomgang før publikum kommer. Vi finner ut at eneste mulighet er lørdag morgen.

Og hva skal vi gjøre med flagget under gruppesangen? Skit, vi lovte å si fra i kveld og klokka tikker mot natta. Hanne foreslår at vi bare  gir det til Ester. Ester har en annen premiere torsdag og topper ikke truppen før fredag. - Eller vil Ester da bare virke som en gal nasjonalist?

Kollektiv latterkrampe. Vi vurderer om vi kan dra hjem.

Vi bestemmer oss for å gjøre en siste innsats.  Referenten innser at Henriette, Ine og Hanne har tatt over roret. Referenten reflekterer over i hvilken grad hun har elendig stamina. Det lages forslag til cast og soloer, vi (de) lager nok en grovskisse på det hele.

Vi tar en rask selfie til bloggen jeg på dette tidspunktet tenker aldri vil bli skrevet. 

I morgen skal vi møtes i en døvekirke. Vi lurer på hva det vil gi oss.

Hanne lurer plutselig på om hun kan sove hos Ine. Hun håper å finne en seng for natten. Vi snakker om elendig trege håndverkere og oppussing og livet og alt som endrer seg -  og forestillingen som ikke er en forestilling men som skal bli håpfull og bra og inspirerende allikevel.

-Og herregud så gøy – i morgen skal vi øve med band i en døvekirke! Er ikke det gøy!

Dette kan ikke gå gå galt. Ine og Hanne løper knisende over veien.

Natta fra Helle