Dagbladet forteller i dag at Café-teateret i København skal sette opp den psykisk syke/politisk motiverte terroristens manifest som teater. Ragnar Eikeland, leder for støttegruppen for de pårørende i Hordaland, vil stanse premieren. Dette reiser noen interessante spørsmål.
Jeg var forrige fredag på forestillingen 22/7 på dramatikkens hus, hvor elever fra påbygningsåret ved teaterhøgskolen i samarbeid med forfattere og regissører forsøkte å sette lys på problemstillinger rund denne dagen som kommer til å være med oss i lang tid framover. (Et veldig modig og godt løst prosjekt.) Der ble også spørsmålet om å vise hensyn til de pårørende tatt opp. Kai Johnson, leder ved Dramatikkens hus, argumenterte for at vi i Norge er altfor redd for å støte folk, og at vi med dette gjør mer skade enn godt.
Pressen har jo fått gjennomgå pga sine tabloide skildringer av 22/7, uten at det har skjedd noen forandringer der i gården, så hvorfor skal ikke teateret kunne gjøre det samme?
Eirik Ulfsby, teatersjef ved det Norske teateret, sier at å skape mer oppmerksomhet rundt manifestet er å danse etter Breiviks pipe. Men jeg kan ikke tenke meg at Christian Lollike ved Café-teateret har en glorifisering i tankene. Ved å ta manifestet ut av internettet og inn i teatersalen kan publikumet få en innsikt i hvilke krefter som gjorde at Breivik gjennomførte terroraksjonen. Nye rekrutter til galskapen? Jeg tror ikke det.
Hele artikkelen:
Jeg tror jeg er enig med deg, Jo Adrian! Det var i alle fall det jeg tenkte på da jeg hørte om saken på nyhetene i dag morges.
SvarSlettSelvfølgelig kommer jo det an på hvordan manifestet blir behandlet og hvordan forestillingen blir, men i dagens Europa kan vi vel ikke snakke nok om ekstremisme. Den skumle høyreekstremismen og den tilsynelatende mindre skumle "fremmedfrykten" -som i økende grad får lov til å feste seg, da den til en viss grad blir gjort stueren over en rekke kjøkkenbord og nettaviser.
Jeg mener selvfølgelig at man skal ha respekt for hverandre, og virkelig ha respekt for folks sorg. Men vi er jo også så redde for sorg her til lands, kanskje til og med sinnet rundt at noen ønsker å ta tak i ABB sitt manifest kan være sunt for oss å forholde oss til. Teater er jo en måte å diskutere på, og vi bør vel diskutere denne forferdelige hendelsen og hva som kan ha ført til den?
Jeg fikk selv ikke sett visningen på Dramatikkens hus, men vet at mange av de involverte synes dette var en utrolig vanskelig tematikk å behandle. det er jo så nært, vondt og så betent.. og kanskje det nettopp derfor ble flott- fordi de involverte var nødt til å virkelig kjempe med noe som var vanskelig på så mange plan?
Det eneste jeg tenker litt på er at denne forestillingen skal bli gjort i Danmark,av dansker. De har ikke kjent 22.07 på landskroppen slik som oss. De har mer distanse, kanskje de da har mindre respekt? eller vil det føre til at de faktisk kan behandle denne tematikken modigere enn oss?
Jeg merker at jeg selv reagerer på beslutningen om å dramatisere selve manifestet til ABB, uten at jeg kan formulere med nøyaktighet hvorfor. Kanskje fordi manifestet i seg selv er så virkelighetsfjernt, forkvakla og usammenhengende i sin retorikk og sine resonnementer (har lest brorparten av det), og at vi gjennom media også har fått dette så grundig belyst dette halvåret, på både taktfulle og mindre taktfulle måter og framstillinger, at manifestet i seg selv ikke kjennes så relevant lenger? Debatten har heldigvis kommet seg videre, og ønsker man å være delaktig i debatten om 22/7 - fra teaterscenen, bør man også kunne gi publikum noen NYE perspektiver og tanker rundt de grufulle hendelsene, og ikke bruke en så kontroversiell og elendig tekst som man vet støter så utrolig mange mennesker som allerede sliter med umenneskelige traumer.
SvarSlettHvis motivet bak dramatiseringen handler om noe annet enn å tematisere ekstreme politiske holdninger, terrorhandlinger og ufattbare tap av unge menneskeliv, men heller feks om psykiatriske tilfeller har jeg faktisk større forståelse for prosjektet, men synes da timingen fortsatt er helt feil. Ikke et halvt år etter.
Hva gjelder påbygningsstudentenes forestilling på Dramatikkens Hus med overskriften "22/7" fredag 13. januar, så synes jeg det prosjektet også er mildt sagt problematisk.
Jeg har selv ikke sett forestillingen, men forbeholder meg retten til å mene ett og annet likevel.
Jo Adrian, du skriver at forestillingen var modig, men modig på hvilken måte?
Jeg snakket med noen av studentene før de skulle i gang med prosjektet, og det virket ikke akkurat som om de skred til oppgaven med entusiasme og vellyst. Et så sårt og vanskelig tema bør ikke bli tredd nedover hodene på studentene (ja, for det er faktisk det de er - studenter!) som en oppgave fra KHiO OG i tillegg som et slags bestillingsverk fra Dramatikkens Hus som skal ende opp i en forestilling som publikum må betale for. Studentene må gjerne lage en forestilling om 22/7, men da må initiativet komme fra studentene selv! Og gi dem denne utrolig krevende oppgaven og bare én ukes prøvetid (!) er, etter min mening, drøyt og på grensen til spekulativt.
Jeg er redd for at både KHiO og Dramatikkens Hus har hatt sine egne agendaer her, som kanskje ikke er forenelige med studentene som selv ønsker å finne sine personlige uttrykk som kunstnere.
Vi har selv mye å takke KHiO for med det påbygningsåret vi gikk på, MEN vi la premissene for hva vi ønsket å forske i og hva vi ønsket å si - helt selv! At KHiO og Dramatikkens Hus skal legge føringer og bestemme hva slags tematikk kunststudentene på påbygningsåret skal belyse, blir helt feil for meg. Det bryter med påbygningsårets premiss.
Espen
Cafè Teatrets svar:
SvarSletthttp://nrk.no/kultur-og-underholdning/1.7961306
Vi har jo et lignende tilfelle hos Teateret Vårt i Molde, hvor vår eminente Eldar skal spille i "Mørkets hjerte". Pga litt elendig(eller kanskje genial) PR fra teateret, hvor det ble forstått at det skulle lages et stykke OM Moland og French, ble det jo murring fra familien til de to siktede. Greia er at de vet jo ikke hvordan teateret har tenkt å belyse temaet, slik som jeg tenker blir det jo ikke en biografi over dem. Samme med NOKAS filmen som kom i forfjor. At ting er spekulativt og ufølsomt må man nesten se når produktet er ferdig. Det er jo nettopp det kunsten kan, ta et tema og belyse det på måter media ikke har tid til.
SvarSlettSe linken i kommentaren til Eldar over, så får man jo litt mer info.
Nå det kommer til den eneste 22/7 teateret jeg har sett, så må jeg bare korrigere litt Espen. Forestillingen ar gratis, så vidt jeg forsto var det 3 ukers prøvetid, og de hadde valgt temaet selv, men fikk tittelen slengt i fleisen litt før jul.
Du sier jo selv at det er en utrolig krevende oppgave, er ikke det modig nok?
Viktig tror jeg det ihvertfall er.
Jeg så dessverre ikke påbyggingsåret/registudentene/dramatikernes visning på Dramatikkens Hus, men var med og startet prosjektet forrige semester sammen med Kai Johansen og Hans Henriksen. Føringene, oppgaven, var lagt av Dramatikkens Hus og KHiO i fellesskap, ja, og vi bestemte og ga det til studentene i høstsemesteret, hvor de fikk jobbe en uke med problemstillingen. Deretter 14 dager nå på nyåret. Temmelig stuntete altså.
SvarSlettVi hadde grundige drøftinger om dette: Kan man lage teater om den slags ting, så kort tid etter? Vi var temmelig enig om at det kan bli skikkelig dårlig og skikkelig problematisk. Men samtidig forekom det oss at det å få lov til å prøve å gjøre noe så risikofylt -- som å forsøke å skape et scenisk uttrykk med utgangspunkt i slike hendelser -- er en viktig og god oppgave: Hvis ikke kunsten skal forholde seg til virkeligheten, til samtiden, til traumer og faktiske hendelser, hva skal vi da holde på med? Dette var ingen profesjonell forestilling, dette var et prosjekt i pedagogiske rammer, og er det ikke nettopp i slike rammer man skal gis masse rom til feiling?
(Denne argumentasjonen står primært på undertegnedes regning, ikke nødvendigvis dra K.J. og H.H. inn i den)
Ellers vil jeg bare nevne at jeg synes det er rart at den første impulsen vår er at vi IKKE skal lese, snakke om og bearbeide dette manifestet. ABB sier han drepte 77 mennesker for å promotere denne teksten. Jeg tror ikke det er sant, jeg tror det er helt andre grunner. Og jeg er, etter å ha lest manifestet, styrket i den troen. Slik fanden leser Bibelen, slik bør også vi lese ABBs Breiviks manifest. Hans egen teori er jo at hvis du leser det fra begynnelse til slutt, er det 80 % sannsynlighet for at du blir en overbevist tilhenger av hans synspunkter (håper for øvrig prosentregning med dette er et tilbakelagt stadium i enhver retorikk). Vil vi støtte logikken med å avsky teksten som pesten?
Personlig tror jeg forsøk på å dysse ned og usynliggjøre manifestet kommer til å tilføre manifestet ytterligere magisk effekt. Jeg skjønner utspill fra støttegruppen og fra Eirik Ulfsby, det er edelt og klart, men jeg tror ikke det er hensiktsmessig. Vi begynner for alvor å se baksiden av 50 år med forbud mot alle nazitekster og Mein Kampf i Tyskland om dagen: Disse tekstene bærer en enorm attraksjon i seg, nettopp fordi de er mytiske og forbudte. Det er skummelt å hvordan dette ulmer der om dagen.
Ellers vil jeg benytte anledningen til å promotere min egen umiddelbare hypotese om ABB og det narrativ han forsøker å promotere: http://rushprint.no/2011/7/227-kampen-om-fortellingen/
Selv er jeg på vei til Nord-Afrika for å skjønne hva som er greia der...
Jeg ser jeg svarer ikke på Espens innspill om det at KHiO gir føring til tematikk. Jeg vet ikke om jeg har enormt sterke meninger om det. Vi kunne selvsagt hatt det helt åpent, men når en gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre skal jobbe sammen et par uker for å lage noe, er det pedagogisk langt mer effektiv å bare gi noen rammer.
SvarSlettEllers: hvis vi skal prøve å være en progressiv institusjon, tror jeg det er vits i å teste ut metoder. I alle mulige retninger. Både pedagoger og studenter bør være villige til å eksperimentere med oppgaver, arbeidsformer og prosesser. Denne gangen ville vi gi et stikkord, et startpunkt, og vi ble enige om 22 juli. Men det startpunktet kunne jo vært brukt på utallige måter, tematisk og estetisk, jeg vet ikke om jeg oppfatter det så veldig snevert.
Det gir alltid en deilig følelse å diskutere ting man ikke har sett, men siden jeg er i godt selskap så:
SvarSlettI invitasjonen til forestillingen på Dramatikkens hus står det at man ofte blir møtt med holdninger som at sitat:”det er for tidlig”, dette er ”for alvorlig”, ”man må vise hensyn”. Kunsten synes å bli vurdert som en form for lettere og spekulativ underholdning. sitat slutt.
Jeg synes helt klart det er både for tidlig, for alvorlig og at man må vise hensyn til de som trenger å bli vist hensyn etter 22. juli. Men på den annen side; er det sånn at vi skal la nettet og vg/db og all den andre dritten ha enerett på å diskutere og behandle dette temaet?
Jeg forlot en forestilling før jul, fordi jeg reagerte så sterkt på å se på scenen det jeg tolket som en kopi av gallauniformen til ABB. Jeg så jo ikke hele forestillingen, så det er mulig dette kunne forsvares, men ut i fra det jeg så, ble et symbol linket til den grusomme hendelsen brukt som en effekt for å forsterke et eller annet i forestillingen. Det opplevde jeg som svært spekulativt, smakløst og dårlig timet.
Når jeg leser innbydelsen til Dramatikkens hus, ser jeg at, i tillegg til å vise resultatet av arbeidet som er gjort rundt tematikken, det er lagt opp til "samtaler omkring tilnærmingsmåter, utfordringer, grenseoppganger med mer. Disse visningene vil til slutt bli etterfulgt av en større åpen samtale mellom publikum, ulike gjester og studentene selv."
Jeg synes dette virker som en god og sunn måte å diskutere 22/7 på, og jeg mener at kunstnere bør ha lov til å ta i disse tingene på lik linje med journalister av mer eller mindre seriøs karakter.
Det jeg opplever som problematisk er, hvis det er riktig som du sier ,Espen, at studentene føler at "prosjektet ble tredd nedover hodene på studentene som en oppgave fra KHiO OG i tillegg som et slags bestillingsverk fra Dramatikkens Hus."
Dette er stoff man virkelig må ønske å gå inn i. Det er ennå så nært og vondt.
Fine innspill her, altså.
SvarSlettOg godt du korrigerer uriktige opplysninger, Jo Adrian. Jeg refererer bare til det jeg har hørt og baserer min argumentasjon på det. Men uansett, om det var en forestilling man måtte løse billett for å se eller om det var gratis, og om det fra skolens side ikke ble sett på som en profesjonell forestilling, men mer som et "prosjekt i pedagogiske rammer", så signaliserer et slikt prosjekt/forestilling noe annet. Dere flytter det ut av huset og inn på en profesjonell scene.
Hva gjelder prøvetid - om det var én eller tre uker, så synes jeg virkelig ikke det gjør store forskjellen. Det er, etter min mening, alt for liten tid til å jobbe med og få formidlet noe relevant, noe nytt, noe substanielt over et veldig komplekst tema. Jeg synes det er urovekkende at KHiO bestemmer seg for å gi en slik oppgave til studentene, og samtidig gir dem elendige forutsetninger for å faktisk få tid til å gjøre ordentlig forskning på tematikken. Ved å lage "stunts" av 22/7-problematikken kan havner man i samme fella som media ofte går i - Det blir for hastig, det blir for grunt, og det sier publikum heller ikke så mye mer enn det de allerede vet.
Jeg mener at du, Øystein, som førstelektor ved Teaterhøgskolen og som en av arkitektene bak denne konstruksjonen kalt "påbygningsåret", bør ha, om ikke en sterk mening, så i hvert fall en holdning til å legge slike serke tematiske føringer på studentene som går dette året.
Jeg er helt enig i at det bør utforskes og eksperimenteres metodisk og estetisk, og der tror jeg ledelsen ved KHiO bør være tungt inne, men når det kommer til tematikk, så mener jeg det er studentenes store utfordring og oppgave og finne ut av HVA de vil si.
Det er jo det som gjør påbygningsåret til et unikt tilbud - å gi skuespilleren/skuespillerensemblet muligheten til å mene noe som betyr noe for dem selv, og formidle det med den kompetansen de har opparbeidet seg/lært seg - være seg metode, estetisk form etc.
Jeg er nysgjerrig på bruken av ordet "spekulativt" i denne meningsutvekslingen.
SvarSlettDette ordet dukket også opp da Asklepios Hane spilte "Du er Knut" i fjor høst, bare en måned etter 22. juli. Forestillingen handlet om et nasjonalt traume (Jødedeportasjonen i Oslo under 2. verdenskrig) og hvordan vi har forvaltet historien om dette. Foretsillingen gikk inn i temaer som straff, skyld og ondskap det var nærmest umulig å ikke stille spørsmålet: "Hvordan vil historien om 22. juli bli fortalt, og forvaltet?".
Å ikke gjøre dette, ville etter min mening være det samme som å late som terrorhandlingene ikke hadde skjedd, noe jeg synes ville være langt verre enn å anerkjenne fakta, hvor enn grusomme fakta kan være.
Er det ikke nettopp der teatret som kunstform har et fortrinn? At det kan ta relativt kort tid å produsere noe aktuelt og hyper-samtidig?
Så igjen, spørsmålet mitt er: hva menes når det er spekulativt å lage teater basert på faktiske, samfunnsaktuelle temaer? Uansett hvor vondt det nå enn måtte være?
Etter mine begreper er det ikke spekulativt før det er gjort på en spekulativ måte, og det er vanskelig å si noe om før man har sett resultatet.
Holdning har jeg, den har jeg alt ytret, og i denne sammenheng er det primært et forsvar for å prøve og feile med påfølgende diskusjon.
SvarSlettJeg oppfatter nok ikke Dramatikkens Hus som noen "profesjonell scene" i klassisk forstand, tvert imot opplever jeg at stedet har blitt en møteplass for scenekunstnere som i fellesskap vil prøve å forstå hva scenekunst er, og hvordan den kan utvikles. Kai Johnsen vil nok neppe beskrive seg selv som pedagog, men jeg opplever store deler av virksomheten til Dramatikkens Hus som et teaterpedagogisk og scenekunstdidaktisk utforskningsprosjekt. Det trenger vi, og det vil være rart om KHiO ikke ønsker å være en del av det.
Forøvrig har jeg som sagt ikke sett resultatet, men prinsipielt ser jeg ingen problemer med å gi studenter "for store" oppgaver som skal løses på "fort kort" tid -- vi gir mer enn nok små oppgaver som løses over lang tid også. Jeg kan godt argumentere politisk, pedagogisk, etisk og estetisk for et slikt perspektiv, hvis det trengs...
La meg dessuten understreke: dette var ikke et bestillingsverk fra Dramatikkens Hus! Det var på alle måter et samarbeidsprosjekt, det var i tillegg en fantastisk anledning for studentene å komme seg ut av huset for et par ukr. Kai Johsen har riktignok vært mer involvert enn oss spesielt nå i sluttprosessen, bl.a. fordi jeg plutselig måtte ha perm og fordi han er en bra og dedikert fyr som tar ansvar. Jeg har heller ikke fått inntrykk av at studentene opplevde oppgaven ble tredd ned over dem, jeg følte at den ble gitt i en type åpen dialog som vi ellers har om det meste på påbyggingsåret. Det å svare på en oppgave gjennom å reformulere den er jo dessuten alltid en mulighet for en moden student...
Jeg er som kjent ikke den som synes skolevisninger primært skal gi gode forestillinger, men god læring. Jeg skjønner det for noen er en etisk tilleggsdimensjon her. Jeg vet ikke om jeg skal gå lengre inn i den diskusjonen enn jeg allerede har i forrige innlegg, men her er jeg altså helt steil og klar inntil videre: Jeg har liten forståelse for den berøringsangsten landet vårt synes å legge over 22. juli-hendelene, og personlig opplever jeg det demokratisk problematisk når media og et alt for stort antall velmenere i posisjoner forsøker å frata folk mulighet til å snakke høyt om det som opptar dem.
Nå har vi gått stille i dørene -- i flokk -- lenge nok. Det var masse fine ord om mer åpenhet og mer demokrati rett etter hendelsene. Men den emosjonelle unifomeringen av offentlige ytringer som vi nå erfarer, er etter min oppfatning uttrykk for det stikk motsatte. Jeg opplever det ufritt, usant og overfølsomt.
Ellers er jeg ubertakknemlig over at så mange mener så mye om skolens pedagogikk...
Herman, med spekulativ mente jeg i denne sammenhengen å utnytte et symbol som er linket til en grusom hendelse for å tilføre en forestilling noe, uten at forestillingen "gir noe tilbake" for å belyse problematikken. Jeg påstår ikke at dette var intensjonen i eksemplet jeg nevnte, og jeg så heller ikke hele forestillingen, men jeg sier at jeg opplevde det sånn der og da. Spekulativ er nok litt feil brukt av meg, det er vel et ord som brukes om penger, men vinning kan være så mangt.
SvarSlettEr på en måte enig i at det er vanskelig å si om noe er spekulativt før man har sett resultatet, men om ting er spekulativt gjort eller ikke handler vel litt om intensjonene, gjør det ikke? Og man kan jo heller ikke vite om kunst blir bra eller dårlig, men egne intensjoner kan man kontrollere, selv om resultatet mislykkes. Når det gjelder Du er Knut, opplevde jeg innslagene om 22. juli som høyst relevante. For meg handlet forestillingen om ansvarsfraskrivelse, ydmykelse, vold og terror, i tillegg til, som du skriver, straff, skyld og ondskap. Er helt enig i at det ville vært snodig å, i Oslo, august 2011, overse 22 juli når dere jobbet med denne tematikken i den formen. Dere ga i aller høyeste grad noe tilbake til oss ved å berøre terrorangrepet til ABB. Jeg tenker at jeg skal bruke ordet "spekulativt" litt sjeldnere, og heller si ordene "dette blir for mye for meg akkurat nå" hvis det er det jeg mener. Og Øystein, jeg synes du drar i gang bra prosjekter. Og jeg synes som deg at det er digg at Teaterhøgskolen gjør trekk som noen gidder å diskutere også utenfor skolen. Men misforstår jeg hvis jeg opplever at du ser på det å mene det er for tidlig å bruke 22. juli i kunstpedagogisk sammenheng, endatil som en pålagt ramme, som en motsetning til et ønske om mer åpenhet og demokrati? Og hvilket valg har EGENTLIG en student som synes det er for tidlig eller for vondt å jobbe med en hvilken som helst problematikk, hvis lærern ser på de som går stille i dørene, i flokk eller ei, som representanter for noe ufritt, usant og overfølsomt?
Jeg bør også kanskje justere og nyansere begrepsbruken min litt, Herman.
SvarSlettNår jeg skriver at jeg synes det er "på grensen til spekulativt" å gi studentene en så krevende oppgave tematisk sett, og be dem produsere materiale over et emne/en hendelse som man kanskje ikke helt har greid å fordøye, eller helt har maktet å få oversikt over på et personlig plan - så tror jeg det blir enda vanskeligere å løfte blikket og se den store sammenhengen og vite hvordan man skal behandle en hendelse som har så mange etiske dilemmaer knyttet til seg - på så liten tid.
Å bruke ordet "spekulativt" i denne sammenhengen er nok ikke riktig, for, som Nina skriver, så ligger det i begrepet at man spekulerer i noe heller tvilsomt for økonomisk vinnings skyld. Da er det nok mer passende å bruke det begrepet på en del forestillinger innenfor institusjonene, hvor man titt og ofte påstår at man lager kunst for kunstens skyld, men hvor det egentlig er smertelig klart for de fleste at det er inntjeningskravet som ligger til grunn.
Jeg vil presisere at jeg ikke på noen som helst måte er motstander av at man skal fortolke og problematisere viktige hendelser/fenomener i sin samtid, tvert i mot - det er vel egentlig grunnen til at jeg holder på med teater - jeg ønsker å søke etter en større forståelse av den virkeligheten jeg er en del av, og jeg ønsker å vise at teatret kan være et sted som iscenesetter virkeligheten for å nettopp gjøre virkeligheten litt klarere, litt mer oversiktlig, som kan bidra til å øke forståelsen av oss selv.
MEN jeg tror at det å insistere på å være aktuell, og det å for alt i verden vise at teatret "henger med" og kan kommentere sin samtid akkurat her og nå - kan virke mot sin hensikt. Jeg vil at teatret skal problematisere det som skjer, men må det på død og liv kaste seg på twitter-toget og være hyper-samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror at gode refleksjoner og gode forestillinger kommer av at man tør å gi seg tid til å forske, å gå i dybden.
Jeg har heller ingen problemer med at Teaterhøgskolen gir sine studentere "for store oppgaver", Øystein. Men jeg mener at det prinsipielt sett IKKE er riktig å gi påbygningsstudentene (det er dem vi snakker om) for store oppgaver TEMATISK sett.
Igjen, jeg mener studentene selv skal få lov til å finne ut hva som opptar dem tematisk (snakker fortsatt om påbygningsåret), jeg mener at studentene selv skal ta stilling til hva de vil si. Dette handler om deres egen intergritet og selvstendighet som kunstnere, og det skal man ikke fucke med.
Øystein, du skriver at "man gir mer enn nok små oppgaver som løses over lang tid." Mitt ønske, eller min utfordring til Teaterhøgskolen er at dere heller gir studentene MER tid på å løse de STORE oppgavene."
Dette er en gammel kjepphest for meg, men man ser jo gang på gang når det kommer til 10-minutters-prosjektene at studentene (og nå snakker jeg om ALLE studentene) har mye på hjertet og et enormt formidlingsbehov, men blir dessverre avspist med alt for liten tid og med alt for få ressurser fra ledelsens side. HVIS dere ønsker å utdanne kunstnere - legg til rette for dem, gi dem ressurser, signalisér at 10-minutter-prosjektene er like viktige, hvis ikke viktigere enn de andre prosjektene på skolen.
Det var alt for denne gang.
Mvh
En med et bankende hjerte for sin kjære skole
Mye adekvate og fine tanker her, bare to små kommentarer, pluss en liten fortelling:
SvarSlettNina: Det at jeg mener vi opplever norsk sensur – en slags tvungen emosjonell konsensus – rundt dialogen omkring 22 juli, er ikke synspunkt jeg har meldt som pedagog, heller ikke i forbindelse med dette prosjektet. Det ville nok vært vel førende, ja. Dette er bare etterpå-tanker jeg gjør meg, spesielt etter utspillene i forbindelse med Lollikes prosjekt.
Espen: Jeg håper og tror jeg ville lyttet alvorlig til studenter med uvilje mot å jobbe med oppgaven. Jeg tar det for gitt at påbygingsårstudenter er modne og selvstendige nok til å formulere slik eventuell uvilje. Jeg har ikke til hensikt å fucke med noens integritet, og jeg tar det svært alvorlig hvis det har skjedd. Isåfall vil jeg gjerne vite det og forholde meg til det!
For øvrig 1: Enig om timinutter, at det er viktig, men det har da også kontinuerlig fått mer tid og ressurser de siste årene..
For øvrig 2: Hyper-samtidig teater? I Norge? Kødderu? Hvornår?
Ellers vil jeg bare anekdotisk fortelle at jeg er i Tunis om dagen, og her ble 300 mennesker skutt og drept under demonstrasjonene i fjor. Folketallsmessig er det en tragedie litt større enn 22 juli Norge. Politimennene som skjøt, jobber fremdeles i politiet, nå som forsvarere av demokratiet. Ingen er anmeldt, ingen har fått reell erstatning. Media vet ikke helt hvordan de skal gripe an saken. Men nettopp i kunst – foto, gatekunst, poesi, musikk, teater – belyses tragedien og paradokset på måter som ellers ikke finner uttrykk.
Det er mange måter å bearbeide traumer og sorg på, mange ulike prosesser og følelser. Det er underlig hvis ikke det også gjenspeiles i kunsten…
Øystein: Ikke meningen å insinuere at du forsøker å kneble selvstendige studenter ved å påtvinge dem meninger de ikke har, ei heller beskylde deg for å ikke lytte til en eventuell uvilje blant studentene. Beklager hvis spissformuleringene mine ikke helt har truffet blink.
SvarSlettJeg bruker eksempelet med 22/7-forestillingen på Dramatikkens Hus for å få fram et større poeng som handler om hvordan skolen pedagogisk går fram for å utdanne selvstendige kunstnere, hvem som bør initiere prosjekter med kontroversielt, ladet tematikk, og hvordan teatret på et mer generelt grunnlag, på best mulig måte kan lage kunst som kommenterer sin samtid.
Jeg brukte min egen kjennskap til prosessen, samtaler jeg hadde med studenter under utviklingen av forestillingen på Dramatikkens Hus - den frustrasjonen jeg opplevde at studentene hadde til å understreke at skolen begynte i feil ende - nemlig å ved å legge føringer på tematikk.
Etter hva jeg har greid å lese meg til så ble resultatet/forestillingen et slags innblikk i en kunstnerisk arbeidsprosess med et svært vanskelig stoff. Her ble det lagt vekt på problemene man møter på ved å skape teater med terrorhandlingene som utgangspunkt. Tilbakemeldingene tyder på at selve tematikken ikke stod sentralt, det var ikke intensjonen å forsøke å gi noe svar, eller på noen som helst måte fortolke det som hadde skjedd - men heller peke på teatrets rolle som samfunnsaktør i en slik situasjon. Slik jeg har forstått det ble altså forestillingen en refleksjon over seg selv som kunstformilder i et uoversiktelig landskap, mer enn noe annet.
Det virker på meg som om alle som var involvert i prosjektet har kommet ut av dette uten å ha måttet gå på akkord med sine egne overbevisninger eller sin egen integritet. Ved å ikke søke etter svar, men heller diskutere sin rolle trådde man altså forsiktig og respektfull fram. Det høres ut som en god løsning når oppgaven ikke var initiert av studentene selv.
FORTSETTER HER ...
SvarSlettSå, på et mer generelt grunnlag - som ikke handler om studenter og teaterhøgskolen, men om hvordan man som kunstnere skal forholde seg til vanskelig tematikk hvis man ønsker å gå inn i det - så
synes jeg det er veldig interressant og svært viktig at kunstnerenog kunsten kontinuerlig diskuterer og reflekterer over sin egen rolle, også i selve verket. Men faren er at denne selvrefleksjonen kan overskygge og hindre selve utforskningen av tematikken, at det kan sette en stopper for å tørre å søke etter svar i det vanskelige. Dette ser man i kunsten, så vel som i offentlige meningsutveklsinger. Debatten om 22. juli tenderer mot å handle om debatten om debatten. Det er etisk viktig å spørre seg hva slags debatt vi ønsker oss, og det er viktig å diskutere hvilke etiske retningslinjer man bør forholde seg til når man lager kunst , men ikke SÅ viktig at det ender med stagnasjon, forflatning og manglende mot til å tørre å mene noe, tørre å komme opp med mulige svar.
Hyper-samtidig? Det begrepet tror jeg heller Herman får svare for. Han lanserte det. Jeg tolket det dithen at man ønsket at teatret skulle være på pletten med en samfunnsanalyse så snart en samfunnsproblem meldte seg. Det tror jeg ikke er så lurt. Jeg tror det er klokt av teatret å tørre å bruke tid. Derfor ser jeg også med bekymring på trenden med "stunte" forestillinger. Får litt sånn Westerdals reklameskole-hipster-twitter-følelse av det. Ingen god følelse, altså. Det er ikke stuntet i seg selv jeg har problemer med, det er, igjen - tiden man har til rådighet. Jeg er generelt skeptisk til "Spennende tematikk, vet ikke så mye om det egentlig, og vi har bare en uke så det blir jo et stunt." Det finnes jo vellykkede stunts, for all del - Vitanza og Haviks "papirløse fortellinger" er et veldig godt eksempel. Her er det umiddelbare og enkle ved stuntets estetikk (hvis det går an å si det?) ivaretatt, men de har også tillatt seg å bruke god tid og sette seg dypt inn i tematikken, og bruker aktivt til og med primærkilden til problemstillingen i forestillingen. Det gir stuntet substans og legitimitet.
Til sist Øystein. Jeg vet at du er en forkjemper for at 10-minutters-prosjektene skal få bedre vilkår på skolen, og det er jeg veldig glad for. Ressursene har da også blitt bedre. Men jeg håper du ikke er fornøyd og tilfreds ennå. Håper også at du kan videreformidle mine innvendinger til andre i skolens pedagogiske ledelse.
Og til sist-sist. Takk for anekdoten som setter alt i et større perspektiv.
Espen
En kunstners plikt:
SvarSlettSiste nytt fra Christian Lollike, som gjestet Dramatikkens hus i helgen:
For meg er det en demokratisk forpliktelse å undersøke hvorfor, og hvordan, den muslimfiendtlige ekstremismen kan gripe om seg, sier den danske regissøren Christian Lollike, som iscenesetter Anders Behring Breiviks såkalte manifest.
Hele artikkelen her:
http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=333
Debatten spisser seg til, Kai (han på dramatikkens hus ja)og Erik (han på det norske teateret)diskuterer på den saklige samtales høyborg: Facebook!
SvarSlettFølg utviklingen her:
http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=354
(Synd man ikke kan få tabloide typer på denna bloggen..)
Som elev på påbyggningsåret og dermed deltaker på prosjektet, vil jeg si følgende.
SvarSlettAlt som er skrevet her, er helt på sin plass og helt riktig. Det var nettopp slik prosjektet opplevdes. Tredd nedover halsen og på samme tid, umulig å komme utenom.
Følelsen jeg får av å lese innleggene og "diskusjonen" som fulgte visningene, er identisk med følelsen jeg hadde gjennom hele prosessen. " Å nei, en gang til." Vet ikke helt om alle tar den følelsen, kanskje den fungerer bedre på engelsk. Den mareritt-aktige følelsen av å løpe som faen, men ikke flytte seg av flekken er også beskrivende. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle gruppene i prosjektet, når jeg sier at vi selv diskuterte alle overnevnte belyste sider og mer. Vil konkludere med å si at jeg er glad for å ha vært med samtidig som det var jævlig kjipt.
Og helt til sist, må flat struktur tas med i den pedagogisk debatt. Forholdsvis nytt for oss på teaterhøgskolen og roten til ekstra forvirring og intern debatt i to + en allerede hektiske uker.
Tusen takk for viktig innspill, Oddgeir!
SvarSlettGodt å høre hvilke erfaringer og tanker dere som faktisk har gjennomført denne forestillingen sitter igjen med.
Litt seint inne i debatten her, men likevel....
SvarSlettFørst og fremst tenker jeg at vi knapt kan anklage norsk teater for å være for frampå, for samtidig. Jeg tror det er viktig å lage teater også før ting er ferdig fordøyd, og nettopp som en del av fordøyelsesprosessen. Jeg er ikke interessert i å gi publikum noen svar etter 22.juli, men heller lete etter hvilke spørsmål vi burde stille oss.
Jeg er student på påbyggingsåret nå, og deler vel egentlig ikke all frustrasjonen rundt at vi fikk "utdelt" temaet 22.juli, selv om det selvfølgelig er et enormt tema. Som Hooman Sharifi sa på samtalen etterpå: 22.juli har skjedd, og det er umulig å ikke forholde seg til det. Jeg mener også at man som student ikke skal "skånes" fra vanskelige tema fordi man er student.
Det som for meg var mer problematisk enn temaet, var fraværet av samtale rundt arbeidsmetode. Vi snakket selvsagt mye om tematikken, men veldig lite ble sagt om det å jobbe devised. Jeg tror også mye av frustrasjonen i klassen (uten å snakke for mye på vegne av andre) også lå i at man ikke hadde definert seg imellom hvordan man skulle jobbe. Særlig i møte med så store temaer mener jeg det er viktig å ha kunnskap om hvordan man utvikler materiale og hvordan man forvalter det i arbeidet med en visning/forestilling.
Og bare som en liten obeservasjon: Noen følte at vi fikk dette temaet "tredd nodover hodet". Mens det eneste vi fikk var en dato, ellers stod vi veldig fritt til å finne vår egen retning og ikke minst form. Det var ingen som sa at dette måtte ende i en forestilling. Mens når vi får utdelt et manus, en rolle og en regissør er det ingen som føler at de får noe som helst tredd ned over noe som helst. (Ment som en morsom bemerkning og ikke som kritikk). Jeg tror igjen dette handler om å ha gode verktøy for å jobbe med få rammer og å lage egne rammer for sitt eget arbeid.
Vi skal etter hvert inn i en ny såkalt devised periode med 10-minuttere (eller soloprosjekt som det er blitt oppgradert til) på slutten av skoleåret. Så vidt jeg vet er det satt av to og en halv uke spredt utover halvåret til dette. Jeg er enig med Espen (eller hvem det var) i at disse prosjektene er viktig å prioritere tidsmessig om man skal ha tid til å utvikle ferdigheter også i selvstendig arbeid og innen devising.
Bedre sent enn aldri, Rebekka. Veldig hyggelig at flere og flere finner veien til denne teater-meningsutvekslings-mingleplassen for spesielt interesserte - en liten avkrok i dette altomfattende, altoppslukende universet - kalt INTERNETT. Sjuke greier. Nok om det.
SvarSlettJeg merker at jeg rir to hester her. Den ene handler om hvilke føringer den pedagogiske ledelsen på Teaterhøgskolen skal gi sine påbygningsstudenter - den andre handler om hvordan teatret, på et mer overordnet plan, skal innta en relevant rolle når det kommer til samtidige samfunnsspørsmål. Det kan være litt vanskelig å holde tunga rett i munnen når begge deler springer ut i fra eksempelet med forestillingen om 22/7 på Dramatikkens Hus.
Til det første først: Teaterhøgskolens pedagogiske opplegg for påbygningsåret. Det er veldig interessant det dere begge forteller om prosessen til forestillingen på Dramatikkens Hus, Oddgeir og Rebekka, selv om dere sitter igjen med forskjellige erfaringer, opplever jeg at dere peker på det samme problemet: arbeidsmetode, eller snarer mangel av en klart definert arbeidsmetode for å løse oppgaven. Det er dette jeg mener bør være skolens ansvar. Det er her skolens pedagogiske ansvar bør ligge - hjelpe studentene med å finne verktøy, metodikk til å lage forestillingsmateriale/løse sceniske oppgaver - ikke legge føringer på tematikk.
Vet ikke om du sikter til noen av mine utsagn Rebekka, men jeg mener overhodet ikke at studentene må "skånes" for å jobbe med tematikk som omhandler eller kretser rundt hendelser som 22/7, jeg er bare prinsipielt imot at oppgaven skal komme fra skolen og ikke studentene selv. Og selv om oppgaven kan virke svært vid og generell, så er det umulig å komme utenom at datoen dere fikk å jobbe har ganske mange assosiasjoner knyttet til seg, ja, den er ladet med tematikk, politisk tematikk. Og uansett hvordan man løser oppgaven, så vil det på en eller annen måte bli lest som en politisk handling. Bestemmer man seg for å ta avstand fra hendelsene som skjedde denne datoen, vil det også være politisk. Uansett hva man gjør, mener jeg man er fanget.
Når det kommer til påbygningsåret så mener jeg at skolen bør tørre å slippe taket mer, tørre å risikere mer og gjøre fallhøyden større, tørre å gi studentene det store ansvaret det er å finne sin egen tematikk.
Jeg mener det bør være et krav, en utfordring og et privilegium for påbygningsårs-studentene at de selv skal finne ut av hva de skal mene noe om.
Når det gjelder din morsomme bemerkning, Rebekka - så mener jeg å spore litt alvor bak den også. I alle fall synes jeg det er et godt poeng du kommer med. Som kunstner dette året, bør man selv bestemme teksten/manuset man skal jobbe med og om man i det hele tatt skal jobbe med rolle/karakter. Det bør i hvert fall ikke er være en selvfølgelighet at det er slik man skal jobbe med å utvikle en forestilling. (Og hva er egentlig karakter når selvet er fragmentarisk, inkonsekvent, oppløst(?)?)
JAH, FORTSETTER HER ...
SvarSlettSå til det andre: Hvordan teatret skal fortolke samtidige samfunnsspørsmål. Jeg er helt enig i at teatret aktivt må bryne seg på delikate problemstillinger i samfunnet knyttet til nå-tiden før det er ferdig fordøyd og alt har lagt seg i magen. Men mitt ønske er at man gir slike prosjekter like mye tid og ressurser (hvis ikke mer?) som andre prosjekter. Man kan koste på seg noen uker eller måneder mer for å få lov til å forske på en grundig måte. Ved å bruke kort tid og lite ressurser på slike prosjekter reduserer man viktigheten og relevansen av det.
Rebekka, du skriver at du ikke er interessert i å gi publikum noe svar etter 22/7, men heller lete etter hvilke spørsmål vi burde stille oss. Dette er jeg så hjertens enig i. Og jeg mener at hvis man får tid og ressurser til å lete etter de riktige spørsmålene, så vil disse spørsmålene man reiser med en forestilling være til god hjelp for at vi kollektivt skal finne noen svar etter hvert. Teater bør jo være en en søkende, dialektisk prosess.
Jeg tror det er helt essensielt at vi som går eller har gått på Teaterhøgskolen, sammen med de som har det pedagogiske ansvaret der, kontinuerlig deler av våre erfaringer og sier klart i fra om hva vi opplever som fruktbart eller mindre fruktbart med opplegget på skolen. Er man interessert i å påvirke utviklingen av scenekunstfeltet i dette lille landet, bør man ta en titt der grunnlaget legges - utdanningsinstitusjonene.
Takk for bidrag på denne bloggen, alle sammen. Veldig inspirerende og utvidende!
- Blogghora Klouman Høiner.
Et klart og rungede ja til å vie like mye tid og ressurser til egenproduserte prosjekter. Jeg mener ikke at alt teater må lages på 8 uker, men to uker føles i korteste laget for så store tema. Dette handler også om å få følelsen av å være i et prioritert prosjekt. (Den følelsen står man vel mest for selv, men likevel..)
SvarSlettOgså enig i at man bør ha tillit til at studentene også har en ide om hvilke temaer man bør ta opp i teateret.
Og når det kommer til diskusjonen om karakter eller ikke er jeg gjerne med å diskutere det! Veldig interessant.
Så bra! Jeg tar deg på ordet, Rebekka - det skal diskuteres. I nær fremtid. Hold deg oppdatert på blogghoresida vår, du.
SvarSlettDet skal jeg! Egentlig burde det jo være et live diskusjonsforum, men nettet funker bra som substitutt. Snakkast.
SvarSlettGenerelt takk for spennende debatt om flere ulike tema her nå, mer av dette!!
SvarSlettDu skriver, Espen at du ikke synes skolen skal legge tematiske føringer på fjerdeårsstudentene, men at det er skolens oppgave å definere arbeidsmetode (og at 22/7 prosjektet kunne virke som det manglet nettopp dette).
Jeg vet ikke om jeg er helt enig med deg. Det er vel en del av en læringsprosess, så vel som en kunstnerisk prosess, uansett tema, å finne ut av arbeidsmetode og verktøy som passer for en selv eller for gruppa som jobber sammen. Er det ikke det vi f.eks obber med i Fjerdeklasses produksjoner? Og som vi mener bør være noe som man i hvert prosjekt skal kunne finne ut av og definere? Dessuten kan vel metode ofte knyttes sammen med teamatikken man arbeider med.
Jeg synes absolutt skolen bør stille seg til disposisjon for veiledning og hjelp hvis elevene sliter med å finne ut av arbeidsform. Men å gi elevene en oppgave som skal løses med flat struktur er vel å gi dem en metodisk føring (dog en ganske vanskelig en)? Nå vet ikke jeg hva som var tanken bak akkurat dette opplegget, men vil jo tro at det å gi elevene en føring om flat struktur (hvis det var det som ble gjort) i et prosjekt der assosiasjonene lett går mot 'mer demokrati' ikke er en dum tanke i det hele tatt?
Når det er sagt synes jeg forsåvidt skolen med hell kunne gitt elevene større innblikk i ulike metoder for skapende arbeid. Det er jo unektelig litt artig at vi etter fireårig teaterrskoleutdanning begynte Fjerdeklasses produksjoner workshop helg med ei lita omgang "frys" i mangel av et klart startpunkt.
Hoho. Du skal ikke se bort ifra at "frys"-seansen vår, uten at vi selv kan fatte det, har lagt grunnlaget for det forbløffende, talentfulle, dypt rystende teaterkunstverket vi ender opp med i august.
SvarSlettDu vet ikke om du er enig med meg, sier du Ine? Jeg vet ikke om jeg er enig med meg selv, jeg. Det er riktig at Fjerdeklasses produksjoner har satt seg fore å forske i hvordan man kan greie å stable en forestilling på beina med 11 gamle klassekamerater med like stor medbestemmelsesrett. En ordentlig demokratisk løsning. En formidabel oppgave, og det trenger ikke å være en mal for andre (trenger egentlig ikke være et eksempel til etterfølgelse for noen, egentlig. Smilefjes.).
Det er klart at å skille metode og tematikk ofte kan være vanskelig,men på ingen måte umulig. Når det kommer til påbygningsåret mener jeg at det bør være studentene som legger premissene for tematikk. Dette er deres unike sjanse til å mene noe som kunstnere (individuelt og som ensemble). Og her bør ikke skolen stå klare med noe sikkerhetsnett. Solo-prosjektene fra 1. til 3. klasse bør være der studentene får erfare hvordan det er å stå på scenen med eget produsert materiale eller i hvert fall materiale som de selv har plukket ut, står for og mener noe med (enten som individ eller ensemble). Slik vil man være rustet til et år med en klasse som lager produksjoner publikum kommer for å se fordi man vet at "dette vil de noe med! Dette betyr noe for dem!".
Det er nemlig slik at en del av studentene, etter endt utdanning begynner å jobbe innenfor institusjonsteatret. Og når du begynner å jobbe i institusjonsteatret (slik ståa er i dag) så er etter all sannsylighet denne unike muligheten borte (noe unntak som bekrefter regelen finnes naturligvis, men det er nettopp unntak). Joda, man kan være medskapende i en kunstnerisk prosess i en produksjon innenfor institusjonen, men du/dere er sjelden kunstneren/kunstner-kollektivet som initiere ditt/deres prosjekt. Du får et prosjekt av en teatersjef eller av en regissør med klar beskjed om å være med på reisen. Det finnes selvfølgelig flere måter å påvirke prosjektet på ved å aktivt være med på å bestemme hvordan man ønsker å tolke stoffet (hva vil vi si med denne teksten - i dag?) og hvordan du tolker din egen rolle er også utslagsgivende for hva slags verk det til slutt blir, men dette er medskapning innenfor en allerede ganske standardisert måte å lage teater på, og altså ikke skapt av en autonom scenekunstner eller autonom scenekunstgruppe.
Påstanden min blir altså, hvis jeg selv greier å henge med på det jeg skriver her mens nordlyset lyser opp utenfor vinduet: institusjonsskuespilleren slik vi kjenner ham/henne er en medskapende håndverker - ikke en selvstendig scenekunstner. Men dette kan det gjøres noe med.
Ei lita revolusjon for ekspempel.
God natt fra
en trøtt, sliten og fersk institusjonsskuespiller med noe lav, men sikker inntekt og gode velferdsordninger fra teatret
Jeg tar innspillene fra fjerdeklassestudentene til etterretning og skjønner at vi skal gjøre en bred evaluering av disse temaene på slutten av året.
SvarSlettDet er nok et godt poeng at vi kan jobbe mer med introduksjon til flere samarbeidsformer, arbeidsmetoder og verktøy. Samtidig er det viktig å si at det å utvikle arbeidsmetode også er en del av en kunstners hverdag. Det er ikke sånn at det finnes ferdige "tools" for alt. Men det går det selvsagt an å utvikle pedagogikk og holdninger for lettere forstå og tenke i en sånn retning.
Jeg er forøvrig helt uenig i at det er mulig å foreta noe skille mellom tematikk og metodikk. Like lite som jeg tror på et skille mellom estetikk og etikk. Jeg opplever dette som såkalte kunstige dikotomier, altså ikke reelle eller eksisterende motsetninger eller dualiteter. Jeg har sagt det før og sier det igjen: All pedagogikk er ideologisk forankret, selv den pedagogikken som markedsfører seg selv som ideologi-kritisk. Det finnes ingen "nøytral" verktøy, og jeg er ikke av dem som f.eks. tror metoden for handlende analyse kan brukes for å skape hvilke som helst teateruttrykk. Jeg tror det f.eks. skjuler seg visse tematikker i bestemte arbeidsmetider, for å si det litt naivt. Dermed blir selve premissene for noe av denne samtalen fremmed for meg.
Øystein, jeg tolker ditt siste innspill i denne diskusjonen som en en slags avrunding, eller som noen "avsluttende ord" fra din kant. Hvis så er tilfelle, synes jeg ikke du skal få lov til det. Jeg synes det blir feil å forlate samtalen ved å si at du avviser premissene for deler av ordskiftet fordi det oppleves fremmedgjørende. (Egentlig skjønner jeg deg godt, du er jo på livets reise, mann - og bør ikke bruke tiden i Tripoli på å tråle rundt på jakt etter internettcaféer ...)
SvarSlettHvis premisset for diskusjonen skal være at metodikk og tematikk er uløselig knyttet sammen, at ingen av delene er nøytrale, objektive eller står i motsetning til hverandre, men at alt flyter og det ikke er mulig å definere grenser - mener jeg ikke bare denne diskusjonen, men de fleste, kanskje alle diskusjoner mangler verdi, eller er kan avskrives som irrelevante. Da mener jeg det ikke bare kan avgrenses til en diskusjon om nøytral pedagogikk på teaterhøgskolen, men må favne livet, eksistensen generelt. Selv om jeg langt på vei er enig med deg filosofisk og eksistensielt, synes jeg et slikt premiss er vanskelig å forholde seg til når man skal prøve å komme fram til en slags høyere forståelse gjennom samtale. Kort sagt: Ikke avvis samtalen ved å himle med øynene og gå.
Men ok - la oss si da, at all pedagogikk er ideologisk forankret - at man ikke kan komme utenom det faktum. Da vet ikke jeg om Teaterhøgskolen kommer så heldig ut av det for å si det sånn. Ta eksempelet med forestillingen på Dramatikkens Hus - hvis vi nå skal løsrive oss fra rammene vi har diskutert ut i fra, og løsrive oss fra skillene vi har gjort ved å dele opp etikk, estetikk, metode og ideologi - og se på alt med gjennomsiktighet - Da ser jeg en pedagogikk som er despotisk, en pedagogisk ledelse som opererer som et slags opplyst enevelde og som på snedig vis kamuflerer seg bak demokratiske prinsipper - "Se, vi gir dere denne oppgaven, men dere står fritt til å løse den på hvilken måte som helst! Dere bestemmer!" Niks, det er det opplyste enevelde, det totalitære regime som bestemmer - hvordan studentene måtte løse oppgaven vil i så måte bli uvesentlig. Det er oppgaven i seg selv som er viktig, oppgaven er makta - og den defineres av den totale ledelse.
Puh. Skumle greier, med andre ord.
Jeg mener Øystein, at det likevel er mulig (uten å snu opp ned på premissene for denne samtalen) å svare på om det virkelig er den beste løsningen å fortelle studentene hva de skal mene noe om, innenfor en ganske klar politisk kontekst, når de selv skal utvikle seg som kunstnere dette året.
Det er en ærlig sak å mene at en slik pedagogikk er den beste løsningen, men da synes jeg man reduserer studentens muligheter til å bli en autonom kunstner.
Og jeg greier jeg ikke helt å la være å fri meg fra det du har skrevet her tidligere, som helt klart er din personlige mening, men som kanskje har fått prege den pedagogiske oppgaven (ideologisk sett) i litt for stor grad? Jeg tenker på dette utsagnet:
"Nå har vi gått stille i dørene -- i flokk -- lenge nok. Det var masse fine ord om mer åpenhet og mer demokrati rett etter hendelsene. Men den emosjonelle unifomeringen av offentlige ytringer som vi nå erfarer, er etter min oppfatning uttrykk for det stikk motsatte. Jeg opplever det ufritt, usant og overfølsomt. "
Nyt reisen din, Øystein! Og gi heller svar når du kommer til reisens slutt. Gjerne i form av en salme.
Espen
Tematikk og metodikk som ett, gir 22/7 prosjektet en ny dimensjon.
SvarSlettNår det gjelder flat struktur, tror jeg det er en viktig forutsetnig å velge hvem man er i flat struktur sammen med.
I en gjeng med forskjellig bakgrunn og kunnskap om denne måten, blir den som kjenner metoden best (har jobbet slik før) automatisk leder. Vet ikke hva det sier om demokrati og flat struktur? Men fikk plutselig en følelse av å ha oppdaget noe. Er det slik at de som kjenner demokratiet best (har jobbet med det før), automatisk blir leder? Og er det en viktig forutsetning at man velger hvem man vil ha demokrati sammen med? (smilefjes)
Ikke meningen å tulle. Det blir min påstand.
Hehe Espen, med den innledningen din har jeg ikke noe valg, det skjønner du vel. Ok, på glattisen med meg:
SvarSlettDet var ikke meningen å himle med øynene eller avvise samtalen, jeg forsøker oppriktig å si at jeg ikke vet hvordan jeg skal gå inn i diskusjonen, fordi jeg skjønner ikke premissene for den. Eller jeg er ikke komfortabel med dem. Eller i beste fall; jeg trenger å diskutere dem lenge og grundig for å nærme meg noe.
Jeg burde kanskje vært litt mer forbeholden og si "Jeg er forøvrig helt uenig i at det er mulig å foreta noe KLART skille mellom tematikk og metodikk." Jeg mener ikke at alt er likegyldig og relativt, jeg mener det er komplekst. Hovedpoenget mitt er nok at jeg synes det er rart å påstå at det å gi tematiske føringer er å tre noe over hodet på studentene, mens det å gi metodiske ikke er det. Grunnlaget for resonnementet mitt er altså primært etisk, et behov for å ansvarliggjøre oss i alle valg, og ikke tro at det finnes instrumentelle, verdifrie måter å tenke eller jobbe på, verken når det kommer til kunst eller andre ting (jeg bare nevner Leni Riefenstahl og Adolf Eichmann og deres forsvar for sine handlinger….). Så Espen, hvis du først vil være kritisk til pedagogikk, oppfatter jeg det som snevert å angripe en tematisk ramme med så mye patos, mens du ikke virker spesielt kritisk til en metodisk eller estetisk. Det synes jeg er dumt, fordi jeg tror personlig at det er der de viktigste slagene står. Spesielt når vi snakker kunstfagpedagogikk.
Det er forøvrig klart at Teaterhøgskolen består av et hierarki. Og at jeg opererer som autoritet når jeg er pedagog. Men jeg håper jeg i den rollen, iallfall så langt jeg makter, forsøker å synliggjøre hva de pedagogiske målene og strategiene er. Uten skjulte agendaer. Jeg vet at mine politiske og estetiske perspektiver trolig kommer til uttrykk i pedagogisk tenking -- som hos alle pedagoger, alltid -- og de gangene jeg skjønner det, prøver jeg å gjøre studentene oppmerksom på det. Men likevel er det sikkert øyeblikk av min pedagogiske praksis som preges av despoti. Og hvis du Espen mener jeg er despotisk når jeg gir studentene oppgaver som gjør at de må mene noe om f.eks. politiske spørsmål, ja, da er jeg det. Og det vil jeg trolig fortsette med, helt til noen gir meg sparken.
Alt godt fra den nye muslimske republikken, i morra skal jeg på demo. Og så skrive en salme til Espen. Men det blir ved reisens slutt.
PS: Igjen, resten av dette skal vi oppsummere og diskturere opp og ned og i mente, det er klart. Alt godt
Nå har jeg vel egentlig aldri opplevd din pedagogiske praksis som spesielt despotisk, Øystein. Det er vel strengt tatt svært lite jeg finner spesielt klanderverdig ved den pedagogiske ledelsen på Teaterhøgskolen - og derfor synes jeg det er riktig å melde fra når jeg først finner noe som er verdt å diskutere - etisk sett.
SvarSlettHelt enig i at vi bør ta en grundig og helhetlig debatt senere, denne diskusjonen oppsto på grunn av eksempelet med 22/7-forestillingen og de umiddelbare reaksjonene som kom av den visningen.
Lykke til på demo - gleder meg til salmen!
Kjære Espen, kjære Øystein, kjære Oddgeir, kjære Rebekka,kjære Herman, kjære Ine og kjære Jo Adrian,: det er så utrolig fint å lese og tenke i fred og ro! Jeg gleder meg hver dag til å gå inn på denne tråden. Deilig å diskutere fritt og uhemmet uten å se folk i øya, og å kunne bruke den tiden man trenger til å formulere seg. Og evt. slette det man har formulert. Jeg lærer masse. Har masse å tenke på, nå. Takk takk takk.
SvarSlettEspen, jeg forstod deg ikke negativt, jeg opplever deg som omsorgsfull og kjærlig i kritikken. Jeg skjønte konteksten i argumentene, jeg synes bare det var gøy å resonnere i samme bane (og så er jeg dårlig på smilefjes....) Jeg er i prosess og forandrer meg hele tida, og er takknemlig for innspill og kritikk fra alle slags kommende, nåværende og tidligere studenter. Forøvrig lever jeg utmerket med selvmotsigelser og uenigheter – ifølge Sofokles selve oppskriften på et langt og lykkelig liv…
SvarSlettNina, jeg bare skriver og trykker "send" jeg -- jeg tror jeg er mye mer ufiltrert og ukontrollert i tekst enn tale. Derfor er det alltid litt skummelt for meg å delta i nettdebatter, hehe. Men ja, vi trenger sånne runder, helt enig. Og jeg synes nok vi kunne hatt god bruk for en ordentlig og avklarende samtale om etikk versus estetikk, metodikk versus tematikk, kunst versus craft, på Teaterhøgskolen.
Kjære dere alle, nå må jeg si takk for meg! Gleder meg til å se dere til våren alle mann! (jeg mener selvsagt kvinner like mye, men det funker liksom ikke i det munnhellet...)
Ja, Espen, da har jeg grublet i en ukes tid for å svare på hva jeg mener med begrepet hyper-samtidig. Jeg velger å klippe og lime litt - til glede for nye lesere. Espen skriver:
SvarSlett"Hyper-samtidig? Det begrepet tror jeg heller Herman får svare for. Han lanserte det. Jeg tolket det dithen at man ønsket at teatret skulle være på pletten med en samfunnsanalyse så snart en samfunnsproblem meldte seg. Det tror jeg ikke er så lurt. Jeg tror det er klokt av teatret å tørre å bruke tid. Derfor ser jeg også med bekymring på trenden med "stunte" forestillinger. Får litt sånn Westerdals reklameskole-hipster-twitter-følelse av det. Ingen god følelse, altså. Det er ikke stuntet i seg selv jeg har problemer med, det er, igjen - tiden man har til rådighet. Jeg er generelt skeptisk til "Spennende tematikk, vet ikke så mye om det egentlig, og vi har bare en uke så det blir jo et stunt." Det finnes jo vellykkede stunts, for all del - Vitanza og Haviks "papirløse fortellinger" er et veldig godt eksempel. Her er det umiddelbare og enkle ved stuntets estetikk (hvis det går an å si det?) ivaretatt, men de har også tillatt seg å bruke god tid og sette seg dypt inn i tematikken, og bruker aktivt til og med primærkilden til problemstillingen i forestillingen. Det gir stuntet substans og legitimitet. "
Din tolkning av begrepet, Espen, er nokså presis, men jeg legger til at det ikke trenger utelukkende å dreie seg om samfunnsanalyser eller gårsdagens avisforsider. Jeg savner generelt å se min egen samtid i det vi kaller for samtidsteater. Ikke èn gang har jeg sett noe på en scene der jeg har opplevd at min hverdag fra det andre tiåret på 2000-tallet har blitt brakt inn i teatret uten at det blir plumt eller kommentert i en slags harselas. Dagens samtidsteater er gjerne begrenset til bruk av flatskjermer i scenografi eller moderniseringer der Tesman og Thea ikke forsøker å sette sammen Løvborgs notater til noe fornuftig, men heller sjekker harddisken hans.
Jeg har for guds skyld ikke behov for å se Peer Gynt på Facebook (It´s complicated with Solveig), men jeg skulle gjerne likt å se nåtidens mennesker. I sin egen samtid. På scenen. Nok om det.
Når du sier at teatret gjør klokt i å bruke tid, sette seg ordentlig inn i ting, gjøre sin research og gjerne vente til vi alle er modne nok til å tenke rasjonelt på saker, vel, for å si det rett ut, - her merker jeg at vi er grunnleggende uenige. Du beskriver her et teater som er altfor rigid og ikke minst redd. Redd for å bli tatt med buksene nede, redd for å mene noe spontant, redd for å reagere. Det syns jeg er trist. I tillegg mistenker jeg deg, når du bruker ordet teater i denne sammenhengen, for å begrense det til noe som er basert på tekst, på gjennomlevelseskunsten eller det psykologiskrealistiske, eller det politiske/dokumentariske. Men vi må da kunne tenke bredere enn som så?
For å si det på en annen måte: Når vi blir redd for at 22/7 er en så stor tematikk at det kanskje er for tidlig å lage teater av det, har vi for høye ambisjoner på teatrets vegne? Må teater alltid være klokere enn sitt publikum? Er vi for opptatt av at publikum skal like oss, eller like teatret?
Hvis vi hadde sett en danseforestilling med 22/7 som tematikk, ville vi tenkt at det var for tidlig, for lite bearbeidet? Et maleri? En skulptur, et stykke musikk?
Jeg tviler.
Vi diskuterer evnen og viljen til å uttrykke seg, versus evnen og viljen til å uttrykke noe smart. Det trenger ikke være en motsetning, for all del, men det må også være rom for begge deler hver for seg.
Når det kommer til diskusjonen om Teaterhøgskolens pedagogikk, skal jeg ikke gå inn på hva jeg mener om det, men deler gjerne erfaring/kommer med en oppfordring: Hvis skolen trer noe ned over hodene på studentene, er det viktig å huske på at man ikke alltid trenger å gjøre som andre sier. Har studentene en bedre idè enn skolen, bør de bruke den! Man kommer ikke i fengsel for det, og det tilhører sjeldenhetene at noen blir veldig sinte. Skolen har mer godt av anarki enn opposisjon.
Interessant debatt, flotte innspill, herlig å følge. Oppfordrer flere til å melde seg på, selv om jeg ikke har tid til å skrive akkurat nå.
SvarSlettHerman! Godt å lese noen fine innspill fra deg og godt du tar tak i min noe vage og grunne forklaring av begrepet "hyper-samtidig". Til mitt forsvar vil jeg si at jeg definerte det hyper-raskt idet jeg skrev. Men det er et spennende begrep som vi står fritt til å tolke og fylle med mening. Dette gikk opp for meg da jeg nå googlet ordet og fikk ett treff: denne bloggen. Vi står alle overfor upløyd mark her altså. Og til syvende og sist er du som har opphavsretten, Herman.
SvarSlettLa meg først si, Herman, at jeg deler din frustrasjon over å bli servert teater med "samtidighet" dyttet inn i på overfladisk vis i form av kleine scenografiske elementer og unødvendige tekstlige bearbeidelser som insisterer på at ipad, dobbel cortado og pose-snus skal vises og snakkes om - dette er jo 2012. Den smellen går (institusjons)teatret på - gang på gang. Og det er som regel et tragi-komisk resultat av at man forsøker å bevise at klassikerne er like aktuelle den dag i dag. Joda, samfunnet forandrer/utvikler seg gjennom årenes løp, men klassikeren besitter en tidløs kvalitet, tidløse eksistensielle/filosofiske dilemmaer som ikke trenger tidsspesifikke referanser for å begrunne sin relevans. Men likevel pynter man på fasaden ført og fremst fordi man er engstelig for at publikum skal avvise klassikeren som noe støvete og utdatert. Men en klassiker er jo nettopp en klassiker fordi det er et verk av varig verdi. Det ligger noe dypt eksistensielt, universelt og allmengyldig i et klassisk verk, noe som gjør det unødvendig å måtte insistere på at dette skjer rent konkret og faktisk - i 2012. Ofte får jeg en følelse av at teatret selv glemmer at teatret er en iscenesettelse av virkeligheten, og IKKE en kopi av virkeligheten.
Innenfor teatrets vegger (hvis man ønsker å avgrense teatret med vegger, vel å merke) har man den fantastiske muligheten til å tøye persepsjonen av både tid og rom. Det må man ikke glemme altså. Smilefjes.
Så, Herman, tror jeg vi er nødt til å klargjøre litt mer og rydde enda litt mer opp i begrepsbruken vår. Om ikke for din del, så i hvert fall for min egen. Du skriver:
SvarSlett"Jeg savner generelt å se min egen samtid i det vi kaller for samtidsteater.Ikke èn gang har jeg sett noe på en scene der jeg har opplevd at min hverdag fra det andre tiåret på 2000-tallet har blitt brakt inn i teatret uten at det blir plumt eller kommentert i en slags harselas. Dagens samtidsteater er gjerne begrenset til bruk av flatskjermer i scenografi eller moderniseringer der Tesman og Thea ikke forsøker å sette sammen Løvborgs notater til noe fornuftig, men heller sjekker harddisken hans.
Jeg har for guds skyld ikke behov for å se Peer Gynt på Facebook (It´s complicated with Solveig), men jeg skulle gjerne likt å se nåtidens mennesker. I sin egen samtid. På scenen."
For meg virker det som at utgangspunktet vi har for å kritisere bruken av samtidige referanser er vidt forskjellig. Eksemplene dine er hentet fra klassikere, Ibsens klassikere. Jeg regner med at det er bevisst. I så fall: der jeg peker på at klassikeren bør skånes for unødvendig "kosmetisk aktualisering", peker du på at klassikeren slik den settes opp i dag - ikke makter å skildre nåtidens mennesker i sin egen samtid. Men det er vel ikke klassikerens oppgave? Hvis det store målet er å fortolke samtiden tror jeg virkelig ikke at man er tjent med å hente fram klassikerne fra den litterære teatertradisjonen. Klassikerne kan hjelpe oss til å forstå oss selv bedre ved å belyse tidløse menneskelige problemstillinger, problemstillinger som hever seg over det samtidige - fordi det omhandler eksistensielle og universelle spørsmål som ikke kan knyttes til tid, men til det "å være".
Jeg ser også at du bruker betegnelsen "samtidsteater", Herman. Her blir jeg forvirret. Eksemplene er hentet fra en den litterære tradisjonens klassikere, men du omtaler det likevel som samtidsteater. Er det riktig? Snakker vi her om "samtidsteater" som en slags stor og vid sekkebetegnelse for alt teater som settes opp nå - i dag? Er det teater basert på samtidsdramatikk? Er "samtidsteater" en retning, en kunstform, eller et historisk begrep som beskriver en viss stilart eller periode? Er det teatral post-modernisme, eller post-post-modernisme? Puh. Jeg vet ikke sannelig ikke. Hvis det er uklart for deg også, kan kanskje Øystein Stene komme oss til unnsetning når han har kommet hjem fra dannelsesreisen sin?
Vel, nå over til det springende punkt - hvordan teatret skal belyse sin samtid. Du skriver:
SvarSlett"Når du sier at teatret gjør klokt i å bruke tid, sette seg ordentlig inn i ting, gjøre sin research og gjerne vente til vi alle er modne nok til å tenke rasjonelt på saker, vel, for å si det rett ut, - her merker jeg at vi er grunnleggende uenige. Du beskriver her et teater som er altfor rigid og ikke minst redd. Redd for å bli tatt med buksene nede, redd for å mene noe spontant, redd for å reagere. Det syns jeg er trist. I tillegg mistenker jeg deg, når du bruker ordet teater i denne sammenhengen, for å begrense det til noe som er basert på tekst, på gjennomlevelseskunsten eller det psykologiskrealistiske, eller det politiske/dokumentariske. Men vi må da kunne tenke bredere enn som så?"
Ja, her er vi kanskje grunnleggende uenige. Jeg greier ikke å lese det samme som du leser ut av min argumentasjon - altså at teatret, ved å bruke tid og ressurser på å fortolke sin samtid gjør det fordi man ellers er så redd for å bli tatt med buksene nede. Argumentasjonen min baserer seg ikke på frykt for å drite seg ut, men på ambisjonen om å lage teater som har mer substans! Jeg vil også at teatret skal reagere og provosere, men ikke for reaksjonens og provokasjonens skyld alene. Det blir for meg alt for tomt, ryggesløst og lite substansielt. Jeg mener at teatret bør ha en høyere ambisjon enn akkurat dét.
Du mistenker meg også for å egentlig gå den tekstbaserte, psykologisk-realistiske teater-tradisjonens ærend. Jeg skjønner ikke helt hvor du har fått det fra. Det er snarere tvert i mot. Som teaterpublikummer får jeg personlig ikke så mye igjen av å se psykologisk-realistiske stykker oppført - jeg har rett og slett problemer med å akseptere formen, eller denne streben etter det psykologisk-realistiske ideal. Insisteringen på psyko-realisme i form av karakterer som møtes på scenen - selv hvor gjennomlevd det er, blir for meg mer en flat kopi av virkeligheten, enn en nyansert iscenesettelse. Jeg har full respekt for at andre ser det annerledes, men som publikummer er det bare ikke helt min greie. (Merker at jeg kunne gått mye lenger i min kritikk av det karakterbaserte teatret, men det får bli en annen diskusjon som vi får ta en annen gang.)
Uansett, dine mistanker er feil, Herman. Jeg ønsker jo å se at det teatret som vil fortolke sin samtid blir gitt de samme forutsetningene og de samme ressursene som andre teater-prosjekter. Som jeg har påpekt tidligere i denne tråden - for teaterutviklingens egen del, og for at teatret skal være en kunstform som har relevans også som samfunnsaktør - bør man ikke redusere viktig samtidstematikk til noe som blir laget i en fei, med knappe midler. Gir man det tid og ressurser - gir man det samtidig status og legitimitet. Og med status og legitimitet følger autoritet. Da begynner vi å snakke, gitt.
Til sist, Herman. Du skriver at: "Vi diskuterer evnen og viljen til å uttrykke seg, versus evnen og viljen til å uttrykke noe smart. Det trenger ikke være en motsetning, for all del, men det må også være rom for begge deler hver for seg."
Så hjertens enig, Herman. Det må være rom for begge deler. Men jeg heier mest på evnen og viljen til å uttrykke noe smart.
Smilefjesmedflosshattogbollekinn.
Jeg tror ikke vi kan beskylde teaterne for å være redde for å lage noe ræl uten substans, det klarer de utmerket uten hjelp fra samtidsdramatikk. Jeg tror det bunner ut i en frykt om å ikke få publikum, der har vi en stor jobb å gjøre. Jeg likte godt et argument lengre oppe i tråden:
SvarSlett"Hvis vi hadde sett en danseforestilling med 22/7 som tematikk, ville vi tenkt at det var for tidlig, for lite bearbeidet? Et maleri? En skulptur, et stykke musikk?"
Jeg tror heller ikke det.
Var på en film/konsert/forestilling med Jenny Hval kun en uke etter terroren, og som hun sa det selv, hun kunne jo ikke annet enn å ta det med sin opplevelse av det som hadde skjedd. Jeg tror vi er litt for redde (kanskje for avhengige) av publikums reaksjoner til å tørre å lage teater om brennhete saker, med mindre vi kan finne spor av dem i noe noen har skrevet for lenge, lenge siden.
Og Espen: bokstavlige smilefjes er ikke bedre en emoticons, selv om de er ironisk ment.
Hvor kommer denne frykten fra? Så lenge man virkelig har en tanke, en mening og en vilje bak det man skaper som omhandler brennhete saker trenger man vel ikke frykte noenting? Vær så kontroversiell man bare vil så lenge man har en tanke bak det, så lenge man tar ansvar for det. Men, hvis man ikke har klart for seg hva man vil si med det man skaper - Da er frykten berettiget.
SvarSlettOg Jo Adrian: Mye å velge og vrake i, men du velger å arrestere meg på bruken av bokstavelige smilefjes? Kom an, lissom.
Er det ikke at vi er redd for at vi ikke har den riktige tanken, og nettopp ansvaret som gjør at vi frykter?
SvarSlettSlik som med emoticons, vi er så redde for å bli oppfattet som sure eller skarpe (les: at man faktisk mener det man har skrevet) at man må legge ved et visuelt tegn for å lette på stemninga. Sorry at jeg drar det så langt, men leste nettopp en interessant kronikk om det i et Morgenblad som lå og slang. Eller vent, jeg er ikke sorry.
Det er denne ansvarsfraskrivelsen som jeg er litt oppgitt over,( jeg ser den ofte hos meg selv og kjenner jeg blir skuffa) teateret skal liksom ikke mene noe. Men det er jo massevis av oppegående, reflekterende og smarte folk som jobber der også. Vi må ikke la forsidene på Dagbladet, VG og facebook få monopol på hva som er verd å diskutere. Da må vi tørre å mene mye mer enn det vi gjør nå.
Og forøvrig:
SvarSlettBra svar på en kronikk skrevet om Trøndelag teater i adresseavisa, på scenekunst.no. Legger den ut på forsida også, men syntes den var relevant i forhold til diskusjonen.
http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=433
Jo Adrian:
SvarSlettTar du den ironiske distansen fra meg, tar du også lykken fra meg med det samme.
Fra spøk til sak - du har et poeng. Et viktig poeng.
Og bra scenekunst-tips! Jeg leste kronikken til godeste Thoralf Berg i Adressa og holdt på å dette av stolen.
Tilbake til utgangspunktet:
SvarSletthttp://www.aftenposten.no/meninger/Min-frustrasjon-6756543.html?fb_ref=.TzAXU4dPcqc.like&fb_source=home_multiline#.TzAZxk8_cY1
Flott å ende opp tilbake til/i/på og rundt utgangspunktet. Veldig deilig å lese hans syn på teaterets eller kunstens rolle, det var i grunnen han eller andre direkte påvirkede jeg var mest redd for i forhold til 22/7 visning på dramatikkens hus. Vi prøvde selv å innvitere en som overlevde utøya, men han trakk seg i siste stund.
SvarSlettSom kunstner vil jeg ikke være redd for å ta i tema eller publikum, men som medmenneske i et lite land er jeg redd for å ta i eller "snuble" i privatpersoner som aldri har bedt om scenisk oppmerksomhet.
Frykt er ingen god begrensning.
Burde kanskje bare dure på, men for meg blir det essensen av det som gjør "hyper samtidig", vanskelig.
Setter opp Lollikes 22/7-stykke i Norge
SvarSlettDramatikkens Hus samarbeider med danske CaféTeatret om taterstykket basert på terroristens manifest.
Så da kommer stykket til Norge også, i oktober. Etter å ha lest artikkelen du la ut Espen er jeg overbevist om at det er bra at dramatikkens hus gjør det.
Hele artikkelen her: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=522