En fjerdeklasses turnè - om asylmottak, aking og felleskap

Vi har nå spilt 20 av 60 forestillinger av ”En midtsommernattsdrøm”, og det er veldig fint å være på turnè med Riksteatret. 

Fjerdeklasses Produksjoner med teater til folket. Dagene fyller seg selv under turneleders kyndige veiledning. Det er som å være på en avansert gruppereise i et merkelig fint, litt slapt parforhold. Vi kjører og kjører, triller kofferter inn og ut, leter etter wifi, legger oss i dresserte senger, stjeler kokte egg fra frokosten og planlegger hva slags takeaway vi skal spise etter forestilling. Et relativt enkelt, svært privilegert liv. Vi trener, leser og kommuniserer med de hjemme. Vi prater konstant om livets små og store spørsmål mens vi jakter på badekar og frisk luft der vi er dumpet av for natten.  Vi forsøker å fortrenge ettermiddagstimene hvor mørket faller på og vi alle i stillhet jakter på energien vi vet må komme også i kveld. Vi søker det kollektive fokuset som oppstår i det inspisienten starter forestillingen og dagens høydepunkt er i gang.

Selv synes jeg kanskje det vanskeligste med å være på turne er å forsvare for meg selv hvorfor jeg bruker alle døgnets timer på å spille 2 timer teater hver kveld. Selv om jeg elsker det. Og selv om det denne gangen er en utrolig morsom forestilling å spille. For å få dette personlige regnestykket til å gå opp skal mange faktorer på plass. Blant annet bør prosessen være relativt givende og innholdet av de 2 timene vi skal gi videre til publikum må føles viktig. Eller gjøres viktig. Da Fjerdeklasses Produksjoner ble spurt av Riksteatret om vi ville gjøre ”En midtsommernattsdrøm”, snakket vi litt om denne delen av arbeidet vårt, men kanskje ikke nok. Vi diskuterte mye de kunstneriske og konseptuelle aspektene, men mindre enn vi pleier hvorfor vi velger å gjøre akkurat dette - nå. Sakte men sikkert konfronterte vi hverandre med denne litt ulne følelsen underveis i prøveprosessen.

Turneliv gir mange timer til å fundere på hvilken virkelighet, hvilken samtid og hvilket samfunn vi lever i.  Og som jeg har valgt å arbeide i  som skuespiller.

Jeg gleder meg til mer turnè og nye 40 forestillinger, men jeg lurer på om hjertet mitt tåler flere morgener alene på hotellrom med Listhaug på radioen. Mennesker av kjøtt og blod blir snakket om som døde tall. 60 millioner mennesker var på flukt i verden i 2014. Flyktningestrømmen stopper ikke med det første selv om vi skulle ønske det. I 2015 søkte 31.145 mennesker asyl i Norge. Utlendingsdirektoratet er forberedt på at opptill 60.000 kan komme i 2016.  Uavhengig av hva man mener om hvilke penger som bør brukes hvor, er dette en realitet. Og det kreves at vi - primært som medmennesker, men også som samfunn og lokalmiljø, forholder oss aktivt til dette.

Da vi fikk hodet ut av tåka rundt juletider og begynte å se konturer av en forestilling, ble det naturlig for oss å gå en runde til i forhold til hvordan vi kunne få dette til å i enda større grad bli et ”Fjerdeklasses Prosjekt”. Et felleskapsprosjekt. Flere av oss i truppen har arbeidet frivillig på ulike hjelpetiltak i løpet av høsten og vinteren. Gjennom den muligheten vi har fått fra Riksteatret opplevde vi at vi enkelt burde kunne bidra med noe mer, også som gruppe. Vi ble enige om å besøke ulike mottak for flyktninger underveis, samt å invitere til forestilling der det er mulig. Vi skulle jo bringe teater til folket. Det ble raskt laget en slagplan, og Riksteatret var veldig samarbeidsvillige. Sammen lagde vi en pakke hvor alle vi skuespillere bidar med tid og drar på mottaksbesøk. Riksteatret bidrar med ”mangfoldsbilletter”, og de hjelper oss med organisering. På mange av spillestedene har vi hatt mennesker som bor på det lokale mottaket i publikum. Etter forestilling møtes vi for en prat eller drar på  mottaksbesøk på dagtid der det er gjennomførbart.

Så : det aller fineste med å være på turne synes jeg, er å få lov til å spille for mennesker som virkelig trenger et pusterom i en vanskelig hverdag. Og det er fint å få lov til å gjøre det sammen med andre som også synes det er viktig.

Det er befriende å vende fokuset fra individ til fellesskap, fra prestasjon til innhold, fra resultat til liv.

Det gir mening å gi en eldgammel kjærlighetskomedie den funksjonen den kanskje skal ha – nemlig å underholde, nære og befri oss alle fra oss selv. Om ikke annet for et par timer. Det har vært lærerikt og inspirerende å få lov til å komme rundt på mottak å synge, prate og høre de ulike historiene til menneskene som bor der. Og observere med egne øyne hvordan forholdene faktisk er på mottak rundt i Norge. Det er sterkt å høre menneskers egne refleksjoner rundt livene de lever og alt de har opplevd. Det har vært rørende å bli smittet av latteren deres over våre keitete forsøk på underholdning. Man blir ydmyk av å observere livskraft og sterk vilje i en nedslitt brakke på et fremmed sted hvor alt kjent er borte og fremtiden særdeles uviss.

På første mottaksbesøk i Sandnes ble jeg sittende ved siden av en syrisk mann som var professor i engelsk litteratur. Han kunne masse om teater og anbefalte en syrisk dramatiker som truppen skal undersøke videre. Han viste stolt frem sin nyfødte sønn som kom til verden 3 uker etter han og kona ankom Norge etter 4 måneder på flukt. Med båt fra Tyrkia til Hellas, tog, buss og føtter,  var de glade for å være i Norge. Men fortsatt redde. Hele storfamilien var spredd, mange internt fordrevne og flere nære borte for alltid.

 I helgen var vi på Lundeskogen mottak i nærheten av Fagernes og besøkte 50 enslige mindreårige gutter. Kule, smarte, vanlige ungdom mellom 15 og 17 år – alene, med begrenset mulighet til å fortelle om sine opplevelser. Latter, flørting og ambisiøs kommunikasjon ble urytmisk byttet ut med tomme blikk og knappe ord. En 15 år gammel afgansk gutt satt urolig ved siden av meg i lang tid før han med en nødvendighet som overvant alle verdens språk fortalte om uttrygghet, store tap og innsomnia. Han hadde en fetter igjen, resten av familien var tatt av taliban. Han ville bli lege.

På Ål møtte vi en stor gruppe ungdom etter forestilling. De fniste, klappet og smilte fra øre til øre.  To 12-år gamle gutter synes det hele ble vel mye oppstyr. De hadde bodd på mottaket i 4 år. En tredjedel av livet. De snakket flytende norsk. En tydlig preget 10-åring kom derimot til Ål med familien sin dagen før. Han var ennå ikke endel av gjengen. På mottaket i Arendal kom det mange voksne - kvinner, menn og familier. Vi klarte ikke møte dem etter forestilling, men fikk rapporter om at de hadde ledd sammenhengende i to timer, og snakket mye om opplevelsen sammen etterpå.

Vi kunne selvsagt ha gjort mye mer. Jeg tror mange deler den følelsen. Vi kunne definitivt ha visst mye mer om en stor og komplisert tematikk. Men det er ikke tvil om at det å gjøre bittelitt også har verdi. Det å oppleve en annerledes og morsom kveld, få vist frem hverdagen sin, bli vist interesse og engasjement – det betyr masse i en vanskelig situasjon. Vi har fått oversatt synopsis og introduksjon til vår Midtsommernattsdrøm til Engelsk, Farsi, Dari og Arabisk. Dette har gjort samtalene enklere. I tilegg har vi med oss store bilder fra forestillingen. De gir oss en inngang til allmennmenneskelige temaer som stykket berører. De stedene hvor språk er blitt en utfordring, har vi kommet langt med fysikk, bilder av familiemedlemmer, akebrett, kjeks og musikk.

Det er mange måter en som privatperson kan bidra hvis man har lyst og mulighet. Som flyktningeguide eller norskhjelper gjennom Røde kors, invitere på middag gjennom eksempelvis ”KomInn – lær norsk rundt middagsbordet”,  delta på språkcafe på biblioteket eller bli frivillig på mottak over hele landet. Det er også en svært  takknemlig erfaring og engasjere seg med en arbeidsgiver i ryggen. Det gir mange nye muligheter og fellesskapet gir kraft. Jeg håper andre kunst- og kulturinstitusjoner som ikke allerede er i gang med egne tiltak - både stedfaste og omreisende - får lyst til å gjøre noe av det samme.

Vi er alle nødt til å aktivt forholde oss til den store nye gruppen mennesker i Norge – de fleste drevet på flukt av stor usikkerhet, konflikter, overgrep, terror og undertrykkelse. Som kunst og kulturaktører har vi en unik mulighet til grenseløs kommunikasjon, på tvers av språk, kultur, menneskelig erfaring og statsborgerskap.

Premierekaos

Så var dagen kommet for generalprøve på forestillingen En midsommernattsdrøm.
Vi møttes tidlig for å gå igjennom gårsdagens prøveforestilling som hadde vært en stor opptur fra overigårsdagens prøveforestilling der ingen hadde ledd av denne verdensberømte komedien. Vi hadde nemlig flyttet fokuset fra å være flinke og gjøre oppgavene våre, til å gi faen, ha det gøy og spille for publikum. Vi var alle fornøyd med at vi hadde erkjent at det tross alt var derfor vi spilte teater. 

Vi fikk derfor noe å tenke på da Jo Adrian, eller Demetrius som han spiller i stykket, kom inn på krykker...
Han hadde hatt litt vondt i kneet dagen før, noe som var blitt verre iløpet av natten, og da han ikke kunne gå på benet morgenen etter, tenkte han at det var lurt å gå til legen. Der fikk han vite at det var betennelse i kneet og at han ikke fikk lov å gå på det på noen dager. Det kunne hende han ble frisk til turnépremieren i Haugesund, men det kunne ikke doktoren garantere.

Det var helt stille i rommet. En veldig rar, sjokkartet følelse. En hva-gjør-vi-nå-følelse der vi alle leitet etter svar i et tomt svart rom med noen greske søyler. En slags metaforisk gresk tragedie.

Vi diskuterte om det var noen vits å utsette premieren i Oslo for å sette noen andre inn i materialet, men det kom til å bli halveis da det var så få dager å ta av og så mye som måtte læres for vedkommende, pluss at vi diskuterte hvem det var vi gjorde det for. Vi konkluderte med at det måtte være for anmelderne og da kunne det bare være det samme.

Så vi måtte avlyse. Vi avlyste premieren. Premiereavlysning. The show must go on mæ i ræva.

Men vi kunne ikke risikere at premieren som skulle være i Haugesund også måtte avlyses så vi fant ut at vi skulle få tak i en understudy til Jo Adrian. Så da var det naturlig og ringe Ole Christoffer Ertvaag, aka Olec. Fjerdeklasses Produksjoners 10. medlem som ikke kunne være med på denne forestillingen fordi han bodde i Stavanger og nettopp hadde fått barn og jobbet med en del andre prosjekter. Men de neste to ukene hadde han fri. Eller han hadde tenkt til å ha fri. Det var før vi ringte han og lokket med ære, penger og sosialt samvær av topp kvalitet. Han kom dagen etter og vi begynte arbeidet med å sette han inn i denne kaosforestillingen. Vi oppdaget at det ikke var noe rart Jo Adrian hadde fått betennelse i kneet da han omtrent bare satt på knærne i hele forestillingen. Olec fant også ut at det ikke bare var det som foregikk foran scenen han måtte lære seg, men det var det bak scenen også. Og det var nesten like mye med alle skiftene som foregikk der.

Det var jo en krise, men vi hadde det gøy. Det var noe overlevelsesaktig over det hele. Teaterets ekstremsport liksom. Vi følte det var i fjerdeklasses ånd. Og alle var så fokusert og arbeidsom. Det slo meg at vi alltid burde være like effektive. Så slo det meg igjen at effektivisering av kunst og teater neppe ville være spesielt spennende å se på. Og så slo det meg at jeg egentlig var fornøyd med tilværelsen.

Så kjørte vi en gjennomgang og det så ut som om alt skulle løse seg, men det var helt til Ine og Ester kræsjet i et skift på bakscenen. Ine ble liggende i vingen halvbesvimt, Hanne ble truffet av en halvbesvimt Ine, mens Ester stormet ut på scenen og ropte hun hadde knekt nesen mens blodet rant. 
Og da vi så tre skuespillere med ispose, en på krykker og en som ikke ante hva han holdt på med, da stoppet det opp. Alt sammen. Et øyeblikk av rakning. Fullstendig rakning i alle sømmer.

Så begynte vi å le.
Det hele var så tåpelig.
Og da det viste seg at Ester ikke hadde knekt nesen, Ine ikke hadde fått hjernerystelse, Hanne bare hadde fått sjokk og Jo Adrian sitt kne bare ble bedre og bedre, var det klart for en super premiere i Haugesund.

Og så gøy det ble. For en gjeng å reise sammen med på turne! Måtte vi ha hell og lykke med oss på ferden, da det har vært en dramatisk nok oppladning til det hele.

Her kan du kjøpe billetter til forestillingen. Vi kommer garantert til et sted i nærheten av deg. 

MITT LIV SOM BUSK - Referat fra Prøveuke 6

Rolle: Busken

Kallenavn: Busken

Identitet: Busken

Farge: Grønn

Antall åpenbaringer: 1

Antall ganger ropt på, til tross for at jeg sitter midt på scenegulvet: 5

Antall kutt og skrubbsår grunnet blad og kvist:  9

Antall øyeblikk av intens ensomhet: ca.73

Antall Busk-vitser med seksuelle undertoner: Uendelig

Livsmotto:  Det er bedre med 1 busk i hånden enn 10 på taket

Beste egenskap: Cand. Kamuflasje

Sjanger: Buskis

Overordnet mål: Å bli en meningsbærende busk

Prosentandel av selvmedlidenhet: 97

Fritt, fragmentarisk og flåsete etter hukommelse:

Januar.

Julen er over og det er ikke kake igjen.

2 uker til publikum!

Kost og Mask på plass.

Det er Toga- og parykkfest i Nydalen.

Samt tilnærmet frostrøyk i prøverommet.

Kaldstart der altså, på flere plan.

Vi snakker om det faktum at vi helt klart skulle ha insistert på heldekkende nakendrakter.

Ingen tar seg videre tid til å dvele ved paradokset i det utsagnet.

Vi varmer opp med det som visstnok var favorittsangøvelsen til Wenche Foss:

"Tiiiii-Hiiiiiii-hi-hi-hi-hi... Tiii-Hiiiiii-hi-hi-hi-hi-hi-hi""

Det gjøres enkel knebøy.

Hanne lurer på om Lysander burde ha astma.

Nader har alltid hatt et anstrengt forhold til trikot.

Har Helle for høyt hår?

Hvem pokker kler egentlig rød eyeliner?

Burde Ingvild -aka Hippolyta- forstørre brystene?

Sceneteknikerenes fektemasker er dødskule, men vi ser ingenting.

Det kan muligens bli et lite problem

Marianne på masken ruller håret mitt og bøyer substantivet "Busk":

En busk - busken. Bestemt entall.

Det er en spesiell busk. Ikke 3. busk fra høyre, liksom.

Du er jo BuskEN.

Undertegnede liker Marianne.

Gjennomgang fra start. Husets folk stikker innom for å se.

Vi gjentar høyt og hult: Dette er ikke et ferdig produkt!

Vi skal fortsette å leke. Og lete. Og lete. Og lete.

Det er viktig å tørre å være dårlig.

Vi trenger IKKE bevise noe.

VI TRENGER IKKE VÆRE GODE I DET HELE TATT.

Neida.neida.neida. Neida.

Ikke enda.

Busken min har vokst i julen (...)

Ida, rekvisitør, har jobbet hardt.

Den har blitt ekstra grønn. Og tjukk.

Det er kledelig. 
Hvis man er en busk vel og merke.

Nå må jeg bare finne ut hvem den er.

Og hva den vil.

Og hvorfor den i det hele tatt er der.

Whatever.

Får panikk og velger å gjøre de første scenene med hodet trukket inn i buskkroppen. 
Jeg er usynlig og uten ansvar. 
Det har tidvis sine fordeler å være en mutt og tjukk plante.

Krysser fingre for at iallefall bena mine kan finne på å fremstå meningsbærende.

Jo står en meter fra meg og roper på "Henriette!"...

Godt å vite at kamuflasjen fungerer.

Vi er i Athen.

Eldar har gyldne lokker, forvokst toga og arendalsdialekt. En brølende Nader, for anledningen med helblondt skjegg, kaster søyler og nekter å forholde seg til Andre Bjerkes oversettelse. Helle banner og kaster kniv, Ester hulker med greske fakter og Hanne er Bjørn Borg med hockysveis og trøndersk vri.

Ine og undertegnede ligger langflate og vrir seg i latter på sidescenen, og er skjønt enige om at det er alt for lite gresk Toga-estetikk i norsk teater i våre dager.

Spiller vi for stort?

Nei, tenk på Harstad Kulturhus!

If in doubt: Tenk alltid på Harstad Kulturhus.

Det ramles, ropes og hyttes med stor bravur og inderlighet.

Nader lurer på hvor vi er i forestillingen.

Barokkmusikken runger.

Herregud, som jeg elsker disse menneskene

-tenker Busken og føler seg litt mindre alene. 

Dette arbeidet krever en pause.

Vi drikker kaffe og spiser Ines hjemmelagede pepperkaker.

Snakker om jul, oljekrise og miljøpolitikk.

Om hva bloggen vår burde være. Og ikke være.

Og litt om forlovelsesringer og kjærlighet.

Et av medlemmene i Fjerdeklasses produksjoner har fått seg kjæreste i julen. Det klapper vi for.

Esters hørespill "Evy -best når det ikke gjelder" er omtalt i egen kronikk i Dagbladet, debatten er i gang og arbeidsministeren har svart.

Det klapper vi også for.

Ester skal forandre verden!

Hanne: "Jeg snakket forresten med Espen i går"

Nader: "Han er død for oss"
Det ler vi godt av.

Vi er enige om at vi savner Olec og Espen, de øvrige medlemmer av Fjerdeklasses produksjoner som er opptatt på andre hold.

Ny økt.

Busken har fått flere grener, og lommer til bær og en liten hagesaks

Samt egen vannkanne!

Om ikke annet er det en sann glede å vite at jeg kan vanne og frisere busken min når jeg måtte ønske (...)

Jeg klipper og klipper i håp om at det skal gi noe. Kunstnerisk.

Jo roper etter meg.

Jeg står rett ved siden av ham og holder på en kvist.

Nader ser seg i speilet og mener han ser ut som en blanding av Peter Pan og en hagenisse.

Han ønsker seg flere eføyblader på trikoten sin. Undertegnede er litt glad for at Nader også er en buskvekst med komplekser.

Vi drar noen tørre vitser om planter.

Når gikk egentlig ordspill av moten?

Jo mener tidlig 90-tall.

Nader mener det aldri var mote.

Undertegnede mener det er retrohipt.

Det er bikkjekaldt.

Vi trenger pledd! Alvene på plattingen bak scenen hakker tenner.

Kravstore alver.

Hanne: " Æ må prøv scenen igjen med noka i munnj.

-Så hu sa, brura."

Vi ler. Den var god.

Youghurt fungerer bra som falskt spy.

Ja, det kan vi bruke!

Men det må være gresk(!) youghurt.

Vi ler. Den var også god.

Hvem har gong-gongen?

Ine snakker om Titania og Oberon -de herskende makter- som med sine uenigheter forsurer og ødelegger livet for alle sine medborgere og undersåtter.

Topp. Tematikken i boks!

Burde vi ha nye posisjoner for søylene?

Alvene på plattingen får pledd fra snille kostymedamer.

Og så får vi nye hjelmer til tekniker-laget. Hurra, med disse kan vi se også!

Svarte hetter med lekker barokkhatt.

Praktisk og moteriktig.

Nytt sceneskift. Oberon er misfornøyd og høylydt.

Nader lurer på hvor vi er i stykket.

De unge elskende slåss og krangler

Busken forsøker desperat å finne seg en plass på scenen hvor den kan være til nytte. Viser seg å ikke være så lett.

Vaser rundt. Mister motet.

Velger å late som om jeg sovner, med et håp om at en sovende busk midt mellom fire mennesker i en lidenskapelig krangel kan bringe dybde til scenebildet.
Busken er en ensom sjel,
med svekkede sosiale antenner og manglende empati.

Det er gøy.

Visst faen, Busken er jo SAGA NOREN! 
DEN ER SAGA NOREN!

Det er jo helt åpenbart.

Jeg er Saga Noren. 
Skal gå rett hjem og se sesong 2 av Broen.

Utrolig fornøyd med ny oppdagelse.

Herfra kan det bare gå oppover.

Saga Noren er alltid meningsbærende.

Snorker demonstrativt og bedriver buskis i mitt eget hode.

Du skal ikke skue Busken på buskaset

Man ser ikke skogen for bare busk

Ta en busk og la den vandre

Hun var ikke den skarpeste Busken i skogen

Ikke tapt bak en Busk...

-Jeg vet sannelig ikke hvor Busken slutter og jeg begynner? 

Det er så altoppslukende. Er jeg Henriette eller er jeg Busken? 

Moahaha. Nå er jeg altså så gøyal. Må skikkelig huske å skrive dette på bloggen!

GOOOONG!

De unge elskende har kranglet ferdig.

Busken -AKA Saga Noren- må våkne. Dog ikke med velvilje.

Det danses en nakendans. I nakendrakt. Som ikke er heldekkende.

Det flys med en kråke.
Helle er sulten.

Alle er sultne.

Vi snakker om mat og lurer på hvor lenge det er til pause.

Emnet kommer med pizza til hele gjengen.

Hurra for Emnet! Og Riksteatret.

Og pizza.
Vi spiser pizza ikledd toga, busk og raggsokker.

Nader lurer på hvor vi er i forestillingen.
Busken lurer på hvor den er i livet.

Og alle hjerter gleder seg til premiere.

From your Bush with love

Tredje prøveuke Midsommernattsdrøm

Fjerdeklasses referat fra andre uka i desember(tredje prøveuke).

Jeg angrer skikkelig på at jeg ikke har tatt notater, og har derfor færre gullkorn å lene meg på i dette referatet. For vi har jo selvsagt hatt enormt mange gullkorn flyvende veggimellom den foregående uken.

Denne uken har vi utenom prøvene i Nydalen manifestert oss som en slags event-gruppe, og vi har (ikke minst) hatt et førsteklasses Fjerdeklasses julebord.

Og det var sånn vi startet uken. Man kan jo undres over valg av juleborddag (en mandag?!) - men for at alle elleve kunne delta måtte det bli sånn. Rogalending og nybakt pappa Olec fikk dermed tatt turen, og endte som vert for årets nach-spel, nach-spiel (yrkesskade). Det var vakkert, det hele. vi hadde pyntet oss, flottet oss med ordentlig god restaurant (vi er jo godt over gjennomsnittet opptatt av god mat), det var skikkelig godt og veldig veldig hyggelig. Vi dro videre på bar og var i det hele tatt enige om at dette var helt vilt koselig, alle var veldig pene, det var veldig lenge siden vi hadde greid å samle absolutt alle og hvor unikt og fantastisk er ikke dét!?Da undertegnede var i seng kl 0530 og ble vekket av sønn kl 0630 tenkte jeg fortsatt at det var skikkelig verdt det.

Forøvrig var vi fnisete men ganske freske på prøve dagen derpå. litt slække- men Jo (regi) sin stil er litt slækk den også. Eller er den nå egentlig det?!: vi har jo snakket i krokene om at han jobber selv om han tilsynelatende er litt bakpå av og til, for plutselig er han så sinnsykt på- og da må ikke vi henge igjen langt der bakpå liksom.

En av dagene ble det rar stemning på tampen av prøven. Da måtte vi ta en prat, Jo og oss. Det var fint. Henriette proklamerte at hun ville bli intet mindre enn sjeleglad hvis han var konkret og tydelig på hva "busken" skulle holde på med.. ("Busken" er en karakter som er funnet på for anledningen, og som naturligvis kan gi litt angst a la- "jeg ender opp som den busken helt uten funksjon. Foreløpig er Strømgrens plan også litt lite uttalt. Men det begynner å tegne seg sakte men sikkert en vakker liten buskis- ha ha). Nader "impromaskin" Khademi vrei seg i stolen over avtalen om å holde igjen litt på tilbudene, ihvertfall til etter vi hadde prøvd på helt konkrete ting. Han mumlet noe om at hadde det vært opp til ham så ville han bare latt tilbudene strømme på det siste slutt...men men". Jo snakket derfor om fokus i scenene (litt sånn førsteklasse pensum - hvem har oppmerksomhetsballen? Hva er viktig i scenen?) og at var det noe han var god til så var det timing-greier. Dette trodde vi på. Og alle var enige om at det var bra med sånne prater som dette. Her kunne jeg skrevet noe mer Paulo Coelho-aktig om kommuniksjon som nøkkelen til all god samhandling , men dere skjønner hva jeg mener.

Jeg husker at Strømgren på arrangør-seminar var motvillig til å sette merkelappen komedie på denne forestillingen, fordi vi ikke visste hva den kom til å bli ennå (Tom Remlov prøvde å selge forestillingen til arangører over det ganske land med overskriften "verdens mest spilte komedie", men her ville altså ikke kunstnerne dikteres riktig ennå). I skrivende stund er jeg imidlertidd relativt sikker på at det er der vi ender altså. I underholdningens tegn. Det er ihvertfall stor idérikdom i rommet og masse fantasi. Jo er dessuten befriende uredd ting som er dumt, enkelt eller som ikke "går opp". Men det skal ikke gå på bekostning av det som er viktig i scenen. Det er et morsomt spenn å befinne seg i. Alvorligtullete som Hanne kalte både oss og stykket. Det er ganske beskrivende. 

Etter onsdagens prøve på Riksteatret var det Dramatikkens Hus julefest og lansering: Vi opptrådde med en Nesoddspel-sang som var omskrevet for anledningen. Vi skulle få betalt, så vi var opptatt av å gjøre det veldig ordentlig. Så vi øvde og spytta tekst som ville lamaer for å få over den sylskarpe teksten "Huset her har greid seg bra, subsidier gir oss alt vi vil ha". Vi trodde at vi bare hadde kjørt på med en del refaranser til tekst, dramatikere og subsidier, med enkelte åpenbare nødrim og en sing-back versjon der utallige "Nesodden" kunne høres i det fjerne, men vi fikk høre fra oppdragsgiver at dette var sylskarp satire. Litt ekstra art by accident kom godt med der altså. Gøy var det åkkesom. Omlag halvparten av fjerdeklasses produksjoner opptrådde også med andres tekster, og vi var stolte som haner da vi fikk høre utdrag fra vår egen dramatiker Ester Grenersens stykke for Radioteatret.

Ellers har vi det ganske så artig på prøve. Tester ut forskjellige retninger på scenene. Er spent på hva slags sjanger vi ender opp i. Får blåmerker av ville sex- aktige improvisasjoner (den derre magiske blomsten i stykket får heftige utslag), blir skikkelig glade og stolte når vi gjør dansegreier, for vi føler oss så flinke fordi det ser gøy ut så fort, og vi synes det er stas at Jo Strømgren vil gjøre dansegreier med oss. Jo er oppe på scenen og viser i tide og utide, vi kopierer så godt vi kan. Vi kommer med forslag i tide og utide, Jo tar det inn så godt han kan.

Fredag tok vi lang lunsjpause for å sørge for at Fjerdeklasses Produksjoner i enda større grad blir en slags event-maskin: vi tok oss en runde med Luciatog på huset. Ingen hadde rukket å bake lussekatter, men vi kjørte på med sjokolade og pepperkaker, rælete glitter og hvite gensere. Om ikke annet håper vi det gav et lite avbrekk der oppe i kontorlandskapet i Nydalen.

Lørdagsprøven bestod bare av Eldar og meg, Jo, vår eminente inspisient Pernille og produksjons assistent Ilene (to herlige damer å ha i rommet rett og slett) vi la en slags skisse av stykkets to siste scener og gikk hjem med en følelse av at vi har tråklet oss igjennom det hele nå. Det føles bra, for det er nå vi skal begynne å bygge utover. Vi lurer fortsatt på hvor nakne man er i sånne nakendrakter, og om Gro som skal være med oss på kostyme vet hva hun skal begi seg inn på når alle kostymeskift blir beskrevet som "ja, dette blir et lynskift". Strømgren nevnte noe om korsang. da blir jo truppen både lykkelig og komplett.

Vi gleder oss til fortsettelsen.