FJERDEKLASSES PRODUKSJONER var samlet i pinsen for å jobbe med forestillingen "Ett år etter" som vises på Dramatikkens Hus 10, 11 og 12 august!
mandag 4. juni 2012
En Fjerdeklasses Pinse!
FJERDEKLASSES PRODUKSJONER var samlet i pinsen for å jobbe med forestillingen "Ett år etter" som vises på Dramatikkens Hus 10, 11 og 12 august!
fredag 1. juni 2012
Unngår ny dramatikk
Norske teatre skaper halvparten så mye nytt som danske, og repeterer stykker tre ganger så ofte. Har de lave kunstneriske ambisjoner? – Nei, svarer teatersjef Kristian Seltun, som mener publikum er problemet. De har ikke nok dannelse til å forstå det nye.
Artikkel av Nicolai Strøm-Olsen, om ny dramatikk på norske scener, eller snarere mangelen på den.
http://www.minervanett.no/unngar-ny-dramatikk/
Artikkel av Nicolai Strøm-Olsen, om ny dramatikk på norske scener, eller snarere mangelen på den.
http://www.minervanett.no/unngar-ny-dramatikk/
torsdag 31. mai 2012
tirsdag 29. mai 2012
Om Heddaprisens status og funksjon
Fra siste nr av norsk Shakespeare og teater-tidsskrift:
Heddaprisen er en bransjepris det er få andre enn bransjen selv som bryr seg om. NTO har ikke klart å etablere den som en høystatuspris for alle. Hvilken status Heddaprisen har internt i bransjen avhenger av hvem du spør. Den er viktig for de store institusjonene som produserer mer eller mindre tradisjonelt teater. For resten av bransjen er Heddaprisen en bonus, hvor det er hyggelig med en nominasjon – men det forventes ingen tildeling. Hovedgrunnen til det er at Heddajuryen i for stor grad har vært preget av ett teatersyn; bevissthet om og refleksjon rundt kunsten som representasjon eller mimesis – dette er en arv fra Aristoteles og Platon, det er reaksjonært, og vi bør komme oss videre hvis det er meningen at Heddaprisen skal speile kunstfeltet. Noe den helt klart må gjøre hvis den skal befeste seg som en viktig pris for hele bransjen og verden utenfor.
Heddajuryen bør være ytterst forsiktig med å dyrke ett kunstsyn. Det som har satt seg fast i så måte bør ristes løs (av komiteen) gjennom neste jurysammensetning og utviklingen av kriterier og kategorier. Juryarbeidet, kategoriene og kriteriene som legges til grunn bør med andre ord speile en likestilling av forskjellige kunstsyn.
Elisabeth Leinslie, tidligere Heddajurymedlem, teaterviter, redaktør Sceneweb, faglig rådgiver Danse- og teatersentrum
Heddaprisens funksjon i dag er mildt sagt problematisk. Slik jeg ser det, er prisen med på å opprettholde og forsvare en svært begrenset forestilling om hva teater skal være. NTOs interesser legger alt for sterke føringer for hva som skal vektlegges og til slutt anerkjennes som «godt teater». Kategoriene er skreddersydde for institusjonsteatrenes tekst- og karakterbaserte teatertradisjon som da automatisk utelukker andre teaterproduksjoner fra det uavhengige feltet som i mye større grad utvikler teaterkunsten formmessig, estetisk og strukturelt. Kategoriene er også med på å redusere skuespillere til håndverkere hvis eneste oppgave er å «gjøre en god rolle». For all del, jeg setter stor pris på gode rolletolkninger og godt håndverk, men jeg er av den oppfatning at en skuespillers oppgaver ikke bare skal begrenses til akkurat det. Jeg har liten tro på at den nye komitéen som skal vurdere tildelingskriterier og kategorier vil gjøre de nødvendige forandringene. Komitéen er overrepresentert av institusjonelle NTO- og NTLF-medlemmer. Et lite spill for galleriet her altså. Heddaprisen vil fremdeles være en feiring av et anakronistisk syn på teater. Kjipt, men sant.
Espen Klouman Høiner, skuespiller ved Trøndelag Teater og medlem av Fjerdeklasses Produksjoner
Heddaprisens status varierer sikkert fra miljø til miljø, selv innad i det lille teatermiljøet i Norge. Slik jeg oppfatter det, er det veldig stas å bli nominert. Prisen verdsettes! Juryen reiser land og strand rundt og på denne måten kan prisen fungere samlende for teater-Norge. Hovedstaden har selvsagt ikke monopol på de gode skuespillerne og produksjonene, noe som nettopp prisen kan fremheve. Det er veldig positivt at også det som skjer innenfor «den frie scenen» blir vurdert på lik linje med det som skjer på institusjonene. Jeg kunne kanskje ønske at de ble vurdert i enda sterkere grad. Et annet inntrykk, er at det er hovedsakelig de psykologisk-realistiske rolleprestasjonene som blir verdsatt. Kanskje kunne man åpne opp mer for andre spilleformer, uttrykksmåter og sceneprestasjoner i vurderingene. Jeg synes også at det er viktig at en ny jury representerer et bredt spekter i norsk teater og scenekunst, både når det gjelder alder, erfaring, bakgrunn og tilhørighet. Det er uansett liten tvil om den formidable og omfattende jobben som de siste års jury har utført!
Valborg Frøysnes, skuespiller
Om Heddaprisen står det at den deles ut for fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst. Å bli utvalgt til å motta denne prisen er selvfølgelig gjevt. Utfordringen vil kanskje være å synliggjøre prisen og betydningen av den utover selve bransjen. Tidligere ble prisen nesten utelukkende delt ut til produksjoner på institusjonsteatrene, noe som er i endring. Nå er det er vel også på tide at man ser på skuespillerprestasjoner som bryter med den tradisjonelle realistiske spillestilen. Den kunstneriske kvaliteten må være hovedkriteriet uansett hvor eller hvem som produserer.
De færreste har sett de forestillingene som vinner. Kanskje ville det være en idé at det som blir valgt ut som beste forestilling gis en mulighet til å bli satt opp igjen og bli vist for flere?
Kari Holtan, regissør og medlem av kompaniet De Utvalgte
Jeg har inntrykk at av prisen anses som nokså gjev, og jeg synes det er en fin måte å fremheve de enkelte leddene i teaterprosjektene på – samtidig som prisen fungerer som et samlende referansepunkt i et land med en utfordrende geografi.
Hva gjelder ambisjoner, så kunne jeg ønske meg en enda større kompromissløshet i fremhevingen av kunstnerisk innsats som virkelig utmerker seg – og med enda større rom for de små øyeblikkene enn helhet. Sammensetningen av priser er mer tilpasset det konvensjonelle teatret enn dagens scenekunstvirkelighet, og kunne med fordel vært revidert.
Juryen må i sin sammensetning representere et så vidt kunstsyn som mulig, med ulik bakgrunner både profesjonelt sett og ellers. Kanskje ville det vært en fordel om man i større grad rullerte og skiftet ut jurymedlemmer? Min erfaring var også at selv om jeg fikk dekket alle reiseutgiftene så manglet det publiseringsorgan for å skrive om alle forestillingene jeg så, hvilket gjorde det økonomisk svært lite gunstig.
Anette Therese Pettersen, skribent og kritiker, medlem av juryen i ett år, 2010/11
Som sekretær for Heddajuryen i snart ti år, er det vanskelig for meg å uttale meg om prisens status. Men nå er prisen er blir delt ut siden 1998, og alt tyder på at den får stadig større prestisje ettersom årene går. En av årsakene er nok at det er blitt lagt stadig sterkere vekt på å rekruttere uavhengige jurymedlemmer uten tilknytning til teaterverdenen, som kritikere og teatervitere. Ingen kan derfor anklage prisen for å ville tjene bransjens egne interesser.
De ni Heddaprisene som nå deles ut, har til hensikt å henlede oppmerksomheten på det beste som i året som er gått har skjedd i norsk teater, det vil si både på institusjonene og hos de uavhengige gruppene, innen mange høyst forskjellige områder – det finnes jo ni ulike priskategorier!
Ambisjonene med Heddaprisene bør være å få vurdert hele scenekunstfeltet av uavhengige jurymedlemmer med ulikt teatersyn. Hva «forbedringspotensialet» angår, finner jeg det vanskelig å gi et presist svar. Prisene må naturligvis utvikle seg i takt med tiden, man kan for eksempel spørre hvorvidt kategoriene «beste hovedrolle» og «beste birolle» er dekkende når man skal vurdere skuespillerprestasjonene innen mer moderne dramatikk: allerede hos Tsjekhov er det vanskelig å finne klare «hovedroller». Man kan også vurdere om ikke barne- og ungdomsteater bør skille lag, og få hver sin pris. En annen «forbedring» vil naturligvis være at enda flere av juryens medlemmer ser enda flere oppsetninger. Men antall oppsetninger har økt kraftig bare i de ti årene jeg har vært sekretær. I dag krever juryfunksjonen ideelt at samtlige medlemmer ser minst fire eller fem forestillinger i uken. Og enda rekker man ikke alt! Det sier seg selv at det er vanskelig å få til.
IdaLou Larsen, teaterkritiker, sekretær og medlem av Heddajuryen siden 1998
Enquéte: Heddaprisen
Heddaprisen: En komite er nedsatt for å
vurdere tildelingskriterier, justere priskategorier og velge ny jury for
Hedda-prisen. Komiteen består av teatersjefene Hanne Tømta, Ellen Horn,
Kristian Seltun og Jon R. Moe. Trine Eilertsen, sjefredaktør i Bergens
tidende, forbundsleder Hauk Heyerdal og Elisabeth Egseth Hansen,
tidligere scenekunstkonsulent i kulturrådet og leder av Teater Avant
Garden.
Hvilken status og funksjon har Heddaprisen i dag?
Hva bør ambisjonene med prisen være, og på hvilke områder er forbedringspotensialet størst?
Hvilken status og funksjon har Heddaprisen i dag?
Hva bør ambisjonene med prisen være, og på hvilke områder er forbedringspotensialet størst?
Heddaprisen er en bransjepris det er få andre enn bransjen selv som bryr seg om. NTO har ikke klart å etablere den som en høystatuspris for alle. Hvilken status Heddaprisen har internt i bransjen avhenger av hvem du spør. Den er viktig for de store institusjonene som produserer mer eller mindre tradisjonelt teater. For resten av bransjen er Heddaprisen en bonus, hvor det er hyggelig med en nominasjon – men det forventes ingen tildeling. Hovedgrunnen til det er at Heddajuryen i for stor grad har vært preget av ett teatersyn; bevissthet om og refleksjon rundt kunsten som representasjon eller mimesis – dette er en arv fra Aristoteles og Platon, det er reaksjonært, og vi bør komme oss videre hvis det er meningen at Heddaprisen skal speile kunstfeltet. Noe den helt klart må gjøre hvis den skal befeste seg som en viktig pris for hele bransjen og verden utenfor.
Heddajuryen bør være ytterst forsiktig med å dyrke ett kunstsyn. Det som har satt seg fast i så måte bør ristes løs (av komiteen) gjennom neste jurysammensetning og utviklingen av kriterier og kategorier. Juryarbeidet, kategoriene og kriteriene som legges til grunn bør med andre ord speile en likestilling av forskjellige kunstsyn.
Elisabeth Leinslie, tidligere Heddajurymedlem, teaterviter, redaktør Sceneweb, faglig rådgiver Danse- og teatersentrum
Heddaprisens funksjon i dag er mildt sagt problematisk. Slik jeg ser det, er prisen med på å opprettholde og forsvare en svært begrenset forestilling om hva teater skal være. NTOs interesser legger alt for sterke føringer for hva som skal vektlegges og til slutt anerkjennes som «godt teater». Kategoriene er skreddersydde for institusjonsteatrenes tekst- og karakterbaserte teatertradisjon som da automatisk utelukker andre teaterproduksjoner fra det uavhengige feltet som i mye større grad utvikler teaterkunsten formmessig, estetisk og strukturelt. Kategoriene er også med på å redusere skuespillere til håndverkere hvis eneste oppgave er å «gjøre en god rolle». For all del, jeg setter stor pris på gode rolletolkninger og godt håndverk, men jeg er av den oppfatning at en skuespillers oppgaver ikke bare skal begrenses til akkurat det. Jeg har liten tro på at den nye komitéen som skal vurdere tildelingskriterier og kategorier vil gjøre de nødvendige forandringene. Komitéen er overrepresentert av institusjonelle NTO- og NTLF-medlemmer. Et lite spill for galleriet her altså. Heddaprisen vil fremdeles være en feiring av et anakronistisk syn på teater. Kjipt, men sant.
Espen Klouman Høiner, skuespiller ved Trøndelag Teater og medlem av Fjerdeklasses Produksjoner
Heddaprisens status varierer sikkert fra miljø til miljø, selv innad i det lille teatermiljøet i Norge. Slik jeg oppfatter det, er det veldig stas å bli nominert. Prisen verdsettes! Juryen reiser land og strand rundt og på denne måten kan prisen fungere samlende for teater-Norge. Hovedstaden har selvsagt ikke monopol på de gode skuespillerne og produksjonene, noe som nettopp prisen kan fremheve. Det er veldig positivt at også det som skjer innenfor «den frie scenen» blir vurdert på lik linje med det som skjer på institusjonene. Jeg kunne kanskje ønske at de ble vurdert i enda sterkere grad. Et annet inntrykk, er at det er hovedsakelig de psykologisk-realistiske rolleprestasjonene som blir verdsatt. Kanskje kunne man åpne opp mer for andre spilleformer, uttrykksmåter og sceneprestasjoner i vurderingene. Jeg synes også at det er viktig at en ny jury representerer et bredt spekter i norsk teater og scenekunst, både når det gjelder alder, erfaring, bakgrunn og tilhørighet. Det er uansett liten tvil om den formidable og omfattende jobben som de siste års jury har utført!
Valborg Frøysnes, skuespiller
Om Heddaprisen står det at den deles ut for fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst. Å bli utvalgt til å motta denne prisen er selvfølgelig gjevt. Utfordringen vil kanskje være å synliggjøre prisen og betydningen av den utover selve bransjen. Tidligere ble prisen nesten utelukkende delt ut til produksjoner på institusjonsteatrene, noe som er i endring. Nå er det er vel også på tide at man ser på skuespillerprestasjoner som bryter med den tradisjonelle realistiske spillestilen. Den kunstneriske kvaliteten må være hovedkriteriet uansett hvor eller hvem som produserer.
De færreste har sett de forestillingene som vinner. Kanskje ville det være en idé at det som blir valgt ut som beste forestilling gis en mulighet til å bli satt opp igjen og bli vist for flere?
Kari Holtan, regissør og medlem av kompaniet De Utvalgte
Jeg har inntrykk at av prisen anses som nokså gjev, og jeg synes det er en fin måte å fremheve de enkelte leddene i teaterprosjektene på – samtidig som prisen fungerer som et samlende referansepunkt i et land med en utfordrende geografi.
Hva gjelder ambisjoner, så kunne jeg ønske meg en enda større kompromissløshet i fremhevingen av kunstnerisk innsats som virkelig utmerker seg – og med enda større rom for de små øyeblikkene enn helhet. Sammensetningen av priser er mer tilpasset det konvensjonelle teatret enn dagens scenekunstvirkelighet, og kunne med fordel vært revidert.
Juryen må i sin sammensetning representere et så vidt kunstsyn som mulig, med ulik bakgrunner både profesjonelt sett og ellers. Kanskje ville det vært en fordel om man i større grad rullerte og skiftet ut jurymedlemmer? Min erfaring var også at selv om jeg fikk dekket alle reiseutgiftene så manglet det publiseringsorgan for å skrive om alle forestillingene jeg så, hvilket gjorde det økonomisk svært lite gunstig.
Anette Therese Pettersen, skribent og kritiker, medlem av juryen i ett år, 2010/11
Som sekretær for Heddajuryen i snart ti år, er det vanskelig for meg å uttale meg om prisens status. Men nå er prisen er blir delt ut siden 1998, og alt tyder på at den får stadig større prestisje ettersom årene går. En av årsakene er nok at det er blitt lagt stadig sterkere vekt på å rekruttere uavhengige jurymedlemmer uten tilknytning til teaterverdenen, som kritikere og teatervitere. Ingen kan derfor anklage prisen for å ville tjene bransjens egne interesser.
De ni Heddaprisene som nå deles ut, har til hensikt å henlede oppmerksomheten på det beste som i året som er gått har skjedd i norsk teater, det vil si både på institusjonene og hos de uavhengige gruppene, innen mange høyst forskjellige områder – det finnes jo ni ulike priskategorier!
Ambisjonene med Heddaprisene bør være å få vurdert hele scenekunstfeltet av uavhengige jurymedlemmer med ulikt teatersyn. Hva «forbedringspotensialet» angår, finner jeg det vanskelig å gi et presist svar. Prisene må naturligvis utvikle seg i takt med tiden, man kan for eksempel spørre hvorvidt kategoriene «beste hovedrolle» og «beste birolle» er dekkende når man skal vurdere skuespillerprestasjonene innen mer moderne dramatikk: allerede hos Tsjekhov er det vanskelig å finne klare «hovedroller». Man kan også vurdere om ikke barne- og ungdomsteater bør skille lag, og få hver sin pris. En annen «forbedring» vil naturligvis være at enda flere av juryens medlemmer ser enda flere oppsetninger. Men antall oppsetninger har økt kraftig bare i de ti årene jeg har vært sekretær. I dag krever juryfunksjonen ideelt at samtlige medlemmer ser minst fire eller fem forestillinger i uken. Og enda rekker man ikke alt! Det sier seg selv at det er vanskelig å få til.
IdaLou Larsen, teaterkritiker, sekretær og medlem av Heddajuryen siden 1998
tirsdag 8. mai 2012
Enkel språklære
Returnere
betyr: å sende
tilbake. Å returnere en pakke betyr
... å sende pakken
tilbake til der
den kom
ifra. Å returnere et menneske betyr å sende
vedkommende tilbake
til det land denne person
kom ifra. Nathan Eshete, 7 år gammel, født på
Stord, har aldri
vært i Etiopia. Å sende
Nathan ut av Norge
heter ikke å
returnere.
Det heter: å deportere.
Jan Erik Vold
søndag 6. mai 2012
Hverdagen er bedre..
Fin artikkel av knut Nærum i Dagbladet, tenkte den er litt aktuell for forestillinga vår. Var selv og så "Life and times", en meget kul teateropplevelse synes jeg.
Skuespill på livet løs
interessant....Skuespill på livet løs!
Viktig lesning for castere
http://rushprint.no/2012/4/skuespill-pa-livet-los/
Viktig lesning for castere
http://rushprint.no/2012/4/skuespill-pa-livet-los/
lørdag 28. april 2012
For enkelt å skylle på institusjonsskuespillere
Viktig sak, men han skisserer løsningen for enkelt...les min mening i kommentarfeltet...
http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=763
http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=763
mandag 23. april 2012
KUNSTANGST. Omtrent ett år etter.
Skrevet for omtrent ett år siden om fri improvisasjon i forbindelse med produksjonen Gjøkeredet.
Jeg
hater dette.
Jeg
hater kunst.
Jeg
hater kunstnerisk frihet.
Jeg
hater veien til kunstnerisk frihet.
Jeg
hater den pinlige og smertefulle veien til kunstnerisk frigjøring.
Jeg
hater frihet.
Skjerpings.
Det
er viktig å være åpen i slike prosesser som dette.
Spesielt
denne første dagen.
Denne
første timen av den første dagen av tre hele dager med komplett
kunstnerisk frih.......
Hvor
er Gjøkeredet!?!
Kan
noen trille inn scenografien igjen? Pliiiis? Pliis-aah?! Kjetil?
Plis-plisa-plisa-pliiis? Hvor er Kjetil forresten?
Kjetil?
Bob?
Kapittel
1:
Paralysert.
Hanne
sitter på kanten av sceneplattformen og dingler med bena. Har en
el-gitar på fanget. Driver høytlesning i mikrofon. På engelsk. Det
dreier seg om samfunnet og det dreier seg om sannhet.
Den
kjente og kjære mikrofonhøytlesningsatmosfæren
legger seg i rommet.
”Eksistensfølelsen”.
Tittelen
alene blokkerer øregangene mine, så det blir umulig å høre
teksten.
Viktige
eksistensielle greier.
Jeg
for min del har ekstistensangst.
Denne
situasjonen eksisterer i alt for høy grad.
Kapittel
2:
Hanne
leser, jeg svetter.
Eldar
balanserer rundt på scenegulvet på stylter med et konsentrert
uttrykk i ansiktet. Det er tydelig at han vet hva han driver med.
Senere
skal han komme til å klimpre på el-gitar og synge Blowing
in the wind med Hanne.
Da
setter kjukken foten ned.
”Do
Mattias Huhn a favour will you?
Not
that song, pleASE!”
Kapittel
3:
Hanne
leser, Eldar balanserer, jeg håper ingen ser på meg.
Går
det en streng mellom meg og Ine?
Kan
det være at hun er like lost som meg der hun sitter sammenkrøpet på
en pall, med knærne under haka?
Hun
er uansett mer ”i det”. Har mot nok til å ikke late som hun er
geskjeftiget med noe når hun ikke er det.
Jeg
er ikke ”i det” i det hele tatt.
Håper
ingen ser på meg nå.
Kapittel
4:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, jeg har røde merker på
halsen.
Ingvild
har allerede funnet den perfekte vei ut av denne frihetstorturen.
Det
vil si inn,
i seg selv.
Forsøk
på meditasjon i kaotisk rom.
En
velbegrunnet handling, uten risiko for samhandling.
En
flott idè.
Kapittel
5:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, jeg fryser.
Nader
tilbyr meg en snus og kaster snusboksen over bordet til meg.
Den
suser forbi meg langt til siden og blikkene våre møtes i en felles
forståelse av at dette var et elendig kast.
Hah!
Et
begripelig øyeblikk av menneskelig relasjon i alt dette kaoset.
Puster
igjen.
Klarer
å karre til meg nok surstoff til å se rommet med nye øyne et
øyeblikk.
Vi
er jo egentlig ganske vakre.
Vi
ser plutselig så unge ut alle sammen.
Kapittel
6:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, jeg gjesper en angstgjesp.
Apropos
unge!
Helle
ligger med naken overkropp på trampolina.
(Kun,
men heldigvis!, inntullet i svart scenetape.)
Gynger
på trampolina i et hav av dopapir som jeg tidligere har vært med på
å kaste i kunstneriske buer gjennom lufta.
Kommer
på grunnen til nakenheten, at hun ønsket å være et spedbarn, født
ut av en stor vagina, som skulle være oss.
Jeg
får meg ikke til å gå bort å spørre om hun vil at vi skal være
vaginaen hennes nå.
Kapittel
7:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, jeg gjesper igjen.
Slenger
meg med Olec og synger fotballsanger.
Noe
må man forsøke å foreta seg.
Synger
TIL-sangen av full hals.
”Vi
er bønna i fra nord, ta vel imot oss!!”.
Mattias
gjør en avvergende bevegelse i min retning. Er det ikke det han
gjør? Vifter meg vekk? Jo. Det er bestemt det han gjør. Nå rister
han på hodet også. Ikke mulighet for feiltolkning der.
”Olec
ist sing-ging!”, forklarer Mattias. Åja? Ok. Ja, da så.
Jeg
setter meg igjen.
Espen
gjør meg oppmerksom på at det ikke var
TIL-sangen
jeg hadde sunget, men landslagssangen.
Kapittel
8:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, jeg har unormal hjerterytme.
Jo
styrer en radiostyrt bil med en lapp hvor det står
”Hjelp!
Jeg har ingen egen vilje!”
Ønsker
meg en sånn lapp.
”Hjelp
ønskes! Har egen vilje, kan byttes mot full umyndiggjørelse.”
Byttes
også gjerne mot Jo´s komplette ro og tilforlaterlighet i all denne
galskapen.
Hvordan
gjør han det?
Kapittel
9:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, jeg sliter.
Espen
skriver.
Han
tar seg med jevne mellomrom til pannen, klør seg i hårfestet. Man
kan se at han faktisk
tenker, han later ikke bare som.
Kjenner
at ansiktet mitt overhodet ikke ligger i de foldene som vitner om
refleksjon og tenkning.
Altså
kan det ikke være det jeg driver med.
Espen
reiser seg og begynner å løpe.
Hvor
tar han det fra? Alle disse impulsene lissom?
Jeg
vil helst skrive noe om Afrika, eller Midtøsten.
Noe
reelt.
Men
alt det står jo i avisen.
Kapittel
10:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, Espen løper, jeg
noier.
Henriette?
Hvor
er Henriette?
Ser
henne ikke noe sted i rommet.
Tør
ikke reise meg å se etter henne, vil ikke at noen skal få øye på
meg i min stakkarslige tilstand. Prøver å krype sammen til en enda
mindre ball enn jeg allerede er.
Henriette
sitter plutselig ved bordet.
Smiler
sitt strålende smil.
Spanderer
et megetsigende blikk.
Ser
like lost ut som meg.
Henriette
den reddende engelen.
Kapittel
11:
Hanne
leser, Eldar balanserer, Ine er i det, Ingvild mediterer, Nader er
Nader, Helle gynger, Olec synger, Jo kjører bil, Espen løper,
Henriette smiler, jeg puster.
Plutselig
har alle samlet seg her.
Plutselig
befinner alle seg rundt bordet. Smertztisch!
-og
fortviler. Fortviler over kunstnerisk frihet.
Bortsett
fra meg. Jeg fortviler ikke. Ikke nå lenger.
Jeg
er varm.
Elsker
dette.
Elsker
dette rommet.
Elsker
dette rommet med denne gjengen i.
Jeg
elsker skup.
Skrevet mai 2011.
onsdag 18. april 2012
Seminar: Norsk scenekunst -sentrum eller periferi?
NORSK SCENEKUNST – SENTRUM ELLER PERIFERI?
Etter to seminarer med teach-ins og diskusjoner om teatrets situasjon i henholdsvis Nederland/Belgia og Sverige/Danmark, inviterer TeaterTanken til et seminar med utgangspunkt i situasjonsbeskrivelser fra forskjellige scenekunstmiljøer i Norge i spennet mellom lokal forankring og globale perspektiver. Vi ønsker å kartlegge kunstens og kunstnernes vilkår på de ulike stedene og diskutere løsninger for fremtiden. Hvordan best tilrettelegge for en mangfoldig og sterk scenekunst av høy internasjonal kvalitet? Hva kan vi lære av de lokale erfaringene på nasjonalt nivå, i forhold til organisering, finansiering, produksjon og distribusjon?
Med seminaret vil vi fremsette påstanden at Norges spesielle geografi og demografi slett ikke er en hindring for kvalitet, aktualitet og internasjonalisering landet rundt, men at det kanskje snarere er manglende strukturell fleksibilitet og en økende standardisering som skaper problemer og bremser utviklingen.
Vi setter fokus både på de positive og på de negative erfaringene i et sveip over det norske teaterlandskapet.
Tid & Sted:
Kunsthøgskolen i Oslo, Scene 6. Fredag 20. April 15-19.
Panel:
Tale Næss, Propellen Teater, Trondheim.
Lene Aareskjold, RAS, Sandnes.
Inga Moen Danielsen, Carte Blanche, Bergen.
Nils Petter Mørland, Det Andre Teatret, Oslo.
Kristin Bjørn, Ferske Scener/Radart, Tromsø.
Moderatorer:
Hans Henriksen og Anette Therese Pettersen.
PS:
Siren Leirvåg innleder med en tilstandsrapport om nedleggelsen av teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.
Det vil også bli lest opp reisebrev fra felten/feltet med betraktninger fra supplerende aktører som ikke har anledning til å være fysisk tilstede.
ETTER SEMINARET INVITERER DANSE- OG TEATERSENTRUM TIL KUNSTNERISK PÅFYLL OG SOSIALT SAMVÆR PÅ SCANDIC VULKAN I ANLEDNING VERNISSAGE FLEXIBLE EXHIBITION.
Sted: Vestibylen på Scandic Vulkan Hotell/ v Dansens Hus
(Maridalsveien 13a) Se vedlagt program.
- Flexible Exhibition – Vernissage
- Konsert med ”La premiere pluit” og performance med Nils Jakob Johannesen
- Flexible Motion – FXM Experiment I-VII Ø.J.Prod.
Det legges opp til bespisning i løpet av kvelden.
fredag 13. april 2012
Kan vi saksøke staten?
Jeg er dårlig på lover, bestemmelser og juss generelt - men kan jeg, som lekmann, saksøke staten for statens inhumane flyktningpolitikk? Hvis mulig - hva med et kollektivt søksmål?
Sjekk ut:
http://atelierpopulaire.no/
Sjekk ut:
http://atelierpopulaire.no/
tirsdag 10. april 2012
Noam Chomsky on Necessary Illusions: Thought Control in a Democratic Society (1989)
Noam Chomsky, en av verdens mest populære intellektuelle, holdt dette forderaget på Amercan University back in the 1989. Han snakker om massemedias rolle i det politiske landskapet. Selv om dette er over 20 år gammelt, er det utrolig aktuelt, og man kan spore tankene han fram til i dag.
Foredraget er langt og forholdsvis tungt, men sett av ti min til den første videoen og se om du får lyst på mer, det gjorde jeg.
mandag 9. april 2012
Goo kulturdepartementet
På scenekunst kan man nå lese intervju med Anette Therese Pettersen, som er en av de første scenekritikerne som har fått arbeidsstipend.
Kunsten er jo inne i en selvkritisk fase for tia, og dette initiativet fra høyere hold viser at noen følger med i timen.
Veldig bra.
Resten leser du her:
fredag 16. mars 2012
Uten tittel
Navn sensurert for anledningen. Hei _____, Jeg bestemte meg på et ganske tidlig tidspunkt i produksjonen i fjor at jeg aldri skulle jobbe for hverken ___ eller deg igjen. Jeg skjønner at du var i en vanskelig situasjon, der du stod mellom teateret og et konsern som er gjennomtrukket av grådighet og enkle løsninger, at man grøsser på ryggen. Men det holder ikke. Måten vi ble behandlet på, og da snakker jeg om den fullstendige mangelen på løsningorientert dialog og ikke minst oppriktighet, er intet mindre enn uakseptabel, og jeg kan ikke skjønne hvordan man forventer å bygge opp et teaterfenomen (som det kunne ha blitt) på den måten. Maken til uprofesjonelt og uetisk opplegg skal man lete lenge etter, eller kanskje ikke, vi driver jo med teater, hvor folk ofte gjør hva som helst for å få jobbe. Jeg likte godt å spille i forestillingen, (særlig pga folka som var med, men det virker ihvertfall som om mange ikke orker mer etter sist sommer heller), men prinsipielt kan jeg ikke være med på å tjene penger for en som ____, etter å ha sett hvordan dere driver butikken. Og jeg skriver "dere" ____, fordi du dessverre er en del av kaka, og burde egentlig ha sagt at: " med disse midlene kan vi ikke lage noe som er bærekraftig og gøy å være med på, vi kommer til å støte de flinke folka som jobber hardt på scenen bort fra oss." Takk for tilbudet, men jeg tror du er enig at vi blir lykkeligere mennesker ved å ikke jobbe for den mannen. Mvh Jo Adrian |
onsdag 14. mars 2012
mandag 12. mars 2012
Sjekk ut dette seminaret
Monsters of Reality
om virkelighetshungeren i teatret.
Dramatikkens hus
torsdag - søndag 22-25. mars 2012.
http://www.teaterskolen-efteruddannelsen.dk/kurser.php?kursus_id=233
om virkelighetshungeren i teatret.
Dramatikkens hus
torsdag - søndag 22-25. mars 2012.
http://www.teaterskolen-efteruddannelsen.dk/kurser.php?kursus_id=233
tirsdag 6. mars 2012
Frp- det nye kulturpartiet...?
Kulturen dør uten sult
God kunst kommer ofte fra sultne kunstnere. Vi må legge til rette for at sulten kommer tilbake.
tirsdag 28. februar 2012
Sitat fra morgenbladet
Norsk teater avføder jevnlig debatter om rollebesetning. Enten de dreier rundt stereotype kjønnsroller, «fargeblind» rollebesetning eller alderssegregering av kvinnelige skuespillere, er konklusjonen alltid den samme: Norsk teater er konservativt og unnvikende.
Ine Therese Berg, Morgenbladet
(anmeldelse av Frøken Julie på nasjonalteatret)
(anmeldelse av Frøken Julie på nasjonalteatret)
mandag 27. februar 2012
En uke med Teaterfestival
En uke med teaterfestival
En uke med galskap
en uke med gjennopptagelsespremiere
en uke med pugging
en uke med nerver
en uke med urpremiere
en uke med 4 forestillinger av urpremieren
en uke med Pushwagner
en uke med musikk
en uke med prøver på Hedda Gabler
en uke som Hedda Gabler
en uke med glade mennesker
en uke med tilsidesatt kjæreste
en uke med lite søvn
en uke med rot
en uke med spising til merkelige tider
en uke som alkoholiker
en uke med besøk
en uke med snø
en uke uten tv
En uke med galskap
en uke med gjennopptagelsespremiere
en uke med pugging
en uke med nerver
en uke med urpremiere
en uke med 4 forestillinger av urpremieren
en uke med Pushwagner
en uke med musikk
en uke med prøver på Hedda Gabler
en uke som Hedda Gabler
en uke med glade mennesker
en uke med tilsidesatt kjæreste
en uke med lite søvn
en uke med rot
en uke med spising til merkelige tider
en uke som alkoholiker
en uke med besøk
en uke med snø
en uke uten tv
en uke i Mo i Rana
fredag 24. februar 2012
Å hviske og rope på Teaterhøgskolen
Var så heldig å få være prøvepublikum på dette som ser ut til å bli en meget interessant forestilling. Om man skal snakke om samfunns aktuelt og engasjerende teater, kan den anbefales på det sterkeste. Hvorfor er teater viktig? Gå og se!
Teaterhøgskolen: Goksøyr & Martens og påbygningsåret/4.klasse
"Å hviske og rope" er tittelen på denne forestillingen, som regissørene og skuespillerstudentene skaper sammen med en gruppe eldre. Vil du være prøvepublikum fredag 2.mars ?
Goksøyr & Martens er mest kjent for sine performanceprosjekter. De har begge sin utdanningsbakgrunn fra Statens kunstakademi. Camilla Martens har også skuespillerutdanning fra Statens teaterhøgskole.
I 2011 skapte de forestillingen "Foreldremøtet" som ble spilt på Amfiscenen på Nationaltheatret.
På Teaterhøgskolen er temaet hvordan det er å bli gammel. Handlingen foregår på et sykehjem. Studentene har invitert hver sin eldre gjest inn i forestillingen, og disse skal spille sammen med studentene på scenen.
Som ledd i arbeidet med å utvikle prosjektet ønsker gruppen å få inn publikum under prøvene. Ønsker du å være prøvepublikum, send en epost til Bjørg Valvik påbjorvalv@khio.no
Siste åpne prøve er fredag 2.mars kl.11.00.
Medvirkende studenter: Ida Elise Broch, Susann Bugge Kambestad, Herbert Nordrum, Rebekka Maria Sætervik Nystabakk, Roger Opdal Paulsen, Eivin Nilsen Salthe, Iselin Skjævesland Shumba, Oddgeir Thune, Kjersti Tveterås og Olav Waastad.
Medvirkende gjester: Nina Røhder, Anne-Karin Kjeldset, Fred Borg, Bjørn Roger Hermansen, Haakon Aars, Rigmor Solem, Rakel Nystabakk og Kristian Lindemann.
Hunden King er også med i forestillingen.
Kostymeansvarlig: Signe Vasshus
Lysdesign: Ingeborg Olerud
Tid: mandag 5.mars kl.12.00, tirsdag 6.mars, onsdag 7.mars og torsdag 8.mars kl.18.00.
Sted: scene 3, Seilduken scene.
Gratis adgang. Billettbestilling fra fredag 17.februar. Vi gjør oppmerksom på at på grunn av den scenografiske løsningen må publikum være i stand til å gå opp en trapp til publikumsplassene. Ikke adgang for barn under 12 år.
Forestillingen varer i ca to timer.
torsdag 23. februar 2012
Politisk styring av teaterne
I en artikkel på scenekunst.no skriver teatersjef for Sogn og Fjordane teater Terje Lyngstad om kulturpolitiske styring i form av føringer som fulgte med tildelingsbrevene. Årsmarkelingen står i kø, med mangfoldsår, grunnlovsår, Bjørnsonår og divers jubileer skal markeres, hvis ikke skal det være god grunn. Dette er jo helt på trynet selvfølgelig, og jeg tror nesten ikke at politikerne skjønner helt hva de driver med, og at det tar oss tilbake til Barokken når det gjelder kulturrpolitikk.
Etter min mening er det en måte å stimulere dette og det er å legge opp rammene slik at den frie scenekunsten får mer av midlene, det kan jo hende noen faktisk har lyst til å si noe om de tingene politikerne er opptatt av, og det kommer jo sjelden lyst av tvang.
hele artikkelen ser du her:
Theatre in Times of Crisis#2. -Sverige og Danmark
Oppfordrer alle teaterinteresserte/teaterarbeidere til å melde seg på, og dra på seminaret 23.feb kl 18.00 på Dramatikkens hus.
Det er viktig at vi diskuterer og lærer av hverandre, denne samtalen gir en mulighet til å bli kjent med og lære av teatrets tilstand i våre naboland.
http://www.facebook.com/events/384933854853437/
Det er viktig at vi diskuterer og lærer av hverandre, denne samtalen gir en mulighet til å bli kjent med og lære av teatrets tilstand i våre naboland.
http://www.facebook.com/events/384933854853437/
søndag 12. februar 2012
Trailer til forestillingen "En annen dag"
Urpremiere i Mo i Rana 22.februar
spiller onsdag-lørdag kl 18 på Rana museum under Vinterlysfestivalen
en eller anna dag i Oslo...
fredag 3. februar 2012
Her er artikkelen, Seltun innfrir...
http://www.adressa.no/meninger/article1766079.ece#.TysZId76bcU.facebook
2012 - en sensurodysée
http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-2095328/Google-joins-Twitter-censorship-storm-Site-block-blog-posts-line-requests-repressive-governments.html#ixzz1lIt7Dk6H
Hvem er redd for ny dramatikk?
Av Eiving Haugland
Thoralf Berg skriver en kronikk i Adressa mandag 30. januar med tittelen ”Seltun innfrir”. Som tittelen antyder er kronikken en slags dom over Kristian Seltuns foreløpige sjefstid ved Trøndelag Teater, en tid Berg synes svært fornøyd med. Det skal han da også få lov å være.
Jeg har imidlertid problemer med den argumentasjonen Berg framlegger som bakgrunn for sitt syn, som dessverre både må kunne karakteriseres som enkel, sneversynt og forstemmende fordomsfull. Fra en fagperson som Thoralf Berg, som blant annet har vært mangeårig medlem av Heddajuryen og dermed forventes å stille med et åpent sinn, samt god innsikt i norsk teater, burde man rett og slett kunne forvente noe bedre.
hele kronikken:
tirsdag 31. januar 2012
Jeg skal ikke reise meg
....før jeg klarer å skrive
Jeg har skrevet endel men sletter alt, det var lyst i dagmorges, nå er det blitt mørkt igjen og jeg skal snart på jobb, klokka tikker...
Et halvt år etter. Ett halvt år igjen. Til ett år etter.
Hvor er jeg? Hva har jeg lært?
1.
Jeg er et feigere menneske enn først antatt. Vi snakker primært om offentlig nettdebatt, men og i nye relasjoner på jobb samt i det resterende livet burde jeg være tydeligere på egne meninger
hversåsnilloglikmeg
2.
Jeg selv og kun meg selv er ansvarlig for å endre dette, for å praktisk fysisk være den jeg vil være, og aldri noen gang snakke mer om dette før jeg gjør noe med det
jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke være en som ikke er den jeg sier jeg er, jeg trodde jeg gjorde den jobben da jeg var 16, men er nå på saken, igjen, og denne gangen skal det være med hevet hode og det er kanskje det viktigste, hevet hodet, helt menneske, helt greit
3.
Ja jeg elsker å jobbe i et komplett teaterhus
men ja jeg savner utfordringene og enda mere kravene om å få skape og forme mer enn min egen avgrensede tildelte rolle, dette må la seg kombinere og det tror jeg det kan. Jeg må bare gjøre det. Foreslå. Renne ned døra. Legemliggjøre min egen påståtte ansvarlighet. I og utenfor institusjonen, relasjonen, posisjonen, redsel og selvopptatthet forsvinn, forsvinn, forsvinn
4.
Det er fint mulig og kombinere tariffavtaler og avtaleverk med genuin skaper-, -kunst, -uttrykks og utviklingstrang
heldigvis, og vi jobber, jobber, jobber, uavhengig alder, fagfelt og posisjon, det store vesentlige flertallet elsker sitt teaterhus, vi snakker god gammel "Gitisånd" med tvungen improvisasjon mellom fagfelt, øving i ganger, svært få prøvelokaler og muggbelagte leielokaler, med et smil, og de andre, de kan bare gå hjem
5.
Jeg elsker å være yrkesaktiv skuespiller
og jeg er heldig, heldig, heldig som får anledning til å være det, allikevel, kan de helt private kostnadene tidvis føles overraskende store. Dette er foreløpig helt greit.
6.
Inntekt er ikke uvesentlig.
det føles helt riktig å få betalt for det arbeide en gjør, hvor frekt, nesten hovmodig det nå ser ut på papiret. Men det oppleves rart og ikke helt greit å være er en av de få som får betalt regningene sine ved å utøve skuespillerarbeide. Jobber jeg nok, jeg kan gjøre meg mindre, jeg vil gjøre mer, jobb, jobb, jobb på nå
7.
Jeg vokser på skryt, ikke bare på pisk.
dette punktet er temmelig befriende både å erfare og innrømme
8.
Jeg blir ikke bedre av å arbeide alene.
gammelt nytt, men noen lærer sakte. Verken når jeg jobber i institusjonen, sammen med Fjerdeklassesproduksjoner eller ved kjøkkenbordet. Jeg kan forberede meg og preppe opp kunnskap, men det er alltid i relasjon med noe/n annet/andre at jeg kommer videre. Alt annet, for min del, er redsel, redsel, redsel for å ikke være god nok. Gammelt nytt igjen.
9.
Jeg kan ikke og skal ikke være skamfull over egne ambisjoner
men jeg har samtidig plikt til å være tydelig på hva jeg vil med mitt yrkesvalg, og handle deretter. Humanisme, humanisme, humanisme, skape forestillinger, mennesker, øyeblikk, tanker, ett menneske gjør en handling, som beveger noe i en retning, et menneske, et hjerte, og en tanke igjen. For meg må mitt arbeide, om ikke annet for meg, kunne oppleves som et reelt humanistisk bidrag, en liten stein i riktig vektskål. Og jeg skal ha det gøy.
10.
Jeg blir kreativ, inspirert og emosjonelt tilgjengelig av det utrygge. Uforutsigbare. Det bevegelige. Utfordrende. Glidende. Rystende.
Men motsatsen gir meg bunnen og motet til å hoppe. Danse. Krigsdans. Jeg trenger en opplevelse av trygghet, rammer og struktur. Fundamentet i meg er andre mennesker rundt meg som lar meg se, og som ser. Selv om jeg er hele meg deler jeg lufta med deg.
11. Jeg skal heretter, alltid, søke energi, god energi.
Dette er kanskje det vanskeligste punktet, men jeg fornemmer det aller viktigste. Jeg skal søke dit det gjør godt, der det føles levende, lyst. Jeg er lys. Jeg er glad. Jeg er levende. Jeg tåler fallet.
Jeg har skrevet endel men sletter alt, det var lyst i dagmorges, nå er det blitt mørkt igjen og jeg skal snart på jobb, klokka tikker...
Et halvt år etter. Ett halvt år igjen. Til ett år etter.
Hvor er jeg? Hva har jeg lært?
1.
Jeg er et feigere menneske enn først antatt. Vi snakker primært om offentlig nettdebatt, men og i nye relasjoner på jobb samt i det resterende livet burde jeg være tydeligere på egne meninger
hversåsnilloglikmeg
2.
Jeg selv og kun meg selv er ansvarlig for å endre dette, for å praktisk fysisk være den jeg vil være, og aldri noen gang snakke mer om dette før jeg gjør noe med det
jeg vil ikke jeg vil ikke jeg vil ikke være en som ikke er den jeg sier jeg er, jeg trodde jeg gjorde den jobben da jeg var 16, men er nå på saken, igjen, og denne gangen skal det være med hevet hode og det er kanskje det viktigste, hevet hodet, helt menneske, helt greit
3.
Ja jeg elsker å jobbe i et komplett teaterhus
men ja jeg savner utfordringene og enda mere kravene om å få skape og forme mer enn min egen avgrensede tildelte rolle, dette må la seg kombinere og det tror jeg det kan. Jeg må bare gjøre det. Foreslå. Renne ned døra. Legemliggjøre min egen påståtte ansvarlighet. I og utenfor institusjonen, relasjonen, posisjonen, redsel og selvopptatthet forsvinn, forsvinn, forsvinn
4.
Det er fint mulig og kombinere tariffavtaler og avtaleverk med genuin skaper-, -kunst, -uttrykks og utviklingstrang
heldigvis, og vi jobber, jobber, jobber, uavhengig alder, fagfelt og posisjon, det store vesentlige flertallet elsker sitt teaterhus, vi snakker god gammel "Gitisånd" med tvungen improvisasjon mellom fagfelt, øving i ganger, svært få prøvelokaler og muggbelagte leielokaler, med et smil, og de andre, de kan bare gå hjem
5.
Jeg elsker å være yrkesaktiv skuespiller
og jeg er heldig, heldig, heldig som får anledning til å være det, allikevel, kan de helt private kostnadene tidvis føles overraskende store. Dette er foreløpig helt greit.
6.
Inntekt er ikke uvesentlig.
det føles helt riktig å få betalt for det arbeide en gjør, hvor frekt, nesten hovmodig det nå ser ut på papiret. Men det oppleves rart og ikke helt greit å være er en av de få som får betalt regningene sine ved å utøve skuespillerarbeide. Jobber jeg nok, jeg kan gjøre meg mindre, jeg vil gjøre mer, jobb, jobb, jobb på nå
7.
Jeg vokser på skryt, ikke bare på pisk.
dette punktet er temmelig befriende både å erfare og innrømme
8.
Jeg blir ikke bedre av å arbeide alene.
gammelt nytt, men noen lærer sakte. Verken når jeg jobber i institusjonen, sammen med Fjerdeklassesproduksjoner eller ved kjøkkenbordet. Jeg kan forberede meg og preppe opp kunnskap, men det er alltid i relasjon med noe/n annet/andre at jeg kommer videre. Alt annet, for min del, er redsel, redsel, redsel for å ikke være god nok. Gammelt nytt igjen.
9.
Jeg kan ikke og skal ikke være skamfull over egne ambisjoner
men jeg har samtidig plikt til å være tydelig på hva jeg vil med mitt yrkesvalg, og handle deretter. Humanisme, humanisme, humanisme, skape forestillinger, mennesker, øyeblikk, tanker, ett menneske gjør en handling, som beveger noe i en retning, et menneske, et hjerte, og en tanke igjen. For meg må mitt arbeide, om ikke annet for meg, kunne oppleves som et reelt humanistisk bidrag, en liten stein i riktig vektskål. Og jeg skal ha det gøy.
10.
Jeg blir kreativ, inspirert og emosjonelt tilgjengelig av det utrygge. Uforutsigbare. Det bevegelige. Utfordrende. Glidende. Rystende.
Men motsatsen gir meg bunnen og motet til å hoppe. Danse. Krigsdans. Jeg trenger en opplevelse av trygghet, rammer og struktur. Fundamentet i meg er andre mennesker rundt meg som lar meg se, og som ser. Selv om jeg er hele meg deler jeg lufta med deg.
11. Jeg skal heretter, alltid, søke energi, god energi.
Dette er kanskje det vanskeligste punktet, men jeg fornemmer det aller viktigste. Jeg skal søke dit det gjør godt, der det føles levende, lyst. Jeg er lys. Jeg er glad. Jeg er levende. Jeg tåler fallet.
lørdag 21. januar 2012
...og sånn føles det nå
Fredag kveld/natt (fortsatt 20. januar):
Har, paradoksalt nok, sett "Entropi" på Nationaltheatret og fått tilbake troen på livet. Og kunsten. Eller omvendt.
Har, paradoksalt nok, sett "Entropi" på Nationaltheatret og fått tilbake troen på livet. Og kunsten. Eller omvendt.
fredag 20. januar 2012
Sånn føles det nå
Kl. 02:30, natt til fredag 20. januar:
Får ikke sove. Kjenner at hjertet slår fortere enn det pleier, kroppen skjelver.
(Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 1:
Overdose av kombinasjonen hostesaft (både fra helsekost og sånn med trekant på resept), ibux, urtetabletter, eukalyptushonning og for mange kopper timian-te. Samtlige remedier inntatt for å ta knekken på en potensiell smittsom lungebetennelse.
Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 2:
Har, endelig, sett Inside Job.
Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 3:
Senskader etter å ha sett TV-program på NRK2 om entropi, slutten på verden og opphøringen av fenomenet tid; helt til slutt, etter at entropiens krefter har styrt hele universet fra orden inn i absolutt kaos, (og dette forstår jeg ingenting av men blir likevel kvalm) vil alle planeter være borte, alle stjerner være sluknet, all materie vil ha forsvunnet og ingenting er noenting, ingenting kan forandres, og dermed: Ingenting kan beregnes. Alt er over. Tiden er borte. For all evighet.
Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 4:
Hovedlinjene fra mulig grunn 3 gjør at livet som nyutdannet skuespiller i Norge i 2012, for tiden i rollen som syngende bergensk katt, føles umulig å forholde seg til uten å samtidig kjenne på en altoppslukende følelse av apati og total meningsløshet (og dette forstår jeg mye av og blir redd). Innser at den grunnleggende livsanskuelse gjennom mange år: Vi er i bunn og grunn alene, ikke lenger holder mål og må erstattes av en ny: Vi er i bunn og grunn ingenting.)
Kl. 10:15, fredag 20. januar:
Våkner. Registrerer at hjertet slår normalt.
Er i bunn og grunn sulten.
Får ikke sove. Kjenner at hjertet slår fortere enn det pleier, kroppen skjelver.
(Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 1:
Overdose av kombinasjonen hostesaft (både fra helsekost og sånn med trekant på resept), ibux, urtetabletter, eukalyptushonning og for mange kopper timian-te. Samtlige remedier inntatt for å ta knekken på en potensiell smittsom lungebetennelse.
Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 2:
Har, endelig, sett Inside Job.
Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 3:
Senskader etter å ha sett TV-program på NRK2 om entropi, slutten på verden og opphøringen av fenomenet tid; helt til slutt, etter at entropiens krefter har styrt hele universet fra orden inn i absolutt kaos, (og dette forstår jeg ingenting av men blir likevel kvalm) vil alle planeter være borte, alle stjerner være sluknet, all materie vil ha forsvunnet og ingenting er noenting, ingenting kan forandres, og dermed: Ingenting kan beregnes. Alt er over. Tiden er borte. For all evighet.
Mulig grunn til søvnproblemer og harehjerte 4:
Hovedlinjene fra mulig grunn 3 gjør at livet som nyutdannet skuespiller i Norge i 2012, for tiden i rollen som syngende bergensk katt, føles umulig å forholde seg til uten å samtidig kjenne på en altoppslukende følelse av apati og total meningsløshet (og dette forstår jeg mye av og blir redd). Innser at den grunnleggende livsanskuelse gjennom mange år: Vi er i bunn og grunn alene, ikke lenger holder mål og må erstattes av en ny: Vi er i bunn og grunn ingenting.)
Kl. 10:15, fredag 20. januar:
Våkner. Registrerer at hjertet slår normalt.
Er i bunn og grunn sulten.
torsdag 19. januar 2012
Viktig sier jeg tror jeg
teater er ikke det viktigste i verden men det er viktig for meg og hvis noe er viktig for noen er det vel viktig det er i alle fall ikke uviktig selv om det kommer litt lenger opp i maslows behovspyramide og mange synes det er tullete det viser seg at mennesker trenger kunst vi trenger å utrykke oss vi trenger kreativitet lek samtale samlingssteder vi blir syke hvis vi ikke får synge danse spille fortelle historier drømme lese diskutere utagere vi søker inntrykk vi trenger noe som er større enn vårt eget vi trenger andre mennesker å se at vi er som alle andre eller i hvert fall ikke er alene
det må være viktig ellers ville jeg vel ikke brukt så mye tid på å skrive svulstige tekster om hvorfor det er så viktig
det må være viktig ellers ville jeg vel ikke brukt så mye tid på å skrive svulstige tekster om hvorfor det er så viktig
Viktig!
Teater er viktig fordi det er et av de få stedene vi har igjen der vi møtes uten å ha på mobiltelefonen.
Teater er viktig fordi vi trener opp vår empati, innlevelse i andres historier og situasjon. (Denne grunnen synes jeg er skikkelig god).
Teater er viktig fordi vi kan le, grine, kjede oss, bli sure, og sovne i samme rom – og vi er der likevel i et slags fellesskap. Fellesskap er viktig.
Teater er viktig fordi det kan skape debatt, i beste fall føre til økt bevissthet og forandring.
Teater er viktig fordi på scenen kan man snakke om ting eller spille ut ting som vi ikke tør å gjøre ellers, og dermed gjøre det litt mindre vanskelig å forholde seg til virkeligheten.
Teater er viktig fordi det kan være så utrolig gøy. Vi trenger å le.
Teater er viktig fordi ungdommer trenger å avvise og gamle damer trenger å holde seg for ørene.
Teater er viktig fordi det er så og si det eneste stedet du kan få helt direkte historiefortelling, så direkte kommunikasjon.
Teater er viktig fordi vi trenger å bli imponert over at noen er skikkelig gode til å lære seg masse tekst utenat.
Teater er viktig fordi man skikkelig ofte kan se nakenhet i levende live uten å oppsøke strippeshow og slikt, og det er jo stas å se at mennesket finnes i alle former.
Teater er viktig fordi det kan inspirere og utfordre – til å bli et bedre menneske, til å skape noe, til å tenke nytt, til å betro seg, til å fantasere, til å leke, til å lese, til å dikte, til å kjefte, til å leve, til å elske.
Teater er viktig fordi man av og til trenger at noe er så vakkert at man mister pusten.
Teater er viktig fordi vi trener opp vår empati, innlevelse i andres historier og situasjon. (Denne grunnen synes jeg er skikkelig god).
Teater er viktig fordi vi kan le, grine, kjede oss, bli sure, og sovne i samme rom – og vi er der likevel i et slags fellesskap. Fellesskap er viktig.
Teater er viktig fordi det kan skape debatt, i beste fall føre til økt bevissthet og forandring.
Teater er viktig fordi på scenen kan man snakke om ting eller spille ut ting som vi ikke tør å gjøre ellers, og dermed gjøre det litt mindre vanskelig å forholde seg til virkeligheten.
Teater er viktig fordi det kan være så utrolig gøy. Vi trenger å le.
Teater er viktig fordi ungdommer trenger å avvise og gamle damer trenger å holde seg for ørene.
Teater er viktig fordi det er så og si det eneste stedet du kan få helt direkte historiefortelling, så direkte kommunikasjon.
Teater er viktig fordi vi trenger å bli imponert over at noen er skikkelig gode til å lære seg masse tekst utenat.
Teater er viktig fordi man skikkelig ofte kan se nakenhet i levende live uten å oppsøke strippeshow og slikt, og det er jo stas å se at mennesket finnes i alle former.
Teater er viktig fordi det kan inspirere og utfordre – til å bli et bedre menneske, til å skape noe, til å tenke nytt, til å betro seg, til å fantasere, til å leke, til å lese, til å dikte, til å kjefte, til å leve, til å elske.
Teater er viktig fordi man av og til trenger at noe er så vakkert at man mister pusten.
Teater om ABB, pårørende vil stanse premieren
Dagbladet forteller i dag at Café-teateret i København skal sette opp den psykisk syke/politisk motiverte terroristens manifest som teater. Ragnar Eikeland, leder for støttegruppen for de pårørende i Hordaland, vil stanse premieren. Dette reiser noen interessante spørsmål.
Jeg var forrige fredag på forestillingen 22/7 på dramatikkens hus, hvor elever fra påbygningsåret ved teaterhøgskolen i samarbeid med forfattere og regissører forsøkte å sette lys på problemstillinger rund denne dagen som kommer til å være med oss i lang tid framover. (Et veldig modig og godt løst prosjekt.) Der ble også spørsmålet om å vise hensyn til de pårørende tatt opp. Kai Johnson, leder ved Dramatikkens hus, argumenterte for at vi i Norge er altfor redd for å støte folk, og at vi med dette gjør mer skade enn godt.
Pressen har jo fått gjennomgå pga sine tabloide skildringer av 22/7, uten at det har skjedd noen forandringer der i gården, så hvorfor skal ikke teateret kunne gjøre det samme?
Eirik Ulfsby, teatersjef ved det Norske teateret, sier at å skape mer oppmerksomhet rundt manifestet er å danse etter Breiviks pipe. Men jeg kan ikke tenke meg at Christian Lollike ved Café-teateret har en glorifisering i tankene. Ved å ta manifestet ut av internettet og inn i teatersalen kan publikumet få en innsikt i hvilke krefter som gjorde at Breivik gjennomførte terroraksjonen. Nye rekrutter til galskapen? Jeg tror ikke det.
Hele artikkelen:
onsdag 18. januar 2012
Noen fler som nærmer seg premiere eller?
Ser sånn ut på aktivitetsnivået her inne ihvertfall. Trodde det var det disse tariffene var til, at man skulle ha korrekt mengde fritid. Bitte kommen sie punktlich! Alle vet jo at kunst lages best under faste rammer. Hadde man vært litt mer konspiratorisk anlagt så er det jo en fin teori på at staten har laga det slik, sånn at teateret ikke skal ha en dritt å si...hmmm..
Vel, nok om det. Jeg tenkte jeg ikke skulle være noe bedre og legge ut noe som noen andre har laget, det er det jeg gjør best her inne. Så værsågod: Marcus Brigstocke:
mandag 16. januar 2012
Som et slags motstykke til videoen Espen la ut...
Pizza boomerang
http://www.youtube.com/watch?v=QbpvTAo-bO8
Veit ikkje heilt ka æ ska si...
http://www.youtube.com/watch?v=QbpvTAo-bO8
Veit ikkje heilt ka æ ska si...
onsdag 11. januar 2012
LANA DEL REY - Balsam for sjela
Før jeg får summet meg skikkelig og kommet ordentlig tilbake som blogghore etter rastløs filminnspillingstilværelse i det store utland, poster jeg denne videoen av Lana Del Rey som jeg synes er helt fantastisk. Min gode venn Eirik Svensson tipsa meg om denne dama og jeg har blitt besatt. Av musikken og av denne videoen spesielt. Vakkert og stygt, overflatisk og dypt, kommerst og kinst -
i skjønn forening. NYT!
i skjønn forening. NYT!
tirsdag 3. januar 2012
På fanget til pappa Statoil
Aldri før har vi vært så ensrettede og hatt en slik mangel på potente kunstneriske korrektiver som i dagens norske oljeeufori , skriver Glenn Erik Haugland
Artikkel på scenekunst.no:
Etisk etyde-oppgave
Kjære 4.klasse
Vil gjerne gi den første etiske etydeoppgaven til dere!! Den kan løses akkurat som dere vil!
Problemstillingen er:
Hvorfor er teater viktig?
Kanskje en relativt kjedelig oppgave sånn ved første øyekast, men et spørsmål vi er nødt til og stille hvis vi skal lage den forestillingen vi skal lage!
Lykke til;)
Vil gjerne gi den første etiske etydeoppgaven til dere!! Den kan løses akkurat som dere vil!
Problemstillingen er:
Hvorfor er teater viktig?
Kanskje en relativt kjedelig oppgave sånn ved første øyekast, men et spørsmål vi er nødt til og stille hvis vi skal lage den forestillingen vi skal lage!
Lykke til;)
mandag 2. januar 2012
søndag 1. januar 2012
Godt nytt år!!
Denna videoen fra feiringa i Sydney fikk mæ t å gå gjennom heile følelsesregistret...
Syns ka du vil, men fasineranes, d e d!
http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7935588
Ikkje se på new zealand, gå lenger ned på sida og
klikk på feiringen i Sydney!!
Syns ka du vil, men fasineranes, d e d!
http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7935588
Ikkje se på new zealand, gå lenger ned på sida og
klikk på feiringen i Sydney!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)