Jeg skal ikke reise meg

....før jeg klarer å skrive

Jeg har skrevet endel men sletter alt, det var lyst i dagmorges, nå er det blitt mørkt igjen og jeg skal snart på jobb, klokka tikker...

Et halvt år etter. Ett halvt år igjen. Til ett år etter.

Hvor er jeg? Hva har jeg lært?

1.
Jeg er et feigere menneske enn først antatt. Vi snakker primært om offentlig nettdebatt, men og i nye relasjoner på jobb samt i det resterende livet burde jeg være tydeligere på egne meninger
hversåsnilloglikmeg

2.
Jeg selv og kun meg selv er ansvarlig for å endre dette, for å praktisk fysisk være den jeg vil være, og aldri noen gang snakke mer om dette før jeg gjør noe med det
jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke være en som ikke er den jeg sier jeg er, jeg trodde jeg gjorde den jobben da jeg var 16, men er nå på saken, igjen, og denne gangen skal det være med hevet hode og det er kanskje det viktigste, hevet hodet, helt menneske, helt greit

3.
Ja jeg elsker å jobbe i et komplett teaterhus
men ja jeg savner utfordringene og enda mere kravene om å få skape og forme mer enn min egen avgrensede tildelte rolle, dette må la seg kombinere og det tror jeg det kan. Jeg må bare gjøre det. Foreslå. Renne ned døra. Legemliggjøre min egen påståtte ansvarlighet. I og utenfor institusjonen, relasjonen, posisjonen, redsel og selvopptatthet forsvinn, forsvinn, forsvinn 

4.
Det er fint mulig og kombinere tariffavtaler og avtaleverk med genuin skaper-, -kunst, -uttrykks og utviklingstrang
heldigvis, og vi jobber, jobber, jobber, uavhengig alder, fagfelt og posisjon, det store vesentlige flertallet elsker sitt teaterhus, vi snakker god gammel "Gitisånd" med tvungen improvisasjon mellom fagfelt, øving i ganger, svært få prøvelokaler og muggbelagte leielokaler, med et smil, og de andre, de kan bare gå hjem

5.
Jeg elsker å være yrkesaktiv skuespiller
og jeg er heldig, heldig, heldig som får anledning til å være det, allikevel, kan de helt private kostnadene tidvis føles overraskende store. Dette er foreløpig helt greit.

6.
Inntekt er ikke uvesentlig.
det føles helt riktig å få betalt for det arbeide en gjør, hvor frekt, nesten hovmodig det nå ser ut på papiret. Men det oppleves rart og ikke helt greit å være er en av de få som får betalt regningene sine ved å utøve skuespillerarbeide. Jobber jeg nok, jeg kan gjøre meg mindre, jeg vil gjøre mer, jobb, jobb, jobb på nå

 7.
Jeg vokser på skryt, ikke bare på pisk.
dette punktet er temmelig befriende både å erfare og innrømme 

8.
Jeg blir ikke bedre av å arbeide alene.
gammelt nytt, men noen lærer sakte. Verken når jeg jobber i institusjonen, sammen med Fjerdeklassesproduksjoner eller ved kjøkkenbordet. Jeg kan forberede meg og preppe opp kunnskap, men det er alltid i relasjon med noe/n annet/andre at jeg kommer videre. Alt annet, for min del, er redsel, redsel, redsel for å ikke være god nok. Gammelt nytt igjen.  

9.
Jeg kan ikke og skal ikke være skamfull over egne ambisjoner
men jeg har samtidig plikt til å være tydelig på hva jeg vil med mitt yrkesvalg, og handle deretter. Humanisme, humanisme, humanisme, skape forestillinger, mennesker, øyeblikk, tanker, ett menneske gjør en handling, som beveger noe i en retning, et menneske, et hjerte, og en tanke igjen. For meg må mitt arbeide, om ikke annet for meg, kunne oppleves som et reelt humanistisk bidrag, en liten stein i riktig vektskål. Og jeg skal ha det gøy.

10.
Jeg blir kreativ, inspirert og emosjonelt tilgjengelig av det utrygge. Uforutsigbare. Det bevegelige. Utfordrende. Glidende. Rystende.
Men motsatsen gir meg bunnen og motet til å hoppe. Danse. Krigsdans. Jeg trenger en opplevelse av trygghet, rammer og struktur. Fundamentet i meg er andre mennesker rundt meg som lar meg se, og som ser. Selv om jeg er hele meg deler jeg lufta med deg.

11. Jeg skal heretter, alltid, søke energi, god energi.
Dette er kanskje det vanskeligste punktet, men jeg fornemmer det aller viktigste. Jeg skal søke dit det gjør godt, der det føles levende, lyst. Jeg er lys. Jeg er glad. Jeg er levende. Jeg tåler fallet.